Om å delta i verden

Gratulerer med mye fin oppmerksomhet i det siste! Om du skulle se litt tilbake på livet ditt – hva vil du si at den viktigste drivkraften din har vært?

– Jeg har nok alltid søkt innover. Som barn handlet det først og fremst om lek, og om å gå inn i, og gestalte, et univers. Og det har alltid vært en viss monoman tendens der, om det gjaldt fantasiverdener, fossiler, ornitologi, rollespill-miniatyrer, gitarspill eller komponering. Overgangene kunne være brå eller gradvise. Men det var først da jeg begynte å skrive for andre at jeg fikk opplevelsen av virkelig å kunne delta i verden.

Var det hele veien åpenbart at du skulle bli komponist?

– Min menneskelige modning utfoldet seg i samspill med komponeringen. Det er derfor litt vanskelig å anslå hvor gitt det var. Jeg vet rett og slett ikke hvem jeg ville ha vært dersom jeg ikke skrev musikk. Drivkraften er dypest sett et skapende imperativ i meg. En drift mot å bidra med min egen klingende respons på tilværelsen.

– I mine svenneår var jeg også drevet av ønsket om å erobre et håndverk, og om liksom å skulle tre inn i Den store tradisjonen, og bli den verdig. Slike ambisjoner falmet efterhvert som både min praktiske erfaring og min livserfaring vokste. Og omsider innser man at det ikke finnes noen «stor tradisjon», bare enkeltskjebner og et liv i arbeid.

– I dialog med noe utenfor meg selv

Marcus Paus har uvanlig mange jern i ilden. Han har skrevet kammermusikk og konserter, verker for kor, orkestre og solister, rekviem og operaer, symfonier og kirkemusikk, samt musikk for teater, film og fjernsyn.

I disse dager er han nominert som Årets opphaver i forbindelse med Musikkforleggerprisen, som deles ut for åttende gang i 2022. Samtidig er også hans «Tuba Mirum» nominert som Årets verk. Han har i tillegg fått i oppdrag av Forsvaret å skrive det som blir beskrevet som et «musikalsk storverk om Krigskorset – og historiene bak».

Du står bak en lang rekke med verker, innen en serie formater. Er det noen musikalsk form som ligger spesielt nærme hjertet ditt, eller liker du bare å utforske forskjellige sjangre og instrumenteringer?

-Jeg er takknemlig for at jeg får utfolde meg såpass vidt og bredt som jeg gjør. Når det er sagt, så tror jeg at min foretrukne måte å skrive på er i dialog med noe utenfor meg selv og musikken. Det handler om at noe vinner gjenklang i meg, og vekker et behov for å løfte dette frem, eller iscenesette det.

– Jeg merker at dette i større og større grad preger også den såkalt «abstrakte» delen av min katalog. Påfallende mange stykker jeg skriver er tematisert rundt andre kunstneres verk.

– Musikkdramatikk er også noe som faller seg naturlig for meg, enten det er opera eller filmmusikk. Jeg er svært komfortabel med å la min musikalitet og min faglighet tjene noe utenfor meg selv.

Lyriske impulser

Du har også lagd musikk til en rekke dikt og tekster, fra William Shakespeare til H.P. Lovecraft. Hva er det du opplever som inspirerende i tekster? Og hvor ligger musikaliteten i en tekst, slik du ser det?

– Musikaliteten i en tekst er nok det som ofte inspirerer først. Men ikke alltid. Og musikalitet kan manifestere seg på mange måter. Noen diktere skriver jo ren musikk, slik som André Bjerke. Men ikke alle musikalske diktere er like lette å tonesette. Rainer Maria Rilke, f.eks, som skrev noe av den vakreste musikken uttrykt kun i ord, er nesten umulig å yte rettferdighet på notearket. Mange har prøvd, også virkelig store komponister. Men Rilkes vers er fremdeles «ubeseirede».

– Så finnes det diktere hvis musikalitet er mindre opplagt sangbar, men som i rommet de overlater til en eventuell komponist viser seg å være utmerkede samspillspartnere. Jeg skrev et verk på tampen av fjoråret over dikt av Morten Claussen. Hans poesi er en fantastisk invitasjon til musikk. Utover musikalitet så handler det om at en tekst treffer meg. At jeg opplever den som «sann» slik den er artikulert. Presisjon og formsikkerhet tiltrekker meg. Men også menneskelighet.

Du er sønn av Anne-Karine Strøm og Ole Paus. Og vokste altså opp med svært musikalske foreldre, selv om du valgte en ganske annerledes vei. Kan du si noe om tidlige musikalske minner, og hva du selv etterhvert ønsket å formidle gjennom din egen musikk?

– Musikk var barndommens omgivelser. Helt bokstavelig. Jeg har klare minner av min mor som spilte og sang Hanns Eislers «Von der Freundlichkeit der Welt» i Georg Johannesens gjendiktning. Og min fars gitarer rundt omkring. Lukten av et arbeidsværelse. Strenger og pipetobakk.

– Jeg tror jeg har arvet mye av min forståelse for tekst, og mange av mine litterære og poetiske preferanser generelt, fra min far. Min harmoniske sanselighet er kanskje mer fra min mor.

– Utover det rent opphavelige, så er min sterkeste musikalske barndomserfaring lydsporene til filmene jeg vokste opp med. Og det var min generasjons privilegium å vokse opp med John Williams og Jerry Goldsmith som kapellmestere. Jeg tror at begeistringen og berøringen fra disse tidlige erfaringene fortsatt langt på vei er kjernen i hva jeg selv ønsker å bringe videre.

Fanbrev til Stockhausen

Marcus Paus må vel regnes som en relativt tilgjengelig samtidskomponist, med verker som både uttrykker drama og skjønnhet. Vi i Kontekst lurer på hvor viktig kommunikasjon og mottakeren er i det han skriver.

– Jeg anser mottakeren, og viljen til å kommunisere med denne, som en forutsetning for ethvert kunstnerisk virke. Noe annet slår meg som selvopptatt og litt smålig. Jeg ønsker å angå, og å kunne bidra med noe som er til berikelse, trøst og eftertanke, eller ren og skjær glede og begeistring. Mine utøvere skal føle seg sett og ivaretatt, og utfordringene jeg gir dem skal være meningsfulle. Det samme gjelder publikum.

I begynnelsen ble du kanskje sett på som noe av en anti-modernist, i og med at du også benyttet deg av et melodisk og tidvis lyrisk tonespråk. Samtidig har jeg vel gjerne sett på deg som en komponist som primært står for et mangfold, og nettopp derfor griper til et bredt sett med musikalske verktøy?

– Jeg har aldri vært noen egentlig «anti-modernist»; jeg skrev tross alt fanbrev til Karlheinz Stockhausen som 17-åring (og fikk svar!). Derimot er jeg tilhenger av mangfold. Og det mangfoldet var dårlig ivaretatt da jeg begynte å skrive. Samtidsmusikkfeltet var preget av klare fraksjoner, der modernismen og dens forståelse av seg selv og av historien dominerte som både autoritær og fortrengende.

– Dette har gudskjelov endret seg. Og jeg liker å tenke at debatten rundt min Paukekonsert i 2015 var med på å gi nådestøtet til visse holdningers legitimitet. Det finnes et «før» og et «efter» den debatten. Og for YouTube-generasjonens komponister vil uansett slike estetisk-ideologiske gnisninger fortone seg som svært forlorne.

– For min egen del har det bare handlet om retten til å få uttrykke meg slik jeg ønsker, i samsvar med min musikalske legning. Og den er estetisk promiskuøs, men grunnleggende lyrisk og melodisk.

«Et visst nivå av flyt»

Marcus Paus har som nevnt en omfangsrik produksjon til å være en såpass ung komponist. Han sier selv at han ikke har noen oversikt over hvor mange verk det har blitt.

– Fra jeg begynte å katalogisere i 2014, så er det vel rundt 210 verker. Mesteparten av hva jeg har skrevet før ca. 2008 er ikke regnet med. Antagelig dreier det seg om et sted rundt 300-400 verker, tror jeg, hvorav minst 50-100 av dem må regnes som juvenilia. Vi kan kanskje si mellom 200 og 300.

Forfatteren Tor Åge Bringsværd har sagt at produktivitet ikke alltid blir sett på med blide øyne – og at det i enkelte kretser nærmest er noe mistenkelig i at man kan skrive mye og fort. Hva tenker du om dette?

– Mistilliten bunner nok i flere ting. Først og fremst misforståelsen om at produktivitet og kvalitet står i et slags motsetningsforhold. Si det til Bach! Si det til Haydn! Dernest en misforståelse rundt produktivitet i seg selv. At man skriver mye betyr ikke nødvendigvis at man ikke skriver grundig eller dyptpløyende.

– Det kan simpelthen handle om tiden man er villig til å ofre, eller – vel så viktig – tiden man allerede har ofret for å komme til et visst håndverksmessig nivå, et visst nivå av flyt. For meg så er det å skrive likevel alltid en kamp. Veien frem til et fullført verk er oftest strødd med lik av utkast og aborter.

– Dorothy Parker sa: «I hate writing, but I love having written». Jeg kan kjenne meg igjen i det. Som regel tviler jeg meg frem til hver avgjørelse. Men å skrive er eksistensielt for meg. Det er min måte å være til på. Jeg kan ikke velge det bort.

Et nylig eksempel på arbeidsevnen til Paus – og på komponisten som deltager i verden – finner vi i stykket «Slava Ukraini!», som han skrev rett etter Russlands inntog i Ukraina. Det ble gjort ferdig søndag 27. februar, kom i noteform hos Musikkforleggerne dagen etter, og spilt inn av bratsjisten Povilas Syrrist-Gelgota den tredje dagen.

Komponistrollen anno 2022: Uante muligheter, mye konkurranse

Hva er mulighetene for å få utgitt og oppført musikken sin for en komponist i dag?

– Mulighetene idag er flere enn noensinne. Tersklene er langt på vei utvisket; hvemsomhelst kan publisere hvasomhelst hvorsomhelst. Utfordringen er at mengden informasjon aldri har vært større. Det aller meste drukner, og man er tildels prisgitt krefter man ikke rår med.

– Jeg vet ikke om noen egentlige snarveier, i hvert fall ikke som jeg ville hatt tillit til. Man må bare holde ut, og fortsette å skrive. Bryr du deg om det du skriver, så vil andre også gjøre det før eller siden.

Du har i år også sluppet et helt nytt album på Sheva Contemporary. Kan du fortelle litt om det?

– «Cabin Fever: Pandemic Works» er et dobbeltalbum med utvalgte verker skrevet under pandemien. Disc 1 består av solo- og kammerverker innspilt mens samfunnet var nedstengt, mens Disc 2 er en live-plate med to urfremføringer fra Tromsø domkirke høsten 2021, da kulturlivet var i ferd med å åpne opp igjen.

– Flere stykker jeg i skrivende stund anser som hovedverker er med på albumet; på solo- og kammersiden f.eks min Sonate for solo fløyte over bilder av Felix Vallotton og min Fiolinsonate, skrevet tildels med utgangspunkt i Lovecraft, og tenkt som en slags nostalgisk reise tilbake til egen barndom og ungdomstid. En gutteromssonate, egentlig. Men vemodig.

– På orkestersiden inneholder platen også fiolinkonserten «Voyage» for Miriam Helms Ålien og Arktisk Filharmoni, samt den storstilte gitarkonserten «Decameron: Concerto Rifugio» skrevet for Petter Richter, og basert på Boccaccios udødelige pest-klassiker. Altså en slags musikalsk eventyrstund til adspredelse, mens vi venter på nye tider.

Nye oppgaver, ny musikk

Hvor tror du at du vil sette inn kreativiteten din nå? Vil du spisse deg mer som komponist, eller fortsette å bruke en rikholdig palett?

-Jeg tenker vel at kunstnerskapet spisses hele tiden. Man kaster stadig noe av seg underveis mot et mer presist uttrykk. Inneværende år er fylt av blant annet «Krigskorset», et helaftens verk for Forsvaret, tematisert rundt Norges høyeste dekorasjon for tapperhet i strid, og således også et verk som forbinder vår krigshistorie med nåtiden. Krig er også en del av tematikken i «Sonetter fra Moabit», en tonesetting av Albrecht Haushofers dikteriske oppgjør med Det tredje riket, som skrives for operasanger Yngve Søberg og Trio Ssens.

– Jeg skal også skrive en dobbeltkonsert for fiolin, cello og orkester for Sinfonia Varsovia, i tillegg til verker for slagverksduoen PerCelleh, Ensemble Eon og Eikanger-Bjørsvik Musikklag. Dessuten planlegges det en stort anlagt trompetkonsert for Ole Edvard Antonsen, og det skal også spilles inn et nytt album med Tora Augestad og NyNorsk Messingkvintett, og mine verker til tekster av min far.