Sunniva Skår Styrvold: Det er ikke så romantisk å fryse og sulte, bra kunst blir det heller ikke

Kontekst vil med en serie intervjuer vise hvordan folk i kulturlivet rammes likt og ulikt av koronatiltakene. Vi kaller intervjuserien: Koronarutinen.

– Jeg er en permittert bartender med utdannelse som filmregissør. Studiet ble ganske amputert da pandemien brøt ut og bachelor-filmen avlyst. En vanlig arbeidsdag før var ganske hektisk. Full fart og veldig gøy.

Sunniva Skår Styrvold forteller at hun ikke er i jobb for tiden. Arbeidsdagen består derfor i å søke jobber og prøve å skrive litt kreativt.

– Økonomisk er det ganske katastrofalt. Det lille jeg hadde spart opp før pandemien er nå borte. Jeg har enda ikke fått svar fra NAV om hvor mye støtte jeg får, men sist fikk jeg 8000 kroner per måned.

– Det gikk da, for jeg hadde litt ekstra på sparekontoen. Den er nå tom. Denne gangen kommer det ikke til å gå så bra om dette varer over en lengre periode. Nå har jeg også en høyere husleie, for tidligere bodde jeg i en gang i et kollektiv. En sju måneder lang lockdown tar ganske hardt tak i psyken, når man ikke har noe privatliv. Nå bor jeg for meg selv, men det betyr også høyere utgifter.

– Personlig vil jeg heller bli permittert enn å ha den evige tangoen med restriksjoner og skiftende beskjeder. Det blir litt mye å måtte surre rundt på den måten, med stadig større og mindre re-striksjoner,.

Å være arbeidsledig er ikke noe hun ønsker. Den økonomiske situasjonen er det som okkuperer tankene hennes mest. De høye strømprisene hjelper heller ikke.

Livet med usikkerhet

– Heldigvis jeg alene. Jeg har ingen andre jeg må ta vare på. Om man ser på Maslows behovspy-ramide, så vipper jeg mellom det fysiologiske og trygghetsbehovet. Om jeg kommer tilbake i jobben, så hopper jeg kjapt oppover på den pyramiden. Da blir ting fort enklere.

Frykter for kulturlivet

Skiller denne gangen seg fra tidligere runder med tiltak, synes du?

– Jeg vet ikke om denne gangen skiller seg så veldig mye fra tidligere. Tidligere var jeg redd. Redd fordi jeg ikke skjønte hva som skjedde, redd for at nære og kjære skulle dø. Nå som vi heldige har fått vaksiner, og dose på dose kommer rullende inn, mens kunnskapen rundt viruset er større, så er den frykten mindre. Jeg er ikke så redd for at menneskeliv skal gå tapt på grunn av viruset lengre.

– Det jeg er redd for nå er at kulturliv skal gå tapt. Frykten for at vi skal bli mer segregerte, at klasseskillet blir større, og at vi skal miste håpet i denne dugnaden som de så fint kaller det. Det begynner å koste mer enn det smaker. Min største frykt nå er at menneskeliv skal gå tapt, fordi folk står i en håpløs situasjon og dystopien tar over.

Hvordan holder du selv på motivasjonen?

– Jeg hadde en Facetime-samtale med ei venninne i England som også har mista jobben sin nå. Det var kanskje litt naivt, men vi satt og fantaserte om at dette blir vår seiershistorie. Når vi blir store og kjente, så er det dette vi kommer til å prate om. Den gang da vi ikke visste hvor vi skulle bo, om vi i det hele tatt kunne bo. Den gang da vi måtte velge mellom varme eller mat. Og så kan vi komme med en liten «til tross for det, så klarte vi det». Den lille fantasien gir meg ganske mye motivasjon.

Veien videre

Hvordan ser du på fremtidsutsiktene for jobben din?

– Selve arbeidsplassen kommer til å overleve, men jeg kommer ikke til å klare en tilværelse hvor jeg ikke vet om jeg har inntekt neste måned. Det ender opp med at jeg blir redd for å miste inntekt, så jeg overarbeider meg selv når jeg faktisk har en jobb.

Hun regner med å fortsette søke på andre jobber i et håp om at hun får en stabil jobb med tryg-gere rammer,

– Da kan jeg fokusere på kunsten på fritiden uten bekymringer om jeg har råd til mat eller ikke.

– Vi har en tendens til å romantisere den lidende kunstneren, og ja, jeg kan finne på å romantisere det selv. Den lidende kunstneren er romantisk for alle andre enn kunstneren selv. Det er ikke så romantisk å fryse og sulte, bra kunst blir det heller ikke.

Har det tross alt også vært noen fine erfaringer underveis?

– Det er nok noe som har endt opp på plussiden, jeg klarer bare ikke å se det nå. Det er aldri så ille at det ikke er godt for noe. Noen ganger tar det bare litt lengre tid å se det.

I fjor sommer skrev Sunniva Skår Styrvold et større innlegg hos VG, der hun fortalte om hvordan pandemien og tiltakene den gangen ble opplevd av de som jobbet på utestedene. – Min jobb, min inntekt og min sikkerhet blir brukt som et belønningssystem for nordmenn, uttalte hun den gangen. Hele saken kan du lese her.