Grete Pedersen: Kanskje bør vi lage musikerkollektiv slik at folk kan motivere og hjelpe hverandre

Kontekst vil de neste ukene vise hvordan folk i kulturlivet rammes likt og ulikt av koronatiltakene. Vi kaller intervjuserien: Koronarutinen.

Kor har vist seg å være risikosport under pandemien. Eksemplene på såkalte massesmittehendelser er flere. Vi spør derfor dirigent Grete Pedersen i Det Norske Solistkor hvordan det har vært å sette opp korforestillinger de siste to årene?

– For amatørkorbevegelsen har det vært katastrofe. Samtidig virker det som mange kor har vært imponerende kreative og funnet måter å holde i gang på.

– I det profesjonelle korlivet i Norge har vi gjort som orkestrene, det har vært mulig med prøver i perioder og også konserter. Ikke minst har det blitt mange digitale innspillinger. Men også mange avlysninger, særlig turneer. Det har også vært veldig mange «snu seg rundt på hælen og gjøre noe annet enn vi hadde tenkt- prosjekter»

Hvordan vil du beskrive en vanlig arbeidsdag? Før og nå?

– Det blir litt langt å svare på. Jeg har vel ikke noe som kan kalles en vanlig arbeidsdag. Akkurat nå er jeg nok preget av usikkerheten og opplevelsen av et ekstra stort ansvar for de folkene jeg jobber med. Det blir veldig mange planer A, B, C, D, noe som selvfølgelig er slitsomt. Men når jeg får musisere, blir også takknemligheten ekstra sterk.

Hva betyr tiltakene økonomisk, for deg personlig?

– De aller fleste gjestedirigeringsukene jeg skulle gjort internasjonalt er blitt avlyst. Og der er det ingen nåde når det kommer til å utbetale kompensasjon. Det er 0 Euro.

Og for koret for øvrig?

– I Solistkoret merker vi avlyste konserter og langt færre publikum enn budsjettert. Koret har også brukt mye midler på digitale innspillinger, og det koster. Ledelsen har arbeidet så hardt som mulig for at frilanssangerne våre ikke skal bli skadelidende.

Skiller denne siste nedstengningen seg fra tidligere runder med tiltak?

– Det er for tidlig å si.

Hvordan holder du på motivasjonen?

– Kilden er musikken, lydene vi kan lage og menneskene jeg arbeider med. Musikken er der, men det er tøft når vi ikke kan møtes og ikke kunne gjøre det vi er til for. All finmotorikken som skal til for å yte på sitt beste krever vedlikehold og utvikling, mengdetrening og vil alltid måtte utføres som ferskvare. Jeg er bekymret for musikerne våre, og jobbene som forsvinner. Vi er i en unntakstilstand hvor det kan bli nedbrytende. Kanskje bør vi lage ulike musikerkollektiv slik at folk kan motivere og hjelpe hverandre. Styrken i å musisere sammen er livgivende.

– Motivasjonen går opp og ned for egen del. Når den er nede sørger jeg for å snakke med folk som er bra for meg og bruke lite krefter på det jeg ikke kan gjøre noe med, men heller legge energien og oppmerksomheten der jeg kan gjøre noe. Det er lett å snakke om Korona hele tiden, og hvilke hindringer den skaper, men viktig å fylle opp tanker og sinn med det som gjør meg godt. Og så minner jeg meg jevnlig på de øyeblikkene hvor jeg bestemte meg for å bli musiker. Hva tenkte jeg da? Hvorfor ville jeg musisere?

Har det også være noe som har endt opp på plussiden?

– Jeg tenker at vi har fått stoppet litt opp og satt søkelys på hvordan vi formidler musikken. Musikklivet i dag har store scener, høyere og høyere kammertone, digre festivaler og spektakulære show. Vi kan gjerne ha dette (bortsett fra det med høy kammertone) men vil vi nå absolutt tilbake til kjole-og hvitt og formelle konserter med stor avstand mellom utøvere og publikum?

Pedersen stiller seg flere spørsmål i forlengelsen av dette: Lever den delen av musikken som er skrevet for små rom, best i mindre format? Mister musikken et sårbart nærvær og konsentrert lytting når vi flytter den opp store scener?

– Jeg tror ikke det er et enten/eller svar på dette, men vi har i alle fall en gyllen mulighet nå til å prøve ut ulike formidlingsmåter, og bør droppe tanken på at vi bare skal tilbake der vi slapp.

– For egen del har det blitt tydelig for meg hvor mye jeg har jobbet. Det gjør at jeg vurderer nøyere hva jeg vil bruke hjerteslagene på framover.

Hvordan ser du på fremtidsutsiktene for jobben din?

– Jeg tror jo det er bruk for dirigenter også i framtiden, men vissheten om at vi ofte jobber med store grupper av musikere gir jo noen betenkeligheter i den nærmeste tiden. Jeg er optimist av legning, så jeg tror det blir nok å gjøre.