Stian Fjelldal synger ut om medienes krav til at artister skal snakke ut

Nå e det vel på tide snart / For dæ å snakke ud / Om den tunga tida di / Og du må gjerne vise hud

Slik åpner sanger og låtskriver Stian Fjelldal på mildt sørlandsmål femtealbumet «Hus», som kom ut sist fredag. Åpningslåten «Ingenting å sei» tar for seg forholdet mellom musikeren og musikkjournalistikken.

– Det er et satirisk forsøk på å si at mediedynamikken kan være litt frustrerende når man skal gi ut ny musikk, sier Fjelldal til Kontekst.

– Konkurransen om oppmerksomheten er brutal. Du må være så spissa som mulig, ha den mest oppsiktsvekkende historien å fortelle. Har du ikke det, men bare har laget et album du synes er fint, så har du ikke sjans, rett og slett.

Men han ønsker ikke å fremstå sutrete. Han skjønner hvorfor det er slik. Fjelldal har selv bakgrunn fra journalistikken. Han har jobbet flere år med kultur i NRK. Senere jobbet han i VG frem til han byttet såkalt side, og gikk over til kommunikasjonsbransjen. Nå jobber han i Riksrevisjonens kommunikasjonsavdeling.

Faget forsvinner

Selv om det har gått noen år siden han selv var aktiv reporter, mener han at han har både ord og erfaring i behold når han pirker borti breddemedienes nedprioritering av musikkjournalistikken.

– Musikkjournalistikken som fag er i ferd med å forsvinne. Og når de store mediene skriver om musikk, handler det mer om kjendiser og underholdning enn om musikk. Som musiker synes jeg selvfølgelig det er veldig synd, men spørsmålet man må stille seg er jo: Hvorfor det har blitt sånn?

Et av svarene han selv gir, er klikktallene. Mediene sier selv at folk ikke lenger vil lese tradisjonell musikkjournalistikk. Og da prioriterer man deretter i redaksjonene.

– Slik er det i hvert fall i de toneangivende mediene. Det finnes hederlige unntak som Dagsavisen og Klassekampen. Men tiden da musikkjournalistikk nådde de brede lagene av folket er over. Og da kan man spørre seg: Hvorfor er ikke kvinnen og mannen i gata interessert i å lese om musikken lenger?

– Og da snakker jeg ikke om meg selv. Jeg er ikke akkurat noen hitmaker, og skjønner godt at jeg ikke får veldig mye oppmerksomhet, selv om jeg skulle ønske jeg fikk mer. Men det er så vanvittig mange fine artister i Norge som mediene ville kasta seg over før, fordi man hadde musikkjournalister som fikk tid og rom til å følge med og interessere seg. Det har man ikke lenger. Fordi leserne tydeligvis vil ha noe annet.

Han har ingenting imot at låten spiller opp til debatt, men helst en som skjer på et faglig nivå. Selv om han har måtelig tro på at det vil skje.

– Med jevne mellomrom er det et slags ritual der NRK får kritikk, og så er det noen som krever Lydverket tilbake på skjermen. Alt var bedre før, liksom, og så stopper det der. Kanskje bør man se i andre retninger? Hvorfor taper musikken den harde kampen om folks tid og oppmerksomhet? Med den konsekvensen at mediene dilter etter publikum – som de alltid gjør i dag, også NRK, dessverre. Er det noe med selve musikken som gjør den mindre interessant enn før, om du sammenlikner med andre kulturuttrykk?

– Det er lett å høre mediekritikken i «Ingenting å sei», men er du også litt kritisk til musikerne?

– Man skal være forsiktig med å generalisere. Men det har jo vært en del klaging, hvor man ber for sin syke mor, i stedet for å se innover. Innovere. For det er mange som er gode til å gjøre nye ting, kombinere musikkuttrykk med for eksempel film, som når ut.

Tilstede i øyeblikket

– Du snakker jo ikke bare mediekritikk, du lager musikk av det…

– Ja. Jeg synes det er gøy å ta fatt i samfunnstrender og slikt det kan være litt artig å pirke borti. Dette albumet har for eksempel en rød tråd; det å stoppe opp og være tilstede i øyeblikket. Noen sanger er konkret om det. Mens de andre handler om stress og mas og forventinger til hvordan ting skal være uten at det blir sånn. Den første sangen er innenfor det siste der.

Selv har han for så vidt også vært en tanke innovativ, i hvert fall når det kommer til hvordan han har jobbet med «Hus» sammenliknet med de forutgående utgivelsene. Alle sangene har blitt til i hjemmestudio på Ola Narr i Oslo. Derfra har låtfilene blitt sendt til produsent Håkon Gebhardt (Motorpsycho, HGH, Ida Jenshus), som for tiden holder til i Italia.

– Jeg har blitt en bedre musiker enn tidligere. Jeg kan eksperimentere mer, med flere instrumenter. Visestempelet har jeg aldri vært helt komfortabel med, og det jeg gjør nå er mer eksperimentelt poppa. De to første var riktig nok mer tradisjonelle, og siden jeg synger på norsk skjønner jeg jo at det ble hørt som viser.

– På tredjeskiva derimot, som for øvrig ikke fikk så gode kritikker, hehe. Det tok jeg i en helt annen retning. Det gjorde at jeg skjønte at jeg kunne lage musikk jeg selv liker å høre på.

– Gjorde du ikke det før?

– «En altfor vakker park» og «Enden er nær» er nok ikke album jeg ville hørt mye på selv, haha, ler han, før han moderer seg til at et par av låtene kunne han kanskje hørt på. Men han er en albummann.

– Det jeg virkelig har gjort annerledes nå er at jeg for eksempel har begynt med en trommebeat, og så lagt en melodi oppå det. Det gir et helt annet lydbilde enn det tradisjonelle med å begynne med gitaren, og så gå i studio med band, som var det jeg gjorde før.

På dette siste albumet har Gebhardt i etterkant av hjemmespillingen gjort sine ting med låtene, før de har kommet tilbake til Fjelldal, før Gebhardt har tatt seg av siste miks. I motsetning til tidligere har han heller ikke hatt en albumplan eller plateselskap utover distribusjonsavtale med The Orchard. Så han har selv planlagt singler og slippdato. Låtene har han lagt ut på etter hvert som han har ferdigstilt dem.

– Tidligere var det kanskje 14 dager i studio, og det var det. Låtene ble en slags dokumentasjon over det du fikk til i studio. Samtidig tok det gjerne et år fra innspilling til utgivelse. Da var jeg jo drittlei av låtene og klar for å komme meg videre. Det slipper jeg med denne måten å jobbe på.

– Det er veldig tilfredsstillende å få tilbakemelding mens låtene er ferske. Jeg er mye mer glad i de låtene jeg har laget nå, enn alle de jeg har laget før. Det er brutalt, men sant.

Skånet for mye

Brutaliteten i de siste to års nedstegning har han imidlertid vært ganske skånet for. Det kan han takke dagjobben for.

– Jeg har riktig nok heller ikke spilt noen konserter. Det har jeg imidlertid heller ikke hatt lyst til. Jeg har rett og slett ikke hatt lyst til å samle så mange mennesker. Ikke at jeg samler så mange, men det blir jo noen. Og så har jeg tenkt at jeg kan vente. Jeg skal ikke stå først i køen. Det er så mange andre som trenger å spille konserter før meg.

– Har du følt deg heldig?

– Ja. Jeg har følt meg heldig som jobber i offentlig sektor. Det må jeg bare innrømme. Jobben føles trygg. I det private næringsliv har det nok vært mange flere som har følt seg utsatt.

– Kanskje har pandemien gitt meg mer tid til å lage musikk. Jeg har blitt sittende mer i leiligheten og på hjemmekontor. Å finne inspirasjon til å lage musikk er ikke noe problem. Jeg trenger ikke ut i verden for det. Jeg er en type som søker mer innover enn utover. Og det gøyeste jeg vet, er å lage musikk. For min del er det verdens beste hobby.