Undersøkelse: Dansekunstnere har i snitt hatt høyere inntekt under pandemien – fordi mange har sluttet med dans

Danseinformasjonen og Norske Dansekunstnere innhentet våren 2021 informasjon fra dansekunstnere i Norge for å få innsikt i pandemiens økonomiske konsekvenser og arbeidsvilkår spesifikt for denne kunstnergruppen.

Undersøkelsen Dansekunstneres økonomi og arbeidsvilkår under pandemien ble lagt frem tirsdag kveld.

Her komme kommer det frem at dansekunstnernes inntekter er lave. Dansekunstnernes gjennomsnittsinntekt i 2019 var på 283 000 kr. Det er omtrent halvparten av hva gjennomsnittsinntekten i Norge ligger på.

Hovedfunnene i undersøkelsen du kan lese her, er:

Pandemien har resultert i et gjennomsnittlig inntektstap fra kunstnerisk aktivitet tilsvarende 26 prosent i 2020

For 2020 anslås inntekten å utgjøre 307 200 kr. Det betyr at totalt sett har inntektsfallet på tvers av alle respondenter i undersøkelsen uteblitt, til dels fordi støtteordninger har kompensert, men også fordi kunstnerne har funnet annet og bedre lønnet arbeid enn kunstnerisk aktivitet.

1 av 4 melder at de ikke har fått kompensasjoner for dette inntektsbortfallet.

80 % av dansekunstnere i denne undersøkelsen svarer at de som en følge av pandemien har opplevd avlysninger av forestillinger og oppdrag.

Rundt 40 prosent har sagt at de enten har lagt ned sitt kunstneriske virke, eller er usikre på om de skal gjøre det.

Uheldige sammenstillinger

Undersøkelsen er en av mange undersøkelser pandemien har generert. Flere andre er gjort på oppdrag fra Kulturrådet. I disse inngikk dansekunstnere under samlebetegnelsen scenekunstnere, sammen med skuespillere og sceneregissører.

– Fra tidligere erfaringer har vi sett at denne sammenstillingen med andre scenekunstfag kan slå uheldig ut for dansekunstnere. Skuespillere har tilgang til flere arbeidsmuligheter og i stor grad bedre lønninger, hvilket betyr at de drar gjennomsnittsinntekten opp. Resultatet er at dansekunstnere ser ut til å tjene mer enn det gjennomsnittet blant danserne egentlig er, sier forbundsleder Kristine Karåla Øren i Norske Dansekunstnere om hvorfor de har gjort undersøkelsen.

Dette er ikke den første undersøkelsen av dansekunstneres inntekt. Men Øren påpeker at det begynner å bli ganske mange år siden forrige gang. Og med pandemiens påvirkning på dansekunstfeltet, ønsket forbundet en ny undersøkelse for å se på både inntektsgrunnlag, men også spesifikt hvordan pandemien har slått ut for dansekunstnere.

– Med vår kjennskap til dansekunstfeltet, har vi antatt at inntektene er lave. Vi ble derimot overrasket og bekymret over hvor lave de er. Undersøkelsen Kunstens autonomi og kunstens økonomi fra 2015, som er den siste offentlige tilgjengelige inntektsundersøkelse som skiller på ulike kunstnergrupper innen scenekunsten, viste at dansekunstneres totalinntekt i gjennomsnitt utgjorde 337 000 kr.

– I 2019 var gjennomsnittsinntekten i henhold til vår undersøkelse, derimot så lav som 282 200 kr. At gjennomsnittsinntekten nominelt sett har falt blant dansekunstnere siden 2015 er mer enn problematisk. Korrigerer man for lønns- og prisvekst i perioden blir differansen og inntektsfallet enda større.

Undersøkelsen viser også at 40 prosent har, eller har vurdert å slutte i yrket. Hva betyr det for dansefeltet når så mange forsvinner?

– Funnene fra undersøkelsen er dramatiske. Det betyr at feltet taper kompetanse, bredde og det faglige grunnlaget forvitrer. Vi er svært bekymret for langtidseffektene av pandemien, og hvordan både flukt fra feltet og potensielle utfordringer med rekruttering av nye talenter vil slå svært uheldig ut.

– De nyutdannede har gjennom pandemien falt mellom svært mange stoler, og har ikke hatt mulighet til å etablere seg i feltet. Samtidig er den politiske prioriteringen av kunst- og kultur generelt gjennom pandemien noe vi er bekymret for at vil påvirke både folkets opplevelse av kunst- og kultur som et viktig bidrag til samfunnet og at unge talenter ikke tør å satse på en utdannelse og karriere som kunstner, fordi de ser at mulighetene for et trygt arbeidsliv med en levbar økonomi ikke er tilstede.

Krevende å gå tilbake etter pandemien

Øren påpeker at dansekunst er ferskvare fordi arbeidet er så fysisk.

– Dansekunstnere investerer daglig betydelig i å vedlikeholde det fysiske utgangspunktet som gjør dem i stand til å utøve yrket sitt. Når de må ta annet arbeid fortrenger dette muligheten til å holde sin egen praksis ved like og bygge og videreutvikle nettverk og kunstneriske prosjekter.

– I og med at dansekunsten i hovedsak er prosjektorganisert og egenadministrert i Norge vil det kreve mye å gjenskape det som var før pandemien.

I rene tall blir det jo litt ironisk at inntekten økt fra 2019 til 2020. Det fremgår jo at økningen skyldes frafall og overgang til andre yrker. Men også før nedstegningen synes det som flertallet av danserne har lappeteppeøkonomi. Har dere noen formening om den allerede lave inntekten gjorde det lettere eller vanskeligere å gå til annet yrke – og hvilke yrker har de som sluttet gått til?

– Gjennomsnittsinntekten fra 2019 til 2020 går opp i henhold til våre funn ja, men samtidig er det viktig å påpeke at dansekunstnere har et inntektstap når det gjelder kunstnerisk inntekt – som skal og bør være deres primære inntekt. Økningen fra 2019 til 2020 skyldes til dels at de har blitt kompensert gjennom de ulike kompensasjons- og stimuleringsordningene, men også det faktum at de har måttet ta arbeid som ikke er kunstrelatert, og at dette arbeidet lønnes bedre.

Lappeteppeøkonomi

Undersøkelsen peker også på den ekstreme kompleksiteten en dansekunstner må forholde seg til når det gjelder tilknytning til arbeidslivet og inntektskilder.

Tall fra undersøkelsen viser blant annet at kun 11% av respondentene har så mye som 90-100% av inntekten sin fra kunstnerisk arbeid.

– De aller fleste har en kombinasjon av inntekter fra kunstnerisk virke, pedagogisk virke, kunstnerisk relatert virke og ikke-kunstnerisk relatert virke. Legger vi også til at man i tillegg har inntekt som arbeidstaker, frilanser og selvstendig næringsdrivende, kan man bare ane konturene av den kompleksiteten dansekunstnere må forholde seg til for å få hjulene til å gå rundt.

Undersøkelsen har ikke spurt konkret om hvorfor danserne har valgt bort yrket, eller hvorfor de vurderer andre muligheter. Øren er derfor reservert med å svare på hva årsakene kan være men understreker at slik hun kjenner feltet er dansekunstnere i stor grad svært dedikerte og lidenskapelige i sitt kunstneriske virke.

– Det å gå over i et annet yrke etter å ha investert mange år i utdanning og spissing av den profesjonelle kompetansen som danser, skaper eller pedagog er aldri et lett valg å ta. Yrker de har gått til har de heller ikke oppgitt, men vi er kjent med at en del har valgt å starte nye studier og forberede nye karrierer.

– For dansekunstnere er ofte kortere eller lengre engasjementer innen SFO, cafejobber, butikk og servicebransjen, undervisning og lærervikariater, treningssentre og liknende vanlige nødløsninger. Vårt inntrykk er at det er slike muligheter de har oppsøkt også nå.

Disse tre grafene fra undersøkelsen kan visualisere kompleksiteten i danskeunstneres yrkeshverdag:

Manglende rammeverk

Har organiseringen av dansere, med mange selvstendig næringsdrivende, gjort dem ekstra sårbare i denne situasjonen? Og i og med at situasjonen har vært som den har vært, er det noe myndigheter eller andre kunne innrettet annerledes for at danserne spesielt?

– Absolutt! Kombinasjonene av å være selvstendig næringsdrivende med lave inntekter fra ulike kilder har gjort situasjonen veldig vanskelig. Men pandemien har først og fremst brakt til overflaten konsekvensene av et manglende rammeverk og infrastruktur rundt dansekunsten, som var et faktum lenge før pandemien.

– Dette utgjorde en situasjon som det var utfordrende å jobbe i allerede før pandemien traff. Før gikk det for mange akkurat rundt. Med pandemien forsvant de marginene som akkurat gjorde det mulig å leve av dansekunsten for mange.

Øren mener også at dette et er en utfordring for kunst- og kulturlivet generelt, og dansekunstfeltet spesielt at for mange er selvstendig næringsdrivende.

– Når de i tillegg har lave gjennomsnittsinntekter er det svært få som har mulighet til å tegne forsikringer som kunne ivaretatt dem bedre gjennom trygdesystemet. Det har vært helt essensielt for de fleste kunstnere at regjeringen etablerte den ekstraordinære ordningen med dagpenger for selvstendig næringsdrivende under pandemien.

– Det er derimot synd at denne har blitt foreslått kuttet gang på gang, og at kompensasjonsgraden ganske tidlig ble satt ned fra 80% – 60%.

Det at forhandlinger på Stortinget i januar endte med at kompensasjonsgraden ble økt til 70 prosent kaller hun et skritt i riktig retning. Særlig siden det er denne ordningen flest dansekunstnere har søkt på under pandemien, og også den, sammen med ordinære dagpenger fra NAV, som har generert kompensasjon for flest av dem som har svart på undersøkelsen.

Håper på reform

Når det kommer til fremtiden håper hun at det forestående utvalget som skal gjennomgå både kulturfeltet og arbeidstilknytningsformer generelt kan føre til positiv endring.

– Anette Trettebergstuen har lansert en prioritering av kunstnerøkonomien som en fanesak for regjeringen, og det er vi svært takknemlige for. Utvalget hun skal sette ned sammen med Hadia Tajik (ASD), som skal se på tilknytningsformer er svært viktig for kunst- og kulturfeltet.

– Å legge til rette for at flere kan ansettes i faste stillinger er bra, men samtidig vet vi at kunstfeltet er avhengig av midlertidige stillinger, så her må det også gjøres et betydelig arbeid for å legge til rette for at midlertidige arbeidstakere får et enda bedre vern. Det er et reelt behov for en gjennomgripende kunsterøkonomireform som prioriterer de svakest lønnede kunstnergruppene.

– Deretter må man se på hvordan å få hakket mer bukt med det vi kaller “tvungen selvstendig næringsvirksomhet”. For mange kunstnere blir ikke gitt muligheten til fast og/eller midlertidig ansettelse, når forholdene tilsier det.

Pandemien som forstørrelsesglass

I tillegg ønsker Øren at myndigheten ser nærmere på mulighetene for at også de selvstendig næringsdrivende kan få tilgang til trygdesystemet.

– Vi vet at mange kunstnere skal, vil og kommer til å være selvstendig næringsdrivende og ikke fast eller midlertidig ansatt som arbeidstakere.

– Pandemien har gjort symptomene av et manglende rammeverk synligere, men de underliggende problemene var der også før den inntraff. Fordi det har vært så få som har vært ansatt og hatt faste, lange kontrakter har flertallet av kunstnerne dermed ikke kunnet bli ivaretatt av permisjonsordninger osv. Slik vi ser det har dansekunstnere definitivt blitt truffet hardere av dette enn andre yrkesgrupper som kan vise til faste tilknytningsforhold og stabile gjennomsnittsinntekter.

Øren mener derfor, med tydelig utropstegn og ettertrykk, at dette rammeverket og infrastrukturen er noe politikere må få øynene opp for og prioritere enda høyere i kommende års kulturbudsjetter.

– Det er her innsatsen og støtet nå må legges inn.

Prioriterte politikk

I undersøkelsen fremgår det også at det var mange som trange økonomiske kår til tross, ikke søkte om kompensasjon. Forklaringer som ble gitt var at skjemaene var kompliserte og uttellingen usikker. Det var et funn de ikke forventet å finne i undersøkelsen.

– Det er overraskende, spesielt når vi vet at så mange som 80 prosent opplevde avlysninger og utsettelser, og at de hadde både et reelt inntektstap og merkostnader knyttet til avlysninger og utsettelser.

– Kunstnere vi har snakket med melder at de møtte et NAV som i liten grad viste forståelse for deres situasjon, og for nyutdannede har reglene om opptjeningsgrunnlag slått spesielt uheldig ut i møte med NAV. Nå viser heldigvis denne undersøkelsen at ordningen under NAV er de som etterhvert faktisk har bidratt til å kompensere dem økonomisk.

Kunne dere som forbund gjort mer for å veilede danserne i søknadsprosessene?

– Det var helt sikkert mer vi kunne gjort som forbund. Det er det alltid. Vi er imidlertid en liten organisasjon med begrenset kapasitet, og i den situasjonen som oppstod valgte vi å legge våre ressurser i å jobbe aktivt mot myndigheter og departement for å få på plass ordninger som faktisk traff kunstnerne.

– At selvstendig næringsdrivende skulle få komme inn under de offentlige velferdsordningene var ikke en selvfølge da dette inntraff. Dette er noe alle kunstnerorganisasjonene jobbet aktivt for. Og det var ikke før i oktober 2020 at Abid Raja annonserte at det kom til å bli satt av midler til å kompensere og stimulere kunstnerne gjennom de kanalene som treffer dem direkte, som ordningene under Kulturrådet. Man kan også stille spørsmål ved hvorvidt de ulike tilskuddsordningene har informert tydelig nok om de ordningene de har hatt under sin forvaltning gjennom pandemien.

Øren legger til at i ettertid kan man spørre seg om de skulle valgt veiledning i større grad, samtidig som det jo er det vanskelig å veilede rundt noe som stadig er under utforming.

– Og det er heller ikke vi som er ansvarlige for de enkelte ordningene, og kunstnere burde kunne få god veiledning fra sekretariat og administrasjon hos f.eks Kulturrådet når det gjelder de ordningene og tiltakene som har vært der.

Mental og fysisk merbelastning

Den mentale belastningen av nedstenging synes også vesentlig høyere enn i det som fremgår av befolkningsundersøkelser. Bør det komme egne ordninger for kunstnerhelse? I tillegg for de generelle tiltakspakkene for kulturfeltet?

– Vi har ikke sett på hvordan den mentale belastning av nedstengningen har vært i andre deler av samfunnet, men dette burde jo helt klart være en del av helsefaglige og politiske myndigheters oppgave å se på nå når vi kanskje er på vei ut av pandemien. Hvilke effekter har egentlig pandemien hatt på enkeltindivider, og har det slått ulikt ut for ulike bransjer eller aldersgrupper?

– Vår undersøkelse peker derimot definitivt på at pandemien har hatt svært negativ innvirkning på dansekunstnere. Hele 90% oppgir at pandemien har påvirket tiltakslysten i negativ grad, hvilket er alvorlig for dansekunstnere som skal virke av å skape, utøve og undervise. Som dansekunstner bygger du yrket og karrieren din selv, ut fra din egen kunstneriske interesse og kompetanse.

– Du går inn og ut av samarbeider og er i kontinuerlig samskaping med andre. Du er hele tiden din egen motor og drivhjul i hverdagen. Det innebærer å kontinuerlig ta en personlig risiko, samtidig som du lever av din egen sårbarhet og evne til å bære og formidle et budskap gjennom det emosjonelle og kroppslige.

Undersøkelsen viser for øvrig at ansettelse i Skuespiller- og danseralliansen, og tilgangen til et nettverk av andre ansatte kunstnere der, har vært svært viktig for dem som har hatt tilknytning der gjennom pandemien.

– Ordninger, støtteapparat og tilbud som bygger på en forståelse av hva yrket innebærer av merbelastning for kunstnere er sårt tiltrengt. Muligheter for oppfølging er i dag i stor grad fraværende. Kunstnerorganisasjonene ivaretar i dag forsøksvis når det oppstår ekstreme situasjoner, men profesjonell oppfølging på disse områdene krever en helt annen kompetanse enn det f.eks. vi som organisasjon besitter per i dag.

Hva mener dere er de viktigste grepene å gjøre fremover, for å bedre dansekunstnerøkonomien både på kort og lang sikt? Og for rekrutteringen til dansen?

– På kort sikt må vi sikre oss at vi kommer helskinnet gjennom hele pandemien, for vi er på langt nær der at vi kan si at vi er tilbake i normalt gjenge igjen. Feltet vil trenge oppfølging og tiltak i lang tid antar vi.

– På lengre sikt er tiltak direkte mot kunstnerøkonomien, tilknytning til arbeidslivet noen viktige saker – som vi har vært inne på tidligere.

Trenger utvide arbeidsmarkedet

– Det har i mange år vært god rekruttering til dansen og mange uteksamineres fra norske utdanningsinstitusjoner hvert år. Det utdannes derimot langt flere enn det finnes jobber til etter endte studier. Balansen her blir viktig å finne, men per i dag er det ingen tvil om at det er arbeidsmarkedet som må utvides og mulighetene som må bli flere.

Disse eventuelle nye arenaene understreker hun at må ha dans som hovedmål. Videre må det tilrettelegges og bygges for å produsere og vise nettopp denne kunstformen på dens premisser, for, som hun sier; virkelig å hente ut den skaperkraften og samfunnsforståelsen den rommer.

– Dansekunsten må bort fra prosjektfinansieringen som har vært bortimot enerådende i alle år, og vi trenger et sterkere infrastrukturapparat som kan ivareta kunstnerne direkte gjennom trygge og gode arbeidsforhold, og som legger til rette for at dansekunst kan skapes, distribueres og formidles til publikum nasjonalt og internasjonalt på en mer helhetlig måte enn det vi har per dags dato.

– Å opprettholde rekrutteringen og mulighetene etter pandemien blir en utfordring, men det er også en mulighet til å rette opp i en rekke skjevheter som alltid har lagt begrensninger på kunstformens utfoldelse.