MC CEY: Jeg ventet lenge på at det skulle komme noen jenter etter meg

Året var 1990. Norsk hiphop var i sin spede begynnelse. Og fremst i rekken av fremadstormende hiphopere sto rapperen MC Cey fra Ellingsrudåsen. Med «3.5.25»/«Hold it» ble hun landets andre – og Oslos hiphop-miljøs første – plateartist i sin sjanger.

Historien om MC Cey, artisten, begynner på Manglerud videregående skole. Therese Hafstad, som hun heter i sivil, begynte førsteåret på tegning, form og farge. På fritiden danset hun. I klassen gikk imidlertid Leo Fossen, senere alias «Jayski».

– Jeg hadde hatt lyst til år rappe tidligere. Jeg spurte en guttegruppe på Ellingsrud om å være med. Men de bare: «Hallo?! Du er jente, du kan ikke rappe», og så lo de. De lot meg ikke prøve en gang.

– På skolen ble jeg kjent med Leo. Vi fant ut at vi hadde felles hiphop-interesser. Han, og gruppa Savage Army, ga meg en sjanse til å prøve meg på noen beats. Jeg ble en del av gruppa.

Søt hevn

I ettertid skal gutta fra Ellingsrud ha angret. De spurte om hun ville bli med dem likevel. Da var det hennes tur til å le. Hun hadde funnet sitt crew.

– Det var en ganske søt hevn. For det var jo sånn før, at jenter ble møtt med latter. Mange ga opp. Men jeg har alltid vært en sånn person som, dersom noen sier at jenter ikke kan gjøre noe, da skal jeg i hvert fall gjøre det. De holdningene gir meg bare enda mer kraft og vilje til å gjennomføre. Litt sånn: Nå skal jeg f** meg vise dem!

Det er tøft, samtidig understreker hun at det handler like mye om at hun ikke er redd for å drite seg ut. Ikke redd for å bli ledd av.

– Har jeg lyst til noe, så følger jeg min stemme.

Egen stemme

Sin egen stemme følger hun fortsatt. Selv om det ikke har vært så mye å høre til den i offentligheten de siste årene. Hun har hjemmestudio i kjelleren til sønnens svigerfar. Hun har spilt inn låter. De fleste bare for gøy, som hun sier.

Dette med at musikk skal være morsomt har fulgt henne helt fra første stund. Gir det henne ikke glede, gjør hun heller noe annet. For det var ikke platekontrakt, penger og berømmelse som trakk henne til hiphopen. Det var det å stå på scenen. Der koser hun seg.

– Det er selvfølgelig ikke dumt å tjene noen penger, eller få en kontrakt. Men sannheten er at jeg signerte aldri med noen platekontrakt. Jeg var veldig skeptisk. For med en gang du signerer så eier de deg, de bestemmer alt.

– Veldig mange tror at jeg mistet platekontrakten fordi jeg ble gravid. Det har jeg lest at flere har sagt. Men det var ikke sånn det var. Hadde jeg signert kontrakten, så hadde jeg måtte gi ut album. Jeg kunne forsvinne fordi jeg ikke hadde signert noe.

Baby og sirkus

MC Ceys karriere var omtrent like fort over, som den bratt begynte. Før den tid rakk hun altså å skrive norsk musikkhistorie.

Bakgrunnen for at hun forlot bransjen var en graviditet. En graviditet som gjorde at hun ikke bare ble sengeliggende, men innlagt store deler av svangerskapet.

– Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si noe til plateselskapet eller andre før det begynte å synes. Jeg planla å opptre. Men så ble jeg alvorlig syk. Det sier seg jo selv at jeg ikke kunne turnere. Jeg trodde også at jeg skulle fortsette når babyen var født. Slik ble det heller ikke.

– Du må huske; jeg var bare 19 år. Rundt MC Cey var det et stort sirkus. Plata ga skyhøye forventninger og press. Det kom litt brått på. Og når jeg fikk babyen hadde jeg ikke hjerte til å dra ham med inn i det sirkuset, reise med ham på turné. Jeg valgte å ta meg av sønnen min fremfor å være artist.

Angrer hun? Nei, det vil hun ikke si når hun ser på sønnen sin. Dette var hva hun valgte.

– Det er mange baksider med artistlivet, det å være kjent. Du mister privatlivet. Og det var veldig overveldende. Jeg skal ikke si at jeg ikke likte det. Jeg fikk masse tilbud, i radio, tv og annet, som jeg ikke gjorde noen ting av. Vi var veldig anti-kommers.

Motkultur

Dagens hiphop-miljø og det som var den gang kan knapt sammenliknes. Mens sjangeren nå er definisjonen på pop, i betydningen den mestselgende populærmusikk, var det den gang et undergrunnsfenomen. Med alt hva dette innebar av motkulturelle kjennetegn og klare kodekser.

– Jeg fikk så mange rare jobber. Jeg sto på fritidsklubber, var leid inn og det kom kanskje fem stykker. Eller jeg kom på NRK, skulle spille, og møtte bare gamle folk som ikke skjønte noe av musikken. Når hiphopen tok av, så fikk jeg ikke vært med. Jeg forsvant jo.

Forskjellen til den gang hun sto på scenen da norsk hiphop feieret seg selv med jubileumskonsert på Rockefeller i 2016 var enorm. Plutselig fikk hun kjenne på utsolgt lokale, med fans som alle var interessert i den samme musikken som henne. Og henne. For der var hun igjen en av stjernene. En pioner.

– Det var stort. Skikkelig gøy. Jeg var med å bygge opp, men jeg fikk ikke være med å høste det jeg sådde. Akkurat det var jo litt surt. For det at jeg har gått under jorden som musiker betyr jo ikke at jeg ikke kan rappe lenger.

Hvor ble jentene av?

Akkurat det beviste hun der på Rockefeller. Men hun gjorde det ikke ved å fremføre sin største hit; «Hold It». Det var ikke fordi hun ikke ville.

– Jeg kunne ikke spille den. Jeg hadde ikke musikken, altså lydsporet. Jeg forsøkte ringe rundt til dem jeg hadde rappet med før, men ingen visste hvor den var.

– Det var også en periode, etter at sønnen min var litt større, at jeg ønsket å komme tilbake. Men jeg hadde jo ikke noe nettverk lenger. Jeg kunne ikke bare knipse med hendene og få en produsent. Jeg kan godt skrive en låt, men jeg kan ikke lage bakgrunnsmusikken, beatsa. Derfor var jeg helt avhengig av noen som kunne produsere for meg, for å gjøre comeback.

– Lenge ventet jeg på at det skulle komme noen etter meg. Jeg lurte på hva som skjedde. Hvor ble det av jentene? Så jeg tenkte jeg måtte gjør det selv. Men det skjedde jo ikke, fordi jeg ikke hadde noen å jobbe med.

Hun skulle ønske at hun kunne produsere selv. Det har vært ugunstig å ha vært avhengig av andre for å komme tilbake – og videre – som artist. Det har heller ikke vært en fordel å ikke være mann. Flere ganger i ettertid har hun følt seg oversett.

– Jeg var en pioner. Men når historien om norsk hiphop har blitt skrevet, eller vært på TV, har jeg følt det som jeg har blitt hvisket ut, avspist med et par sekunder. Mens andre, som kom mye senere har fått plass. Og det gjelder ikke bare meg, men også de andre jentene fra den gang.

Men her er det også noen unntak. Hun roser Joddski for at han har nevnt henne, anerkjent henne, og invitert henne med når miljøet har vært samlet.

– Jeg har mye å si. Da jeg var ung kom all frustrasjonen min ut i rappen. Det gjør den fortsatt. Jeg elsker musikk. Og jeg liker å drive med musikk. Når jeg skal spille nå lover jeg et godt show.

Mye annet

Underveis har hun imidlertid fått gjort en hel del annet. Som voksen har hun tatt videregående, deretter utdannet seg til barne-ungdomsarbeider. Hun har vært på nasjonalt nivå som strandvolleyballspiller. Hun har vært DJ i flere år, skater, og fikk på plass en egen kvinneklasse i Skate-NM.

– Er du ikke redd for å jobbe hardt, og du vil noe, da kan du få til nesten alt. Jeg er et eksempel på det. Du kan ikke sitte å vente på å bli lykkelig. Du må gjøre noe selv.

Og nå nylig har for eksempel det hun kaller familieforetaket MC Cey og DJ Bassen forsøkt å rekonstruere beatsene fra «Hold it» så godt de kan utfra opptak på Youtube. Med noen nye egne vendinger. Dette blir å høre på Melahuset tirsdag kveld, i anledning kvinnedagen.

MC Cey er gjest i et panel ledet av Mona B. Rise. De øvrige gjestene i samtalen er Stella Mwagni og Johanna Alem. Kristin Asbjørnsen, Vicki og MC Cey opptrer senere på kveden. DJ Kiki spiller plater.