Morfars uforløste musikkdrøm trigget musikerkarrieren

– Bestefar ville svært gjerne at familien og barnebarna skulle ha et instrument hjemme, for det fikk han aldri selv. Derfor kjøpte han ett til min familie da jeg og broren min var små, og det pianoet står fortsatt hjemme i stua på Austmarka. Jeg vet ikke hvordan ting ville sett ut uten det, sier pianist og sanger, Tor Einar Bekken.

Thomas Lauritzen, Bekkens morfar, ble foreldreløs som liten og derfor ble han satt bort rundt om på gårder i Østfold slik man gjerne gjorde det på den tiden. Han var født i 1907 og hadde alltid ønsket å spille instrumenter, men den muligheten ble ikke den lille gutten forunt. Men dragningen mot musikken var sterk hele livet.

– Han kjøpte pianoet til broren min og meg, lenge før han visste om noen av oss kom til å spille noe som helst. Han ønsket at det skulle være musikk der vi vokste opp. Dette må ha vært i 1967 -68 og instrumentet er et gammelt Schimmel piano fra Aspheim, innkjøpt fra en lokal musikkforretning i Drammen. Et flott instrument. Jeg spiller på det hver gang jeg er på Austmarka.

Lette seg fram til melodier med én finger

Bestefaren hadde to søsken, og de ble splittet opp da de ble foreldreløse og barna ble sendt rundt på legd, som det het.

– Det må ha vært en urolig tilværelse selv om han en stund bodde hos en tante, sier Bekken ettertenksomt.

Etter den omflakkende tilværelsen som barn og ungdom, dro bestefaren til sjøs etter han var ferdig med skolen.

– Han jobba i maskinrommet og de som jobbet der ble kalt «sotengler» fordi de sto og lempa kull. Det var lite HMS på den tiden.

Han var på sjøen helt til et lite stykke inn i krigen, men da kom han hjem og han og bestemoren etablerte seg i Drammen. Der jobbet han på jernbanen med å rense sviller resten av sitt yrkesaktive liv.

– Jeg husker godt at han satt ved pianoet han hadde kjøpt til oss og lette seg fram til melodier med en finger. Selv om han ikke var spesielt religiøs, så var det gjerne salmer han spilte. Nærmere deg min gud, Alltid freidig når du går og lignende. Han hadde pedalen nede hele tiden, så det klang masse av de enkle tonene. Han ble helt henført og smilte etterpå. Jeg husker at jeg selv, som lite barn før jeg kunne spille selv, trykket ned en tangent og ble fascinert av at det kom en lyd.

Trekkspill, ikke piano

Thomas Lauritzen selv drømte om å spille trekkspill, men han anså trolig at toget for å lære seg et instrument var gått etter alle årene til sjøs.

– Han snakket aldri med oss barnebarna om musikk. Det eneste jeg kan huske er at han kommenterte at det var pinlig å bare spille piano med én finger og ikke bruke begge hendene. Han kunne spille litt munnspill og da gikk mest i gammaldanslåter.

Musikken var til stede hos bestefaren hele livet og det merket Tor Einar.

– Det kunne virke som om han var altetende. Han lyttet på radio, særlig ønskekonserten og han hadde en stor stabel 78-plater. I den bunken var det Lionel Hampton, Jularbo, Ivar Ruste, Lapp-Lisa, osv. Jeg har noen av platene hans fortsatt.

Platene ble avspilt fra en av de gamle, digre radiokabinettene med innebygd platespiller.

– Det var et digert beist av et møbel, og jeg kan fortsatt huske hvordan det låt. Man måtte bytte stift ofte og de så ut som små spikre. Men jeg har ett dårlig minne fra den tiden: Jeg veltet deler av bunken da jeg var liten og flere av platene knakk. De var så skjøre disse gamle 78-platene. Det var et uhell og han ble ikke sint, men jeg hadde dårlig samvittighet for det.

Tenker ofte på bestefaren

– Jeg tenker ofte på ham. Det er viktig for meg. Når jeg ser hvilken reise og hvilke musikalske muligheter jeg har hatt, så tenker jeg på bestefar som var en arbeider fra Drammen og forfedrene på farssiden som var tømmerhuggere fra Varaldskogen og som sleit hele livet under trange kår. Det er faktisk ganske emosjonelt.

Bestefaren døde i 1989 og selv om han fikk oppleve at Tor Einar fikk interesse for pianoet, fikk han ikke se at han fikk en karriere innen musikk.

– Men jeg tror han var stolt av at jeg begynte å spille, og det var mye takket være ham og instrumentet som sto framme. Siden bestefar hadde hatt en så rotløs barndom, tror jeg at han søkte trygghet og stabilitet hele livet. Sånn sett tror jeg han ville likt at jeg nå faktisk har fast arbeid som musiker og kulturarbeider, sier Bekken og ler.

Kom med på plate

Tor Einar Bekken kom nå i vinter med en skive som heter Sakte Låter og på en del av sangene gikk tankene til den gamle bestefaren.

– Konseptet bak plata var å finne sanger som alle har hørt, og som nesten er banale i all sin alminnelighet. Men de har en opprinnelig kraft som jeg ønsker å formidle og gjenoppdage. Minst mulig improvisasjon, bare beholde den opprinnelige melodien. Jeg har spilt inn for eksempel låter som Åge Aleksandersens Lys og Varme, eller Mjelle av Terje Nilsen. Jeg tenkte mye på bestefar da jeg valgte å spille inn Alltid freidig når du går. Det var en av hans melodier.

Det er et annet aspekt ved historien om det gamle pianoet som Bekken ofte reflekterer over.

– Siden bestefar ikke kunne spille piano, behøvde han hjelp med å plukke ut et godt instrument. En venn av familien som spilte piano ble med og valgte ut instrumentet og påpekte eventuelle justeringer. Senere fikk denne karen knallhard leddgikt og måtte slutte å spille. Denne skjebnen, samt det faktum at bestefar aldri fikk sjansen til å spille har fått meg til å tenke på at det å være i stand til å spille er en gave som kan bli borte. Det er ingen selvfølge å få spille musikk. Det gjør at jeg innimellom tenker på hvor heldig og privilegert jeg er som får lov til å holde på med dette.