Munchmuseet Live: Et kulturhus for nabolaget – og internasjonalt kunstmuseum
Programmerene satser på konserter, performance, samtaler og film.
Munchmuseets liveprogram er fortellingen om et museum som ikke klarer bestemme seg for å være et levende kultursenter eller et visningssted for Edvard Munchs arbeider. Dette skriver Lars Mørch Finborud i innledningen på sitt kapittel i boken «Exit! Historier fa Munchmuseet.
Liveprogrammet har fulgt museet siden åpningen på Tøyen i 1963. Det har blitt med i fornyet – og videreutviklet – utgave til Bjørvika.
Jazz og samtidsmusikk
Inspirasjonen til et bygg som rommet både kino- og konsertsal for knappe 60 år siden kom i utgangspunktet fra Moderna Museet i Stockholm. Den gang med litt andre musikalske sjangre enn hva museet senere skulle profilere.
Riktignok viser Finborud at konsertoppsetningene det de første par årene på Tøyen ikke var noen umiddelbar suksess. Ingen hadde formidlingsansvar, og den klassiske musikken, som museet vil formidle, den hadde allerede flere saler – attpå til med Munch som lyddemper-bakgrunn, slik det er tilfelle med universitetets aula.
Denne bommerten ble imidlertid møtt med engasjement på grasrotplan. For omtrent samtidig etablerte Karin Krogh og Johs. Berg Norsk Jazzforum. I 1965 ble den første jazzkonserten holdt på Tøyen. Samarbeidet varte i tre år. Inntil Hennie-Onstad kunstsenter ble etablert, med blant annet Munchmuseets program som forbilde.
Utover 60-tallet ble også en annen aktør sterkt involvert i konsertprogrammet; nemlig nyMusikk. Først i samarbeid, og deretter på eget initiativ fra museet, ble det skapt en egen scene for samtidsmusikken. Igjennom hele 70-tallet og 80-tallet ble det gjort egne bestillingsverk av samtidskomponister. Jazzen forsvant heller ikke helt med jazzforums overgang til Høvikodden. Inn kom det også en betydelig satsing på barnekultur – og etter hvert også flerkultur, frem til 1995.
Resten av 90-tallet og godt inn mot 2010 var arrangementer nedprioritert, så nær som fraværende. For så igjen få en oppsving det siste tiåret inn mot flyttingen. En flytting som bemerkelsesverdig nok ikke har forflyttet bygget ut av bydel Gamle Oslo.
Arven fra Tøyen
Finboruds fortelling gjør også et poeng at programmet er det eneste i sitt slag som kun har blitt ledet av kvinner. Den tradisjonen står også ved lag. Kunstnerisk leder for MUNCH Live er Ingrid Moe, mens Tominga Hope O’Donnell er seniorkurator for samtidskunst programmeringen.
O’Donnell og Moe samarbeider tett, og Kontekst møter dem derfor sammen for å få vite mer om hvorfor museet velger hente opp arven fra den gang konserter var en vesentlig del av museumsarbeidet.
De understreker begge at nettopp flyttingen og nybygget har gjort det viktig at deres arbeid bygger på museets opprinnelige profil. Men selvsagt også med noen nyvinninger, slikt som en egen såkalt stolpe for performance-kunst; et utrykk der det sceniske, det visuelle og musikken møtes.
Møter er i det hele tatt et nøkkelord for det meste de foretar seg.
– Programmeringen vår peker tilbake på arven vår fra Tøyen. Vi vil videreføre vår satsning på jazz og også legge vekt på samtidsmusikken, samt koblinger til nabolaget vårt, sier Moe.
Nabolaget vil i denne sammenheng ikke kun si de nærmeste kvartalene, men hele Bydel Gamle Oslo. O’Donnell var kurator for det ambulerende prosjektet «Munchmuseet i bevegelse» i forkant av flyttingen, som gikk fra 2015 til 2019 der ulike rom – inne og ute –fra Tøyen til Bjørvika ble tatt i bruk.
– Målet med «Munchmuseet i bevegelse» var å knytte forbindelser til nabolagene vi beveget oss igjennom, og samarbeide med lokale kunst- og kulturorganisasjoner på tverrkunstneriske prosjekter. Jeg liker å tenke på det vi nå gjør med performance som en bro mellom det gamle museet og det vi nå gjør her i Bjørvika, sier O’Donnell.
Nye samarbeid og videreføringer
En av disse organisasjonene var nyMusikk, som var involvert på 60-70-tallet, har nå altså igjen blitt samarbeidspartner for Live Programmet. Museet har også gått inn som medlem i Ultimafestivalen. Medlemskapet innebærer at museet vil sette opp egne bestillingsverk i samarbeid med festivalen.
I tillegg har de fått på plass et fast samarbeid med Oslo Jazzfestival, All Ears festivalen, Operaorkesteret og Borealis-festivalen i Bergen, samt komponist Therese Birkelund Ulvo og UR produksjoner, om en ny samtidskomponist-konsertserie kalt «PÅ!».
Tidligere samarbeid med Øyafestivalenog Oslo Filharmonien er videreført. Sistnevnte går sammen med Operaorkesteret inn i den nye Klassisk Søndag-serien.
Selve programmet er delt opp i fire deler. Det er konserter, performance, samtaler og film. Samtalene vil både skje i tilknytning til konsert- og performance-forestillingene og utstillingene for øvrig. Det blir også en egen samtaleserie under tittelen Stemmer. Filmprogrammet er tettere knyttet opp til utstillingene.
Moe kan fortelle at de vil årlig bestille fire egne verk til performanceprogrammet.
– Det vil være både norske og internasjonale artister. Først ut var «Echoic Choir», Bendik Giske skal spille i mars. I september kommer den kanadiske kunstneren Brendan Fernandes og den svenske kunstneren Catherine Christer Hennix vil være mulig å oppleve her i oktober, i samarbeid med den New York-baserte organisasjonen Blank Forms.
– Hvordan jobber dere når der booker og kuratere artister og kunstnere?
– Det vi setter opp trenger ikke ha en direkte kobling til Munch. På Live jobber vi to måter: Den ene er i relasjon til utstillingsprogrammet, om det er Munch eller samtidskunsten i SOLO OSLO eller MUNCH Triennalen. Og så har vi et program helt uavhengig av det.
– Jazz på Munch er for eksempel vår egen serie. Den relaterer bare til historikken på Tøyen og ikke utstillingene, og er programmert i samarbeid med Oslo Jazzfestival.
Møteplass på tvers
Moe trekker også frem tidligere nevnte bevissthet rundt nabolaget, og ønsket om å være en møteplass for alle i bydelen. Men også motsatt vei. De vil åpne for at deres vante publikum kan få møte nye kunstuttrykk i institusjonens omgivelser.
– Vi vil at musikk- og det kunstpublikummet skal møtes i samme institusjon. Kanskje både på tvers av generasjoner og interesser.
– Hvordan jobber dere da med det som ikke er relatert til Munch eller utstillingene?
– Da jobber vi enten i nært samarbeid med samarbeidspartnerne. Vi skal for eksempel ha All Ears-festivalen her i april. Performanceprogrammet er det derimot jeg og Tominga som programmerer, sier Moe.
O’Donnell legger til at de får innspill, også for å understreke at det ikke er de to alene som bestemmer alt.
– Vi har en føring for samtidskunstprogrammet. Det vi setter opp skal være ekspressivt, nyskapende og tverrkunstnerisk. Det er arven etter Edvard Munch, og ikke minst; Rolf Stenersen, som vi også forvalter samlingen til her på huset. Det er en generell ledetråd, forklar O’Donnell
Internasjonale samarbeid
Moe tilføyer at de har et mål om å gjøre flere internasjonale samarbeid. Det vil for eksempel si at de åpner for samarbeid der norske oppsetninger og bestillingsverk kan få et videre liv også utenfor landets grenser.
– Det handler blant annet om å finne muligheter for Live Programmet når Munch-utstillinger vises rundt om i verden. Dette er også en del av museets mandat. Når for eksempel Jenny Hval setter opp en konsert så er det allerede en infrastruktur for konsertturne klar. De strukturene finnes ikke i samme grad for perfomance. Og det er det vi ønsker å bidra til.
– Vi mener at det er en del av vår forpliktelse når vi bestiller et verk at det skal bli sett.
Rommenes betydning
– Er ambisjonen å bli et utvidet kulturhus?
– Både og. Det viktig å huske at vi er et museum. Den programmeringen vi har skal forholde seg til de rommene man er i; en museums- og kunstkontekst. Det vi søker er å finne er hvor det er spennende at disse feltene møtes. Og helst hvordan feltene som operer på ulike premisser kan skape noe nytt i dette møtet, mener Moe.
Og når det gjelder visningene inne i bygget i Bjørvika er ikke det heller nødvendigvis redusert til scenerommene.
– Vi har disse fantastiske arenaene for musikk, dans og performance. Men vi kan jo også bruke hele bygget. Det var hva vi gjorde under åpningen i oktober med blant annet Manuel Pelmuş’ Permanent Collection. Det blir som en form for tentakler ut av utstillingsrommene, og ut av de faste arrangementslokalene, avrunder O’Donnell