Harpe Diem: Birgitte Volan Håvik om fire vegger og en harpe
Hvis du spiller et stort og dyrt instrument, må du for å øve rett og slett ha tilgang på flere.
I motsetning til en del øverom og studioer, som gjerne både er rotete og støvete, er dette et helt vanlig og rent rom med strietapet og bilder av familien på veggen. Ta bort harpen og rommet er et helt normalt gjesterom. Men hele huset er preget av musikk. Det står et digitalpiano i stuen og i en krok står en trombone på et stativ.
– Jeg øver her i gjesterommet, og mannen min har en lydisolert rom i kjelleren, for han er fløytist. I tillegg øver sønnen vår trombone i stua.
For de fleste ikke-innvidde i harpespill, representerer instrumentet selve engledrysset i musikken. For naboen må det være en drøm å ha en øvende harpist i sideboligen. Eller?
– Det kan trøkke ganske bra i ei harpe, sier Volan Håvik og spiller et løp på harpen som smeller i veggene.
– En gang ringte en nabo på for å spørre om jeg kunne åpne vinduet mens jeg øvde. Det var jo hyggelig, men jeg øver best når jeg kan stenge ute tanken på at noen kan høre det jeg gjør.
Vi lister oss så stilt på tå når vi skal ut og øve
Volan Håvik øver all slags repertoar hjemme, men prøver å unngå den mest bråkete musikken på kveldstid.
– Hvis jeg ikke kan unngå å øve på noe bråkete på ugunstige tidspunkt, kan jeg for eksempel tre et skjerf mellom strengene for å dempe klangen. Det blir selvfølgelig ikke det samme som å spille «på ordentlig», men det fungerer når jeg bare må få noe inn i fingrene.
Harpens lyd fyller det lille rommet. Instrumentet har en stor og rik klang i hele spekteret. Det skal tross alt kunne høres gjennom et symfoniorkester. Og det er da undertegnede kommer på dette sitatet fra en gammel Asterix-tegneserie: «Her er ikke ørens harpelyd å få»
Det å øve harpe skiller seg ikke så mye fra hvordan andre øver.
– Jeg begynner med oppvarming og teknikkøvelser for å få i gang muskulatur, så øver jeg på det vi skal fremføre i øyeblikket også runder jeg av med å øve det jeg har lyst til.
Pedal, men ikke pedal-steel
Harpen i huset er en Lyon & Healy fra Chicago. Firmaet produserte opprinnelig pianoer. Hver eneste streng er utstyrt med en slags vippemekanisme som legges an mot strengen når du tråkker ned pedalen. Da heves tonen en halvtone. En finurlig og komplisert mekanikk er gjemt i harpens forgylte ytre.
– Alle pedalene justerer tonehøyde! Det er syv pedaler, en per tone i skalaen. Noen eldre harper hadde en ekstra pedal. Det var en mekanisk åpne-lukke mekanisme som muliggjorde volum økning eller demping. Min harpe har ingen slik pedal.
En gang for noen år siden knakk en pedalstang cirka tretti minutter før konsert med OFO. Da var gode råd dyre. Men, som hun sier, takk og lov at OFO har flere instrumenter så jeg fikk en «frisk» harpe.
I etterkant fikk hun en stang som hun byttet selv, med hjelp av teknikeren på telefon.
– Reparasjonen ble på ingen måte perfekt utført, men det funket som en nødløsning inntil teknikeren kom noen måneder etter og ordnet det skikkelig,
Strengene er for det meste laget av ku-tarmer og det er en utfordring, for ikke å si et eget fag, å finne tarmer som er sterke nok til å kunne tåle bruken. Det finnes nylonstrenger og noen av strengene er laget av metall, men nylon har ikke samme klangen. I tillegg finnes det kunststoffstrenger av andre materialer enn nylon –for eksempel silkgut, eller silketarm.
– Det er et materiale som er utviklet for at klangen skal ligne mest mulig på tarmstrenger. Hvis man ikke ønsker å bruke animalske materialer er dette en mulig løsning, forteller Volan Håvik.
I motsetning til for eksempel fioliner, gitarer og lignende instrumenter, er levetiden til en harpe begrenset. Presset som strengene totalt utgjør, gjør at den vil slå seg.
– Jeg ser allerede på min at strengefestet i resonanskassen har løftet seg litt. Dette påvirker intonasjonen. Enn så lenge kan teknikere kompensere for det, men før eller siden er løpet kjørt. De får gjerne også det vi kaller «krokete nakke» helt oppe ved knekken på pedalsiden.
En strengeharpe i et flygel eller piano, er laget i metall og kan tåle mange tiår, for ikke å si hundre år med press. Men på en harpe er hele resonanskassen i tre, med noen beslag i metall som forsterkning. Alt øvrig metall finner du i mekanikken, og i skruene som holder den sammen.
– På Nasjonalteatret har de en 120 år gammel harpe. En gang spilte jeg på den, men da måtte jeg og komponist Lars Petter Hagen finne én oktav som var mulig å stemme. Resten av harpen hadde slått seg for mye.
Tonen ble langt fra ren, og de prøvde ikke å ta den opp til kammertonen, det hadde harpa ikke tålt.
– Men det var gøy å bruke det instrumentet. De gamle harpene er noe mindre enn de moderne, men bortsett fra det ser den nesten akkurat ut som harpa mi hjemme.
Reise med harpe
– Den er ikke så tung som man tror. Jeg bukserer den fint alene. Harpen går i en litt stor stasjonsvogn. Hvis jeg må frakte den på jobb bruker jeg som oftest taxi, men jeg har hatt den med på t-banen. Flyreiser er heller ingen enkel affære for en privatperson. Ofte er det nesten umulig. Derfor låner jeg harpe hvis det er mulig når jeg drar langt selv.
Creo har avtaler for kontrabassister slik at de kan ta med instrumentet på for eksempel fly for en rimelig penge.
– Men så vidt meg bekjent finnes ikke en slik avtale for oss harpister..
Hun viser meg en egen dedikert harpetralle som fabrikanten har døpt Harpo etter den ene av brødrene Marx.
– Denne er til god hjelp hvis man skal flytte harpen et lite stykke, eller over fortauskanter. Og apropos ingenting annet: Harpo Marx var en meget dyktig harpist.
Når Oslo Filharmonien (OFO) drar på turné er deres harpe ofte med. Det er ikke så vanlig at kulturhus og scener har egen harpe.
– Med filharmonien reiser vi alltid med instrumentene på lastebil rundt i Europa, eller cargo-fly når vi drar for eksempel til Asia. Som hovedregel reiser vi med alt utstyret vi trenger selv, inkludert harper, basser og slagverksutstyr. Dette håndterer Atle Opem i OFO helt fantastisk, og vi har avtaler med utrolig dyktige transportfolk både lokalt og for langturer.
