Elektronikaduo skaper sin egen sjanger – foreløpig er de størst i Kenya

Synth-akkordene har samme farge som det mørklagte rommet. En stemme begynner synge på språket luo. Lyset treffer Unganisha-vokalisten Labdi Ommes fabelaktige kostyme. Uten å forstå ordene forstår man eventyret som skapes på scenen på Popsenteret i Oslo. I samspillet mellom de malte figurene, de musikalske vendingene og lyseffektene gjentas oppfordringen om å danse.

Ungdomsforestillingen Mamarina fremføres bare dager før at den norsk-kenyanske elektronika-duoen Unganisha slapp debut-EP-en: Kucheza.

Publikummet er foreløpig større i Kenya enn i Norge. Mamarina er på innsalgsstadiet til skoleturneer. Men hvordan jobber man med en forestilling der musikksjangeren de skaper verken er etablert her eller der?

Kontekst møter dem i Bernt Isak Wæstads studio på Adamstuen. Ommes har for andre gang på kort tid tilbragt tre uker i landet for å spille live, spille inn nytt materiale og generelt arbeide med deres mange prosjekt.

Organisk, digital vekst

De møttes for første gang i Nairobi, Kenya i 2016. Wærstad, som er musiker, lydkunstner, programmerer og instrumentdesigner med master i musikkteknologi fra NTNU støtter et barnehjem i Mombasa, og har tilbragt mye tid i landet. Men det var først da han via venner møtte Ommes noe musikalsk arbeid skjedde for ham der.

Ommes er tradisjonsmusiker, sanger, låtskriver og visuell kunstner. Hun spiller dessuten orutu – en én-strengs fele.

– Vi planla ikke å samarbeide. Men vi begynte å sende hverandre musikalske ideer, og etter hvert begynte det å ligne på noe mer, uten at vi hadde noe egentlig mål med det vi gjorde, sier Wærstad.

Veien mot det som nå er duoen Unganisha ble dermed til på det Wærstad kaller organisk vis. Spillejobber i 2019 ledet så til booking på Bylarm, hvor de spilte i 2020. Unganisha var dermed et av mange band som mistet momentum da verden stengte ned under to uker etter at bransjefestivalen gikk av stabelen.

Det å måtte jobbe sammen over nett var imidlertid ikke noe de var ukjent med. Det er sånn de har gjort det, helt fra begynnelsen av.

– Når pandemien traff var det ikke så stor forskjell. Men nå som vi har fått støtte, og jobber med flere ting, møtes vi faktisk oftere enn før, sier Ommes.

En showcase av muligheter

Arbeidet beskriver de som en utviklingsprosess. Noe handler om å bli bedre kjent med hverandre, men vel så mye er det snakk om å bygge felles nye ferdigheter.

– Jeg spiller tradisjonsmusikk, men ikke bare. Jeg er inspirert av musikk fra hele verden. Det å være i studio med Bernt Isak er veldig morsomt. Vi gir hverandre alt vi har av ideer. Som oftest begynner det med at han produserer en idé, og så hører vi på sammen, finner ut hva som virker, før jeg legger på vokalen.

– Det er veldig dynamisk. Vi lytter, og så legger vi til eller trekker fra. For eksempel kan jeg forsøke synge på en annen måte enn vi først tenkte, sier Ommes

Wæstad legger til at det ikke er snakk om at han kommer i studio med et ferdig track. Det er en skisse, eller en idé, som de altså videreutvikler sammen.

– Du kan kalle det en showcase av forskjellige muligheter av bass, figurer og beats. Som vi så tester ut, og bygger på hverandres ideer igjen, etter hvert som vi setter det hele sammen til en låt, sier han, før Ommes tar over:

– Det nydelige med dette prosjektet er at det er helt åpent. Det er ingenting som er feil eller dumt å komme med. Alt er lov. Det er en fordel for oss at vi ikke har noen sjanger å se opp til. Vi gjør bare det vi vil. Det er skikkelig frigjørende.

Et helt eget rom

Ungansiha høres da også ut som en egen sjanger. Det er nordic noir disco, lua tradisjonsmusikk, gengetone, som vil si en kenyansk versjon av reggaeton, elektropop, eksperimentell EDM og litt til. Grunnbeaten har dansefot.

– Som musiker kan du lett fanges i forsøket på å lage den neste hiten. At det er et spesifikt uttrykk du må jage etter. Vi trenger ikke gjøre det, for vi har det bare morsomt. Det er fint om du liker det, men det er greit om du ikke gjør det også.

Wæstad beskriver Unganisha som et unikt rom, i hvert fall for dem. Noe han forklarer med at det hele både låter – og fungerer – veldig annerledes enn de begges respektive andre prosjekt.

– Det er som om det som foregår i rommet når vi er sammen kommer fra noe utenfor oss selv. Selvsagt er vi medvirkende i utformingen av dette samarbeidsvesenet. Men det blir aldri personlig. Vi tar ikke med oss egoet inn.

– Selvfølgelig har vi et personlig forhold til det som kommer ut av arbeidet. Vi tar bare ikke det å lage det så fryktelig seriøst. Det handler om å skape noe som begeistrer oss, og som forhåpentligvis vil få folk til å danse.

Skyggespill

Samtidig, understreker begge, at alt ikke låter – eller skal låte – helt happy-happy. Det er mange lag i musikken. En kompleksiteten. Dessuten dansing skjer jo ikke bare til fest. Det er mulig å høre mørkere og mer melankolske klangbunner på EP-en. I forestillingen Mamarina er skyggene sterkere. Det er tross alt et stykke om identitet, å finne seg selv.

– Vi vil gjerne få frem at ting både kan være grusomme og fantastiske samtidig. Den dualiteten er spennende å jobbe med. Sånn er jo også livet. Ting skjer oppå hverandre.

– I Mamarina ville vi utforske denne kompleksiteten enda bredere, i musikken men også i design, kostymer, fremføring og visuelle kunstuttrykk. Unganisha har alltid vært mer enn bare musikk, sier han.

De visuelle sidene av Unganisha er tydelig på scenen. Og i videoene de har sluppet. Animasjonsvideoen til singelen «Leko» har de laget selv. Ommes som illustratør og Wærstad som animatør. Egentlig skulle de ha brukt en animatør, men han var for treg. Så da forsøkte duoen seg på et nytt format.

– Det aller meste vi gjør, gjør vi selv. Da kan vi legge så mye energi inn i det som vi selv vil, og ende opp med noe vi kan være stolte av selv, sier Wæstad, med understrekende nikking fra Ommes, som legger til:

– Det er morsommere sånn.

– Mamarina er en forestilling for ungdom. Hvordan påvirket det arbeidet?

– Vi hadde målgruppen i bakhodet. Men det påvirket ikke egentlig hvordan stykket endte med å bli. Om noe var det å skape for ungdom inspirerende, ettersom de er veldig oppvakte. De tåler å se noe som er helt nytt, og annerledes, sier Ommes, før Wæstad tar ordet:

– Det er greit at det er rart, så lenge du ikke mister publikum. Og selv om du kanskje ikke når alle like godt, vil det være noe for alle å ta med seg fra forestillingen, om ikke annet sin egen tolkning av det som skjer. Det er jo ikke noe vanlig narrativ. Ikke noen eksplisitt mening. Det å være tenåring er veldig kaotisk, og det var dette kaoset vi ville presentere.

Speilingen av dette kaoset gjør at duoen ikke anser forestillingen som ferdig. Snarere er det en verden i utvikling, der de ulike delene vil være i improvisert bevegelse innenfor rammefortellingen.

Skalert for skole og kulturhus

Målet er å ha et show fleksibelt nok til å både skaleres ned for forestillinger i Den kulturelle skolesekken, eller opp for fremføringer i for eksempel kulturhus, hvor de teknologiske muligheten er større. I tillegg vil de ta stykket med til Kenya, hvor de vil inkludere lokale dansere og musikere.

Den observante lytter vil høre at det er overlappinger mellom det som skjer på EP-en og det som skjer i forestillingen. Dette betyr imidlertid ikke at det trenger høres sammen. De er separate størrelser, og som Wæstad uttrykker det: «Mamarina» er noe utenfor, eller mer enn Unganishas musikkutgivelser.

– Det er enda større rom for at Labdi kan ta inn tradisjonsuttrykk, og for meg å eksperimentere elektronisk, enn hva det er når vi spiller vanlige konserter. Det er andre forventninger til den type forestilling.

– For Unganisha, som musikalsk duo, fokuserer vi mer på det lydbildet vi holder på å etablere som vårt eget.

Dette fokuset er ikke til hinder for andre eksperimenter. Senere i år skal de spille inn et album med den flerspråklige rapgruppen African Sunz. Låtene er klare. Produksjonen er underveis.

Musikalsk opprør

Men apropos luo-tradisjonsmusikk, og det å etablere nye musikalske koblinger. Instrumentet Ommes spiller er tradisjonelt forbeholdt menn. Hun er en av svært få kvinner som spiller orutu offentlig.

– Jeg begynte å spille orutu fordi jeg er nysgjerrig og opprørsk. Stadig møter jeg menn som sier jeg ikke kan spille orutu. Senest i desember var det en fyr på flyplassen i Nairobi da jeg dro hjem herfra, som maste og laget drama om at jeg ikke kunne gjøre det.

– Men for meg er det en ære å få være et forbilde for andre kvinner som ønsker å spille. Vi trenger flere rebelske kvinner, som gjør slikt de ikke får lov til. Jeg håper – og vil være – en rollemodell som kan inspirere andre kvinner som vil skape musikk.