Niilas måtte velge vekk den mørkeste musikken – været i Bergen var for pent

– Kroppen min bare skrek etter å hive seg i havet. Derfor badet jeg i sjøen 34 dager på rad. I Bergen i april. Det var ikke så varmt. Det er litt av konteksten. Også bodde jeg også på et av de mest hysteriske stedene i hele Vestland – i hvert fall! Sjøfarendes aldershjem. Det er den siste store murbygningen i Haugeveien før du kommer ut til Nordnesparken. Det er et tidligere pensjonat for sjøfarere.

– Og nå er det vanlige leiligheter som leies ut ? Og dette stedet har vært viktig for verket?

Han trekker på det, og sier:

– Jeg ville ikke kalt det vanlige leiligheter. Men de leies ut. Og en stor andel av de som har bodd der fortsetter å bo der. Meg og en kompis, noen nyinnflyttede studenter fra Norheimsund og noen karakterer i de kommunale boligene med sykkelen på skulderen og raske briller. Også har vi en hel haug med tidligere fiskere. Naboene er alt fra veldig trivelige pensjonister som bare sitter og drikker kaffe, til de som sjangler rundt i gangene drita og røyker sigg inne.

– Jeg syntes det var utrolig herlig å bo et sted som dette, tidløst og unikt. Sånne steder finnes egentlig ikke lenger. De er en stiftelse. Og siden de er en stiftelse er de suverene, og de har vedtatt for eksempel at ja, her er det lov til å røyke inne. Det er bare sånn; love it!

Han forteller om beboere som sovner med røyk i hånden og potetene på kok. Da går brannalarmen.

– Noen ganger er det lange perioder uten. Noen ganger går den fire ganger i uken. Ofte midt på natten.

Heis og fellesrom

– Men hvordan har du brukt dette Sjøfarendes aldershjem i musikken?

– Jeg har hatt hjemmestudio det siste halvannet året på Sjøfarendes. Jeg har laget en katalog og et bibliotek med samples som er preget av huset. Bevisst og ubevisst. Et spor heter for eksempel «The Elevator», og er opptak av meg i heisen – en utrolig klaustrofobisk 1996-heis. Røykvarslerne er revet av selvfølgelig, det er masse rare greier på veggene, og bråker også noe jævlig.

Niilas har i tillegg tatt opptak av pianoet som står i aldershjemmets fellesrom. Et rom som også huser et gammelt el-orgel, og et lite, men skjevt biljardbord. Regnet som faller i bakgården på innsiden av blokka er også foreviget i opptak. I musikken kan det også høres lyder fra da han så på ferie i Nord-Norge sommeren 2021 og 2020.

– Hvordan har du utnyttet det geografiske stedet verket spilles i arbeidet?

– Jeg synes det er litt corny kunstnerisk sett å ha lyder av hav på musikken når det er et hav rett ved siden av. Sånne ting har jeg unngått. Jeg har prøvd å komponere hele verket til den fysiske konteksten.

«Moren min hadde en veldig viktig rolle med debutalbumet mitt ved å si ‘kan du ikke bare gjøre det enda særere?’»

For Borealis-konserten ble det tatt opp lyd av området både ved stupebrettet, havet og det oppvarmede bassenget. Dette ble mikset inn i musikken ut av høyttalerne.

– Det er egentlig ikke konkrete låter, men lange stemninger og lydbilder som bare beveger seg gjennom området, sier Niilas.

Flytsone

Niilas har blant annet en låt som heter «Sauna Song». Enkle akkorder fremført med synth som beveger seg veldig sakte i seks minutter.

– Avhengig om du liker å sitte i badstu eller ikke, kan det virke avslappende eller stressende. Dette er en «både og-låt». Andre stykker referer til spesifikke følelser, som «The Crawl». Den er fra jeg hadde en periode på [svømmeanlegget] Ado-arena der jeg crawlet veldig mye. Det er en flowmodus; når du kommer inn i noe og holder på med det lenge. Og en slags eufori man får i kroppen når man har gjennomført noe tungt fysisk.

– «The Bottom of the Ocean is moving» har en melankolsk tilnærming til å sitte på bunnen av hele havet og kjenne på en slags følelse av at man er i sjøen, at masse vann ligger oppå deg og presser ned på deg. Det er en musikalsk utforskning av sjøen, bevegelse, Sjøfarendes og sjøbadet generelt.

Som en samtidsmusikkens konge

På en veranda på sjøbadet ble Niilas presentert av festivalledelsen før han gjorde settet sitt. I bassenget under badet og chillet folk i solen. Mellom sangene vinket artisten ned, som en samtidsmusikkens kong Harald på 17. mai. Musikken hans fylte hele badet til ulike lange komposisjoner. Rare, men likevel også umiddelbart lette å like. Han har lagd mye mer musikk enn det de bestilte, og gjorde utvalget samme dag.

– Det var litt corny å bli plassert såpass høyt over publikum, samtidig ga det meg oversikt. Det gjorde blant annet at jeg skjønte at jeg ikke kunne spille visse stykker, og heller måtte bygge opp under den atmosfæren som allerede var der.

– Jeg endte opp med å velge vekk en del av det mer dystre materialet. Noen av stykkene passet rett og slett ikke helt til årets fineste dag med sol og smil over hele bassenget.

– Du er jo veldig glad i å jobbe konseptuelt. Hva har vært gledene og utfordringene ved akkurat dette prosjektet?

– Dette har egentlig vært et sånt drømmeprosjekt. Jeg slipper ny plate i april, album nummer to. Der har jeg egentlig gått enda mer sært, ambient, kunstnerisk og langstrakt til verks. Jeg lagde den platen ferdig før jeg begynte på dette bestillingsverket. Teknikkene og prosessene lå i bakhodet fra før. Så i stedet for å sitte og jobbe aktivt i studio, trykket jeg på record og gjorde lange opptak av meg selv som jobber i studio.

– Jeg har ikke trengt å være så formkritisk og tenke at det skal passe inn i en kontekst utenfor seg selv. Det burde man egentlig alltid kunne tenke når man holder på med kunst. Men dette er enda friere. Den ene låten kan bare være et langstrakt opptak av meg i heisen, og det er dødsfett. Så trenger ikke tenke struktur og sånn på en tradisjonell måte.

– Den nye platen da, blir det en forlengelse av den forrige?

– Det blir faktisk en fordypning av den forrige. Det fant jeg ut etter jeg hadde laget hele albumet. Det skal hete Stoneskipping, som jo er å stå i fjæra og kaste stein. Med den platen har jeg prosessert og gått gjennom minner og erfaringer og steder knyttet til Nord-Norge, familieminner og samisk identitet.

Etter at han hadde laget albumet, skrev Niilas en tekst som egentlig ment å være en oppsummering av hver låt til bruk i et presseskriv. Det endte opp med å bli en lengre forklaring av hvordan han definerer sin musikk selv; eksperimentell samisk elektronika.

Vet ikke helt hva han gjør

– Jeg prøver å utforske et veldig smalt felt som ingen jeg vet om holder på med. Vi har veldig dyktige folk i samisk kultur, Marja Mortensson og Elina Waage Mikkalsen, for å nevne to. Niilas Holmberg slapp også album i høst som var kjempefint, men de jobber innenfor tungt etablerte musikkinstitusjoner eller som Elina i kunstverden.

– Også har du meg, midt imellom masse sprekker og vet ikke helt hva jeg gjør selv. Som ikke passer helt inn i norsk eller utenlandsk konvensjonell musikkbransje. Jeg går bare enda lengre – sært! Se hvor det ender opp liksom, sier han.

– I bestillingsverket fortsetter du å utforske det samiske, blir denne trangen stadig sterkere hos deg?

– Sånn var det egentlig mye mer tidligere. Den andre EP-en jeg ga ut hadde et samisk navn, Naste, selv om ingen som skjønte det, fordi de tror det er engelsk. Men det er jo ‘naste’, som betyr ‘stjerne’ på samisk, og som var det hunden til bestefar het.

Tidlig i karrieren, da Niilas da var på plateselskapet Brilliance ble han spurt om han kunne tenke seg å fronte den samiske identiteten og at dette var noe de «kunne markedsføre ganske hardt». Det hadde han ikke lyst til da.

«Året hadde vært utrolig røft. Korona, managementet gikk i dass, jeg hadde ingen penger i prosjektet.»

– Men jeg ser jo i retrospekt at hvis man skal gå ut og fronte noe man ikke er så sikker på, tilrettelegger du bare for katastrofe. Så får du spørsmål, så ser folk at du er usikker, så raser alt bare sammen. Nå har jeg en mye mer selvsikker tilnærming til det. Det kom et skille da jeg var på familieferie sommeren 2020, sommeren før debutalbumet kom ut.

– Året til da hadde vært utrolig røft. Korona, managementet gikk i dass, jeg hadde ingen penger i prosjektet. Ikke visste jeg hva jeg skulle ha som platecover heller. Men så fant jeg to bøker av den store, avdøde samiske kunstneren Nils Aslak Valkeapää, og forsto: her er det!

Språk, røtter og Røyksopp

Verkene til Valkeapää resonnerte med noe i ham, selv om han da ikke helst skjønte hva som traff. Han bare visste at han måtte ta det med seg. Og det ga ham styrke til å sterkere i seg selv.

For selv om Niilas ikke snakker noe samisk språk, mener han at det finnes flere måter å formidle den samiske kulturen. Selv om han erkjenner at språk er essensielt.

– Det er jo synd at jeg ikke kan snakke samisk, men er ikke for sent å lære seg, og ikke min feil at jeg ikke lærte det heller. Men det er jo min feil at jeg ikke har lært enda. fra Samtidig er det ikke alt. Du har for eksempel den sirkulære måten å tenke på, at ting går i baner og enkle oppskrifter på komplekse konsepter.

– Jeg har prøvd å ta sånne ting inn i musikken, feltopptak og urenheter: Det kan være litt overveldende ved første gjennomlytt, men når man hører på det flere ganger så legger du merke nye ting og detaljer. Det er noe som skjer med perspektivene og bevisstheten din når du har så mange ting å legge merke til at du må filtrere visse ting. Dette har jeg prøvd å ta inn i musikken, i tillegg til den åpenbare naturinspirasjonen, da.

Røyksopp og Todd Terje har vært viktig for Niilas. Det har også internasjonale aktører som Four Tets, Floating Points, Daft Punk og favorittbandet Tool.

Jeg har mange røtter. Men den som har hjulpet meg mest med å knytte dette sammen og slippe det løs i en ny formel, er jo min mor.

– Hun er kunstner hun også ikke sant?

– Ja, hun har jobbet så naturlig alltid. Hennes tilnærming til kunst og kultur har gjort at jeg har tenkt ‘å ja, det er jo bare å gjøre det’. Hun hadde en veldig viktig rolle med debutalbumet mitt ved å si ‘kan du ikke bare gjøre det enda særere? ‘. Det ga avkastning på første plate, så får vi se hvordan andre platen blir mottatt.