Randi Clausen Aarflot: To år i et barnekors liv er lenge
Korlederen finner energi i arbeidet, og prøver å unngå en digital hverdag.
Kontekst vil med en serie intervjuer vise hvordan folk i kulturlivet rammes likt og ulikt av koronatiltakene. Vi kaller intervjuserien: Koronarutinen.
Randi Clausen Aarflot er ansatt som korleder i Glemmen menighet hvor hun leder tre barne- og ungdomskor med til sammen 60 medlemmer.
I tillegg underviser hun barnekorledelse ved NMH, og er ansatt som vokalpedagogisk konsulent i Ung kirkesang. Her driver hun primært med kompetansehevende tiltak for barnekorledere i form av utgivelser av materiell og kurs.
Hvordan vil du beskrive en vanlig arbeidsdag? Før og nå?
– Mitt arbeidsliv, med tre ulike arbeidsgivere, er kanskje først og fremst preget av variasjon. Jeg elsker virkelysten jeg får gjennom å være i praksisfeltet med barnekorarbeidet, kombinert med undervisning og kursvirksomhet.
– For meg er det en perfekt kombinasjon, fordi jeg opplever at disse to aktivitetene på sett og vis fôrer hverandre og gir meg energi. Når jeg møter korsangerne mine, studenter og mennesker som kommer på kurs, sitter jeg alltid igjen med mer energi og virketrang enn jeg hadde i forkant. Det er en utrolig god følelse!
– Krevende å øve digitalt
Randi Clausen Aarflot forteller at det er vanskelig å planlegge, og at hun hele tiden må være klar for å gjennomføre både kurs og undervisning digitalt.
– Det fører til at jeg planlegger med mye kortere tidshorisont fordi jeg aldri vet om, og hvordan, aktiviteter skal gjennomføres. Å undervise, ha korøvelser og holde kurs digitalt syns jeg er enormt energikrevende.
– Jeg forsøker så langt jeg kan å unngå det. Jeg blir tappet på en helt annen måte enn når jeg møter mennesker fysisk. I korarbeidet mitt har jeg nå lagt opp til å møte barna i grupper på 20 og 20 framfor å øve digitalt. Det betyr at jeg må ha fire korøvelser etter hverandre, men heller dét enn et digitalt opplegg.
– Jeg er ellers i en heldig situasjon sammenlignet med mange andre fordi jeg er ansatt i alle jobbene mine. Det har hele tiden vært mulig for meg å jobbe. Pandemien har derfor ikke hatt økonomiske konsekvenser for meg, og det er jeg dypt takknemlig for. Jeg kjenner flere som er hardt rammet, og det er vondt å se.
Lys i mørket
– 13. desember hadde jeg en stor Luciakonsert med korene og profesjonelle musikere. Det var en nydelig konsert, og den første i en rekke planlagte julekonserter for korene. Vi hadde øvd hele høsten, repertoaret satt godt, og ulike oppstillinger, innganger og utganger var planlagt. Solistene hadde øvd, korstyret hadde lagt planer for foreldrevakter – og vi gledet oss alle til vi endelig skulle få en ordentlig jul igjen etter fjorårets avlyste arrangementer.
– Jeg var overhodet ikke forberedt på at det kunne bli avlyst igjen i år. Det var heller ikke barna, og det kom som et sjokk. Jeg fikk meldinger om barn som gråt av skuffelse – noe jeg også gjorde. Kanskje var det naivt, men jeg trodde virkelig vi skulle få gjennomføre i år. Når to julesesonger på rad blir avlyst, brytes også den «traderingen» som skjer gjennom at barna lærer repertoar og får erfaring med å opptre og delta på konserter og gudstjeneste.
– To år er lenge for et barnekor!
Randi Clausen Aarflot er opptatt av at tydelige rammer i konsertsituasjonene, fordi hun mener at det gir barna trygghet og hjelper dem til å prestere godt.
– Når de slipper å bruke energi på å tenke på hvor de skal gå, stå og se, så frigjør det energi til å musisere. Derfor trener jeg vanligvis mye på dette, men det har vært vanskelig de siste årene pga. nedstengningene og behov for avstand. To år i et barnekors liv er lenge!
– De barna som var små da pandemien rammet, er nå blitt noen av de eldste. Når de eldste ikke har tilstrekkelig konserttrening, har heller ikke de små noen å se opp til eller lære av. Det er ikke gjort i en håndvending å få det på plass igjen.
Hun mener ellers at denne runden med tiltak skiller seg fra tidligere, fordi hun har mer erfaring med hva hun syns fungerer godt og mindre godt.
– Jeg er innstilt på å gjennomføre fysiske øvelser så langt det lar seg gjøre, og uansett hvor små grupper jeg må lage for å få det til. Jeg ser hvor mye det betyr for barna at de får møtes fysisk og være sammen, og det betyr også masse for at vi skal klare å holde kontinuiteten, men dét er faktisk underordnet slik situasjonen er nå. I korene jeg driver samler vi barn og ungdommer fra et bredt lag av befolkningen, og jeg vet at noen av sangerne har koret som sin eneste fritidsaktivitet.
– Noen av barna har også vanskelige dager på skolen, og koret er en av få arenaer hvor de kjenner mestring og glede, og hvor de også opplever at de er ønsket og likt av de andre. Det er vanskelig å få ivaretatt dette gjennom digitale treff og øvelser.
Motivasjon og hjemmekontor
– Jeg syns helt ærlig det er vanskelig å holde motivasjonen, særlig når jeg har lange dager med hjemmekontor. Heldigvis har jeg fortsatt en god del variasjon i arbeidet mitt, og jeg motiveres av å prate med og møte mennesker, enten det er korsangere, studenter, kollegaer eller gode venner. I tillegg er jeg opptatt av at motivasjon ikke er noe som dukker opp av seg selv, men det kommer av aktivitet. Jeg prøver derfor å holde meg gående med arbeidsoppgaver etter mantraet «Du trenger ikke like det, du skal bare gjøre det». Erfaringen min er at når jeg «gjør», så kommer motivasjonen stort sett smygende etter en stund.
– For min egen del har det vært positivt å få bekreftet hvor glad jeg er i arbeidet mitt, hvor mye det betyr for meg og hvor mye energi det faktisk gir meg – energi som jeg tar med meg inn i privatlivet mitt og som fører til at jeg har mer å gi også der. Når arbeidet mitt stopper opp, stopper også energien min. Jeg er ikke lenger så redd for å ha mye å gjøre som jeg var tidligere, for jeg tror faren for utbrenthet, for min del, er større dersom jeg ikke får jobbe enn om jeg jobber mye.
Optimisme, tross alt
– Jeg er optimistisk med tanke på framtiden. Jeg opplever generelt en økt bevissthet i samfunnet rundt hvor viktig fritidsaktiviteter er for barn og unge, og det er jeg glad for! Jeg ser også et økt behov for videreutdanning, kurs og kompetansehevende tiltak blant barnekordirigenter nå sammenlignet med før pandemien. Jeg tror mange kjenner at de har gitt veldig mye de to siste årene, og mange melder at de trenger påfyll.