Reformist: Håkon Skogstad vil redefinere pianoets rolle i tango

– Det er en klisjé å si at det er en seier å bli nominert, men det er jo det. Å bli nominert som én av fire i en såpass stor sjanger, er veldig stort. Det betyr mye for meg både som pianist og komponist, sier Håkon Skogstad.

Det startet med soloalbumet «Two Hands to Tango» i 2018, som har mottatt strålende anmeldelser internasjonalt. Musikken befinner seg i krysningspunktene mellom jazz, klassisk, samtid og world.

Deretter kom «Visions of Tango» sammen med Trondheimsolistene og fiolinist Atle Sponberg i 2021 – en videreføring av et flerårig prosjekt som går ut på å redefinere pianoets rolle i tangosjangeren og gjennom dette skape et nytt musikkuttrykk innenfor klassisk musikk – en videreføring av Astor Piazzollas arv. Det har endt i Spellemann-nominasjon i kategorien klassisk.

Han er født og oppvokst i Trondheim, har vært innom Elgeseter, Bakklandet, Trolla, Ila, Oslo og New York, men nå bor han på Rosenborg.

– Den argentinske tangoen har den klassiske musikkens følelser, jazzens timing og rockens attitude. Og med basslinjer som det svinger av.

Han mener at i all slags tango, ligger danserytmene til grunn, og det er et konstant driv av bassgang i det, som i jazzen.

Underholdning på bordell

– Tango er fra gammelt av undergrunnsmusikk, som startet i litt shadye strøk i Buenos Aires, som var litt røft og utenfor. En arbeiderklasse-hjemlengsel, nostalgi og den type følelser.

– Den var forbeholdt horer og sjømenn?

– Ja, det startet som det. Visstnok som underholdningsmusikk på bordellene, selv om det er litt delte meninger om det.

– Men så begynte fiffen å få øynene opp for tango, og etter hvert ble det noe for overklassen. Litt sånn fashionable på 1930-tallet.

Og det er her Astor Piazzolla etter hvert kommer inn, som «Visions of tango» bygger på. Piazzolla hadde 100-årsjubileum i 2021. Piazzolla fikk tangoen ut på konsertscenen, og blandet den med klassisk musikk. Det var ikke lenger bare dansemusikk.

– Det jeg driver med, er en videreføring av Piazzolla. Jeg driver med konsertmusikk.

– Hvor mange i arbeiderklassen er det som hører på tango nå?

– Det er ikke popmusikk, men musikken har et stort nedslagsfelt, fordi den er direkte: Rett på sak, med et stort følelsesspekter. Men så er det også det rytmiske, som inviterer folk fra alle type grupper og musikkinteresser, som finner noe å hekte seg på. Også utover vanlig klassisk og jazz. Det er eklektisk, en smeltedigel av mange typer uttrykk.

– Kunne du spilt på strippebar?

– Njæh. Jeg tror nok ikke det, men jeg ser linken.

– Men du vil ta tangoen tilbake til folket, som Piazzolla?

– Piazzolla ble jo forhatt av folket i store deler av sin levetid. Han forfinet det, og blandet det med klassisk. Det er litt som at noen skulle gjort om på norsk folkemusikk og presentert det som pols. Da reagerer folk.

Skogstad ser på Piazzolla som radikal. Han fikk drapstrusler, og ble beskyldt for å ødelegge tangoen. Men mot slutten av livet endret dette seg. Det finnes ingen tangomusiker som er mer berømt enn han. I dag blir han blir hyllet som en sentral del av Argentinas kulturarv.

Trondheims sterke tango-scene

Skogstad forteller at Trondheim, kanskje overraskende for noen, har et tangomusiker-miljø på internasjonalt toppnivå.

– Det er en av grunnene til at jeg er der jeg er i dag.

Det startet på nittitallet med en gruppe som het Tango Concertino, som ble bygd opp i miljøet rundt Olavshallen, Trondheim Symfoniorkester, Kulturskolen, Musikkonservatoriet og jazzmiljøet. Det gjorde stor suksess. Det åpnet rom for barnegruppa Tangueros del Norte, som ble dannet av Kåre Jostein Simonsen, gjennom Kulturskolen. Skogstad ble med på tangenter fra 2005. Tangueros del Norte var en del av talentsatsingen på Kulturskolen, de spilte inn cd, de spilte konserter i Norge, Europa, og dro også til Argentina for å opptre.

– Det var eventyrlig, bedyrer han.

De dro to ganger til Argentina for å ta timer med de beste musikerne, og å spille med dem. Dyrkingen av tango fra Kulturskolen sin side i Trondheim har vært sterk. Åttemannsorkesteret Skogstad ble med i, i aldersgruppa 12 til 20 år, var i en periode Nord-Europas eneste av sitt slag.

Da han bestemte seg for å satse mer solo, var det på bakgrunn av det miljøet han hadde i Trondheim. Det er flere fra den gruppa som spiller i Trondheimsolistene og som er med på det Spellemann-nominerte albumet.

– Trondheimsforankringen har betydd utrolig mye. Det var viktig for meg å ha med Trondheimssolistene – flere der har en veldig sterk stilforståelse og kompetanse som er viktig for meg.

Miljøet Skogstad var i, har altså reist og møtt argentinerne nært.

– Hva er det du tar med deg av inspirasjon?

– Attituden, og holdningen til musikk. Argentinerne har et helt spesielt type temperamentet, som ikke bare handler om at man skal ha masse følelser, men det er en tøff finesse rundt det. Det er mye effekter man ikke hører i klassisk. Vi dro dit som flinke klassiske musikere, som trengte å oppleve denne tradisjonen.

– For å få litt møkk under fingrene?

– På en måte. De har et annen type lynne, vet du.

Selv hadde Skogstad i tillegg til klassisk drevet litt med både jazz, blues og rock før han begynte i Tangueros del Norte som 15-åring. Tango traff han godt, nettopp på grunn av denne blandingen.

– Det er en fordel å kunne spille litt på gehør, og improvisere.

Og det var grunnen til at han også etter hvert ville satse solo. Etter å ha holdt på med tango i forskjellige grupper i tolv år, og blitt godt voksen etter hvert, kjente han at pianoet hadde større potensial.

Redefinerer pianoets rolle

Ambisjonen for soloprosjektet hans er å finne sin egen stil innen tango. Og det høres godt på «Visions of Tango» fra første stund. Pianoet er i sterk fokus.

– Piazzolla var mer opptatt av å revolusjonere sjangeren. Jeg er mer opptatt av å redefinere pianoets rolle som instrument i tango. I tango er det ofte en komp-gruppe, som i jazz, og selv om pianoet har en stor rolle, og får gjort litt utav seg, så er det ofte andre instrumenter som stikker av med de fineste soloene, og det følelsesmessige, forklarer musikeren og komponisten.

Mens pianoet i klassisk, kjenner ingen grenser.

– Så hvorfor kan ikke pianoet gå ut av komp-rollen? I stedet for at pianoet skal spille i orkesteret, så kan det spille foran orkesteret!

Mye av det han skriver baseres seg på at pianisten er den bærende delen, men med de argentinske rytmene og aksentene i bunn. Plata inneholder også hans arrangement av «Tangoens Historie» av Piazzolla for piano og fiolin sammen med en av Norges fremste tangomusikere, fiolinist Atle Sponberg.

– Er dette en måte å «nordifisere» sjangeren på?

– Ikke med vilje. Men det er jo et resultat av Trondheimsmiljøet, og Trondheimsolistene er jo også med. Men jeg stjeler jo fra en rekke uttrykk, både klassisk, jazz, rock og populærmusikk.

«Visions of Tango» er først og fremst tolkning av Piazzollas musikk, med pianoet fremst i fremføringen. Og han har gått nøye til verks, med pianotimer hos en av Piazzollas pianister bak seg. Det er likevel Skogstads egne komposisjoner som har fått mest fokus.

– Det er det som er veien videre. Å skape egen musikk.

Men han ser seg ikke som en som har revolusjonert sjangeren.

– Men du har gjort en kraftig reform?

– Ja, heller det. Og videreutviklet den, avslutter Håkon Skogstad.