Skeive stemmer: Vi må ikke bli den glemte generasjon pandemi

Kontekst vil med en serie intervjuer vise hvordan folk i kulturlivet rammes likt og ulikt av koronatiltakene. Vi kaller intervjuserien: Koronarutinen.

Skeive Stemmer er Eldrid Gorset, Therese Khachik og Maria Dale Johannessen. Alle tre var avgangsstudenter på Operahøgskolen våren 2020. I 2018, mens de studerte, kom ideen om å starte et operaensemble. Ensemblet hadde sin første offentlige visning på åpningen av Pride Art Oslo i 2019.

– Vi er Norges første skeive operakompani av, med og for skeive. Vi ønsket å skape en arena som gir arbeid for – og rom til utvikling av skeive talenter og historier. Skeive publikummere og kunstnere har lenge vært en del av operasamfunnet, og Skeive Stemmer ønsker dermed å møte behovet denne målgruppen har for å kunne se sine egne historier fortalt i operaformatet, sier Skeive Stemmer.

Øvde forgjeves

Dere er det første av nå tre pandemi-kull. Hvordan var siste del av studietiden dere?

– Våren 2020 skulle hele vår klasse ha vår hovedproduksjon på Den Norske Opera & Ballett sammen med KORK i regi av den internasjonale stjerneregissøren Stefan Herheim under musikalsk ledelse av Hannovers sjefsdirigent Gregor Bühl. Vi tre skulle ha ledende roller i Verdis Falstaff. I det vi skulle legge regi på finalen i 3. akt, altså den aller siste scenen, kom det en SMS fra Operahøgskolens dekan om å ikke møte opp til øvelse den dagen. Norge hadde stengt ned. De neste seks ukene satt vi alle isolert i våre studenthybler uten tilgang på øverom, piano og fysisk undervisning.

Digital undervisning fungerer dårlig for et praktisk studie som opera, og både Gorset, Khachik og Dale opplevde at tre års forberedelser til eksamensforestillingen var forgjeves.

– Ingen av oss, eller de andre på studiet, fikk gjort en fullverdig opera. Ingen fikk sunget med orkester, og ingen fikk vist seg for operasjefen, castingansvarlige og agenter fra hele verden. I stede ble vi uteksaminert uten tilstrekkelig erfaring og eksponering, til en bransje som lå død.

Hvordan er det å være nyutdannet operasanger nå?

– Operabransjen har alltid vært svært krevende for nyutdannede sangere å etablere seg i. Det å få komme på audition til internasjonale operahus, er en kostbar affære. Man må spille inn demovideoer, reise, bo og betale pianist. I tillegg koster det penger bare å få sende inn en søknad (ofte opp mot 800,- per operahus).

Drifter seg selv

De fleste operahus valgte grunnet korona å utsette sine auditioner til praktikantstillinger både ett og to år, uten å heve den øvre aldersgrensen for søkerne. Den øvrige aldersgrensen er ofte flere år høyere for tenor, baryton og bass enn for sopran, mezzosopranen og alt, selv om praktikantstillingene skal være øremerket for nyutdannede sangere uavhengig av kjønn, alder og modenhet.

Dette resulterte i at de ikke fikk muligheten til å prøvesynge hverken nasjonalt eller internasjonalt.

– Den Norske Opera og Ballett ansetter bare unge sangere én gang i året, og det toget hadde allerede kjørt fra perrongen da pandemien kom. Forholdene lå med andre ord ikke til rette for at vi skulle gli sømløst inn i arbeidslivet; derimot har vi fått god og effektiv opplæring i det å være selvstendig næringsdrivende.

– Dere har jo knapt hatt et vanlig yrkesliv, men hvordan vil dere vil du beskrive en vanlig arbeidsdag?

– Sammen startet vi konsertserien «Operakafé på Rosendal Teater». Vi gjorde vår første konsert der i september 2020 i samarbeid med Operavennforeningen, og senest nå 25. januar 2022 gjorde vi den 17. konserten i rekken. Operakaféen er et kulturtilbud som fyller et hull i markedet; vi er ikke en pub, ikke en recital, men programmerte programset med nytt tema hver måned. Det er en plattform som sentrerer og fremmer marginaliserte scenekunstnere og nyutdannede.

Skeive Stemmer gjør også andre selvproduserte konserter og forestillinger, og er å se i mange ulike programmer fra arrangører rundt om i landet dette året. Høsten 2022 skal de sette opp sin første store produksjon: «Lystige Koner i Windsor» av Otto Nicolai. Med seg har de blant annet Lars Harald Maagerø (regi), Knut Erik Jensen (kunstnerisk leder) og Fridtjof Brevig (kostyme). Forestillingen har premiere ved Rosendal Teater under Trondheim Pride og skal videre til Papirhuset i Tønsberg.

– Ved siden av arbeidet vi gjør sammen, har vi tre ganske ulike arbeidshverdager. Maria jobber primært som ensemblesanger i Det Norske Solistkor og Det Norske Damekor. Eldrid er solistpraktikant ved Operaen i København over to sesonger. Therese jobber som freelance operasanger, og blir blant annet å se i operaen «The Boatswain’s Mate» av Ethel Smythe musikkteaterstykket «Hvor ble jeg av?» i regi av Azra Halilovic med musikk komponert av Bergmund Skaslien.

– Vi er alle både produsenter, arrangører, PR-ansvarlig, og utøvere i både ensembler og som solister. Arbeidshverdagen er med andre ord variert. Den skifter mellom å øve inn ny musikk, øve sammen med andre kollegaer, produsere fremtidige prosjekter og myr mer.

Lite og mindre

Hva betyr tiltakene økonomisk for dere?

– Tre årskull med nyutdannede kunstnere kommer nå ut i arbeidslivet under svært usikre omstendigheter. Kompensasjonsordninger har aldri truffet riktig for denne gruppen som hverken har arbeidet lenge nok eller hatt høy nok inntekt de siste årene til å kvalifisere for både stimulerings- og kompensasjonsmidler. Med andre ord har ikke kunstnerne som oss rett på dagpenger eller kompensasjon ved avlyste arbeidsavtaler.

De forteller videre oppdragene som blir nyetablerte kunstnere til del ofte byr dårligere arbeidsvilkår enn hva mer etablerte utøvere møter. Deres erfaringer at oppdragene sjeldnere er kontraktsfestet. I tillegg har restriksjonene under pandemien ført til enda hardere konkurranse om de få jobbene som finnes.

– Veldig mange operaproduksjoner har blitt utsatt både ett, to og tre år, med de samme sangerne som opprinnelig var tiltenkt. Det medfører at mange nyetablerte kunstnere ikke får så mye som en lilletå innenfor markedet.

– Vi nyutdannede kunstnere havner mellom to stoler, og svært mange av våre kollegaer har måttet finne annet arbeid, begynne å studere igjen, eller rett og slett blitt syke. Med usikker inntekt er det heller ikke så lett å få sosialstønad når man ikke vet hva man kommer til å tjene. Det er ingen nyutdannede kunstnere som velger å ikke jobbe for å få penger, så de strekker seg ofte så langt at det går på helsen løs.

Skiller denne siste runden med nedstengninger seg fra tidligere runder med tiltak?

– Som mindre aktører uten økonomisk garanti, er det meget komplisert å arrangere konserter og forestillinger med de nåværende tiltakene. Mens man venter på svar fra en søknad, programmerer konserten og inviterer inn artistene, må man samtidig tenke på hva man må gjøre dersom man blir nødt til å avlyse grunnet retningslinjene.

– Vi har erfaring både som arrangører og utøvere når det kommer til konsekvensene av pandemien. Som arrangør går man rundt med angst for ikke å få dekket underskuddet dersom noen blir syke eller man må avlyse grunnet nye restriksjoner, som utøver deler man angsten for å miste lønn for arbeid og dermed også muligheten til å dekke nødvendige utgifter.

Som lotteri

Skeive Stemmer stiller seg, i likhet med veldig mange på kulturfeltet, undrende til det de opplever som høy tillit til butikker, kjøpesentre og flyselskaper, men så liten tillit til kulturaktører. De er også svært kritiske til at det ennå ikke har blitt etablert egne kompensasjonsordninger for nyutdannede og nyetablerte kunstnere.

– Kunstnerstipender er som å vinne i lotteri, der de aller fleste får avslag og man kan kun søke avgangsåret. Selv om man kunne endret beregningsåret for kompensasjon for tapt arbeid fra 2019 til de 3 siste årene, har jo denne gruppen vært studenter eller ny i en nedstengt bransje hele denne perioden. Det er de færreste som har tjent nok.

Hvordan holder dere på motivasjonen?

– Vi er ufattelig takknemlige for det samholdet vi har i vårt ensemble og med våre kolleger som vi har hatt gleden av å jobbe med. Å ha noen sparrepartnere og allierte som man både jobber godt sammen med og der det finnes tillit og vennskap har vært så viktig for å holde motivasjonen oppe både for vårt ensemble, men også for oss alle individuelt.

– Vi ser at Skeive Stemmer Operakompani begynner å leve sitt eget liv og vi opplever flere og flere henvendelser både fra kolleger og arrangører som ønsker å jobbe med oss. Det er et viktig og givende arbeid og vi våger å drømme litt om fremtiden for kompaniet.

Nye arenaer

Har det også vært noe som har endt opp på plussiden?

– Vi ser at flere musikere og sangere velger å starte ensembler og produserer selv, og med tanke på antallsbegrensningene har dette vært en helt naturlig utvikling. Kammermusikken har virkelig fått blomstre og det at flere arenaer vokser frem fører også til en demokratisering av kulturlivet. Det tror vi er positivt både for publikum og kunstnerne.

– Verden har i tillegg kommer nærmere og det har vært mange viktige samtaler i offentligheten som forhåpentligvis også skaper rom for et mer mangfoldig kulturliv.

Hvordan ser dere på fremtidsutsiktene?

– Fremtiden er spennende! Vi har alle ulike og varierte engasjementer fremfor oss, og selv om vi har måttet kjempe svært hardt for å komme dit vi er, ser vi at ringvirkningene av arbeidet du legger inn i nedgangstider kan spre seg langt.

– Vi håper den nye regjeringen vil prioritere avgangskullene fra 2020-2022 og sette i verk tiltak som sikrer mer arbeid til disse nyetablerte kunstnerne, flere øremerkede støtteordninger og stimuleringsmidler og bidra til at vi ikke blir den glemte generasjon pandemi.