Kan det være en myte at musikklærere i grunnskolen har lav kompetanse?

Kompetansen til lærerne i grunnskolen har vært heftig debattert de siste tiårene. Debatten fikk et kraftig oppsving i forbindelse med at resultatene etter den første PISA-testen slo ned som en bombe i norsk skolevirkelighet i år 2000. Siden den gang har det blitt iverksatt en rekke tiltak for å heve læreres kompetanse, både faglig og pedagogisk. Dette gjelder også for lærere i praktisk-estetiske fag, inkludert musikk.

I rapporten Skaperglede, engasjement og utforskertrang: Praktisk og estetisk innhold i barnehage, skole og lærerutdanning som Kunnskapsdepartementet publiserte i 2019, er et av premissene for videre utvikling at læreres kompetanse i praktiske og estetiske fag i grunnskolen generelt er lav, og at omtrent halvparten av lærerne mangler formell kompetanse.

I denne rapporten underbygges disse påstandene blant annet med tall fra Statistisk sentralbyrås undersøkelse av lærerkompetanse i grunnskolen fra 2019. I en artikkel i Khrono samme år ser Hans Ole Rian, forbundsleder i Creo, ut til å ha hentet tall fra samme undersøkelse. Rian er bekymret over hvilke konsekvenser det kan ha når elevene ikke blir undervist av kvalifiserte lærere, for eksempel i musikk. Han trekker blant annet fram at grunnlaget for fremtidens kunst- og kulturliv kan bli rammet, både i form av at potensielle profesjonelle utøvere ikke får god nok opplæring i tidlig alder, og fordi aktørene i det frivillige kulturlivet vil være mindre faglig kompetente.

Men står det virkelig så dårlig til med lærerkompetansen i musikkfaget i skolen? Og er det helt sikkert at Statistisk sentralbyrås målinger er treffsikre og pålitelige?

Med andre ord: spiller det noen rolle for resultatet hvem og hva vi måler?

Det åpenbare svaret på det siste spørsmålet er: ja, selvfølgelig spiller det en rolle. Det vet alle som har beskjeftiget seg med forskning i en eller annen form. For at resultater skal være treffsikre, og dermed forstås som gyldige, må vi, så godt vi kan, sikre at vi måler det vi har som intensjon å måle. Med et ord hentet fra forskervokabularet kalles dette reliabilitet.

Hva har så dette med musikkfaget i skolen og Statistisk sentralbyrås undersøkelser av læreres kompetanse å gjøre?

Utvalgets betydning

For å ta den korte versjonen først: Den som leser den aktuelle rapporten, kalt Lærerkompetanse i grunnskolen: Hovedresultater 2018/2019, vil se at det allerede i sammendraget står noe det er verdt å merke seg, nemlig at utvalget som utgjør grunnlaget for undersøkelsen består av lærere med minst 50% stilling. Det vil si at lærere som jobber mindre enn halv stilling i grunnskolen ikke er tatt med når lærerkompetansen i de ulike fagene måles.

Etter vår mening kan denne måten å måle kompetanse på slå særlig uheldig ut når det gjelder musikkfaget.

For å stille et retorisk spørsmål til Konteksts typiske leser: Hvor mange musikere og musikkpedagoger kjenner du som arbeider bare ett sted, og hvor mange vet du om som har flere ulike arbeidsforhold, og som jobber i mindre stillingsprosenter ved flere skoler og i flere skoleslag?

Brøkdelsstillinger

Én ting er det vi vet av egen erfaring, men dette er det faktisk også forsket på. Vi vet for eksempel fra den såkalte Kandidatundersøkelsen som ble publisert i 2014 at over halvparten av dem som er utdannet i skapende og utøvende musikk underviser, også i grunnskolen, men at de gjennomsnittlig bruker kun en femtedel av arbeidstiden sin til undervisning.

De som driver med undervisning gjør altså dette i kombinasjon med andre arbeidsoppgaver. Fra en masteroppgave som ble skrevet i 2017, om samspillet mellom kulturskole og grunnskole, vet vi at omtrent en fjerdedel av ansatte i kommunale kulturskoler også jobber i grunnskolen.

Det er altså rimelig grunn til å tro at det finnes en del lærere som underviser i musikk i grunnskolen, og som har høy musikkfaglig kompetanse, men som faller ut av Statistisk sentralbyrås målinger fordi de har relativt små stillingsprosenter. Og her kommer vi til vårt eget forskningsbidrag på feltet.

Kartlegging av musikklærere i grunnskolen

I 2019-2020 gjennomførte vi en spørreundersøkelse blant lærere som underviser i musikk i grunnskolen. Undersøkelsen var del av et større forskningsprosjekt, DYNAMUS, som drives av Høgskolen i Innlandet i samarbeid med Norges musikkhøgskole. Formålet er å utforske ulike sider av musikalsk oppdragelse og musikkundervisning blant barn og unge i Norge.

Her utgjør selvfølgelig grunnskolens musikkundervisning en viktig arena, og denne arenaen har derfor blitt tilgodesett med et eget delprosjekt i DYNAMUS.

I den aktuelle spørreundersøkelsen kartla vi blant annet lærernes formelle pedagogiske og musikkfaglige kompetanse. Vi satte ingen begrensninger når det gjaldt stillingsstørrelse. Kriteriet for å kunne besvare undersøkelsen var kun at man på det tidspunktet man svarte faktisk underviste i musikk i den norske grunnskolen. Overraskende nok var våre resultater vedrørende lærernes kompetanse relativt annerledes enn Statistisk sentralbyrå sine.

Resultatene er gjengitt i sin helhet i forskningsartikkelen Grunnskolelærere i musikk og deres kompetanse: Hva er situasjonen i norsk kontekst?

Her vil vi derfor bare gi en kort oversikt over funnene vi anser som mest sentrale i denne sammenhengen.

Høy grad av spesialisering

I alt 293 lærere fra totalt 239 skoler valgte å besvare vår spørreundersøkelse. Disse ble plukket ut blant skoler som i utgangspunktet var så likt som mulig hvert fylkes gjennomsnittlige elev- og skoletall for skoleåret 2018-2019. Av lærerne som deltok hadde 98,6% formell pedagogisk utdanning av ulike slag, og 79,3% formell musikkfaglig kompetanse. Omtrent en tredel av lærerne (29,1%) hadde en årsenhet i musikk, og en annen tredel hadde enten en bachelor/cand.mag. i musikk (14,4%) eller master/hovedfag i musikk (13,7%) som høyeste utdanning.

Det var altså høy grad av faglig spesialisering blant lærerne som besvarte vår undersøkelse. Hvis vi ser på tilsvarende tall fra Statistisk sentralbyrå sin undersøkelse, viser disse at av de 1101 lærerne som utgjorde utvalget på musikkfaget sine vegner hadde kun 48% studiepoeng i faget, altså formell musikkfaglig kompetanse.

Denne kompetansen fordelte seg videre slik:

12% hadde 1-29 studiepoeng i musikk, 14% hadde 30-59 studiepoeng, og 21% hadde 60 studiepoeng eller mer. Det siste prosenttallet står i sterk kontrast til de totalt 57,2% av lærerne i vår spørreundersøkelse som hadde enten årsstudium, bachelor/cand.mag. eller master/hovedfag i musikk, altså 60 studiepoeng eller (mye) mer.

Hvorfor er det slik? Og hvilke tall gjenspeiler best lærerkompetansevirkeligheten i musikkundervisningen i grunnskolen?

Umiddelbart kan man tenke at det er Statistisk sentralbyrå sine tall som er de «riktige» siden de har et mye større antall deltakere i sin undersøkelse enn det vi har. Dessuten er de, tross alt, Statistisk sentralbyrå, og burde vite hva de holder på med.

Vi mener imidlertid at det ikke er fullt så enkelt. Når man gjør undersøkelser i et felt, må man også vite hva som er spesifikt for feltet. I dette tilfellet handler det kanskje først og fremst om det faktum at folk med høy utdanning innenfor musikk ofte arbeider i flere, små stillinger.

Skjevheter i begge undersøkelsenes utvalg

Slik vi ser det, har utvalget av deltakere i begge undersøkelsene – vår og Statistisk sentralbyrå sin – potensielle skjevheter som kan ha påvirket resultatene.

I Statistisk sentralbyrå sitt tilfelle mener vi det er grunn til å tro at det er en overrepresentasjon av allmenn- og grunnskolelærere med høy stillingsprosent; lærere som kanskje underviser klassen sin i alle eller nesten alle fag, men som ikke har studiepoeng i musikk. Kravet om 50% stilling eller mer for å delta i undersøkelsen kan ha forårsaket dette.

I vår studie kan vi ha en for høy representasjon av lærere med høy musikkfaglig kompetanse, kanskje knyttet til at spørreundersøkelsen ble sendt fra to institusjoner som utdanner musikkpedagoger og musikere (Høgskolen i Innlandet og Norges musikkhøgskole). Den kan dermed ha blitt omfavnet med lojalitet av noen typer respondenter, men muligens oppfattet som litt truende av lærere som ikke har høy musikkfaglig kompetanse.

Tross ulikheter, peker imidlertid resultatene i begge undersøkelsene i samme retning på to viktige punkter:

Der samme lærer underviser i musikk 5-6 timer i uka (eller mer) er den musikkfaglige kompetansen vesentlig høyere enn ved skoler der undervisningen ikke organiseres på denne måten. Det samme gjelder på skoler som har 100 elever eller mer, sett i forhold til de skolene som har færre elever.

Vi har dessverre til gode å fastslå at historien om musikklærere i grunnskolen sin mangelfulle kompetanse er en myte, men vi mener altså å ha gode grunner til å hevde at den kan være langt bedre enn tidligere antatt.

Sidsel Karlsen og Siw Graabræk Nielsen, Norges Musikkhøgskole

Referanser

Arnesen, C. Å., Waagene, E., Hovdhaugen, E., & Støren, L. A. (2014). Spill på flere strenger: Kandidatundersøkelse blant personer utdannet i skapende og utøvende musikk
(NIFU-rapport 10/2014). https://www.nifu.no/publications/1126581/
DYNAMUS (u.å.). DYNAMUS: The social dynamics of musical upbringing and schooling in the Norwegian welfare state. Hentet fra https://eng.inn.no/project-sites/dynamus
Kunnskapsdepartementet (2019). Skaperglede, engasjement og utforskertrang: Praktisk og estetisk innhold i barnehage, skole og lærerutdanning. https://www.regjeringen.no/no/ dokumenter/skaperglede-engasjement–og-utforskertrang/id2665820/
Nielsen, S. G., & Karlsen, S. (2021). Grunnskolelærere i musikk og deres kompetanse: Hvordan er situasjonen i norsk kontekst? Nordic Research in Music Education, 2(2),
100-125. https://doi.org/10.23865/nrme.v2.2840
Perlic, B. (2019). Lærerkompetanse i grunnskolen: Hovedresultater 2018/2019 (Rapporter 2019/18). Statistisk sentralbyrå.
Rian, H. O. (2019, 15. november). Ja til kompetansekrav, også på barnetrinnet. Khrono. Hentet fra https://khrono.no/debatt/419829
Aadnøy, I. A. (2017). Relasjon og samspill mellom kulturskole og grunnskole.
(Mastergradsavhandling). Universitetet i Agder, Kristiansand.