Bugge Wesseltoft finner ingenting hvis han rydder øvingslokalet
Pianisten drømmer om store vinduer og utsikt over havet. Enn så lenge holder det å se på Akerselva.
– Vi holder på med hvert vårt, men det hender vi jobber sammen. Gode venner er det alltid fint å dele lokaler med, noen man kan slå av en prat med i ny og ne, sier Wesseltoft.
Langs veggene er det hyller med gigbager, kofferter, en kjeksrull, vannkoker, små miksere, noter, souvenirer, stabler med LP-plater, mikrofon- og keyboardstativer, syltetøy på flaske og Zalo.
– Selv om jeg drømmer om et lokale med svære vinduer og utsikt over havet eller en sjø, så finner jeg arbeidsro og inspirasjon her. Dette er mitt sted, min arbeidsplass. Innimellom sitter jeg her, bare spiller plater og finner roen.
Bugges sønn Fridtjof – som også er musiker – kommer plutselig innom. Far og sønn låner gjerne utstyr av hverandre.
– Fridtjof? Har du sett langeleiken jeg kjøpte? Den har jeg ikke pakket opp ennå.
– Har du sett under hylla? svarer sønnen.
Wesseltoft plukker opp en slags dulcimer og spiller noen ettertenksomme toner mens han lurer på hvor langeleiken er.
– Jeg kan ikke finne på å rydde her. Da finner jeg ingenting.
Kjøpte flygel for Jarlsberg-penger
Wesseltoft bor rett i nærheten av arbeidsplassen. Det gjør at terskelen er veldig lav for å bruke lokalet.
– Jeg har vurdert å flytte lenger ut av byen, få meg et større lokale, men det faktum at det tar ti minutter å gå hit hjemmefra, veier tungt. Her har jeg alt jeg trenger for å skape.
– Det aller meste jeg driver med her er mine egne ting, og det er klare deadliner på det meste.
Wesseltofts viktigste verktøy er et Steinway-flygel.
– Jeg var med på en Jarlsbergost-reklame for mange år siden. Den gjorde det mulig for meg å kjøpe instrumentet. Et Steinway-flygel sto nemlig lenge på ønskelista, og selv om andre flygler også er bra, så var dette en drøm jeg hadde.
I samme hjørne står et gammelt Hammond-orgel og et Leslie-kabinett, for tiden nedlesset med pappesker og stabler med plater. Det tar plass. I det andre hjørnet har han en rekke klassiske synther, både nye og gamle, plassert på stativ over hverandre. Det er som et gammelt progrock synth-oppsett, omtrent slik Rick Wakeman i Yes og Tangerine Dream ville hatt det.
– Jeg er veldig fascinert av progrock og har hørt en del på Joe Zawinul, Thomas Dolby, Brian Eno, Tangerine Dream og Deep Purples John Lord.
(fortsetter under)
Måtte flytte ut av bykjernen
Wesseltoft har vært her i tolv år. Og selv om han trives, så er dette rommet en del mindre enn det gamle lokalet på Grünerløkka, hvor han øvde i 17 år. Mye tungt utstyr gjør at det ikke er så attraktivt å flytte rundt. Dessuten har enkelte lokaler elementer som gjør de fine å jobbe i.
– Lokalet på løkka var digert med svære vinduer og høyt under taket. Mye lys gjorde at man ikke ble trøtt av å jobbe der. Jeg var der i mange år, men vi måtte flytte ut av sentrum – som så mange andre er blitt tvunget til.
Tilgangen på øvingslokaler i bykjernen – som Kontekst tidligere har skrevet om – er et tema som Wesseltoft er opptatt av.
– En undersøkelse for noen år siden viste at nesten 100 000 mennesker jobber med kunst og kultur på en eller annen måte [SSBs Sysselsatte i kulturnæringene før korona]. Og Oslo kommune sitter på mange tomme lokaler.
• Les også: Kreative fellesskap forsvinner fra bykjernen
– Tenk deg et stort, nedlagt fabrikklokale med studio, atelier og konsertsal, hvor et miljø av kunstnere kunne jobbe og få inspirasjon fra hverandre. Man har jo prøvd å opprette dialog med kommunen om å eventuelt prøve å utvikle noe slikt, men man kommer ikke igjennom.
Så må Wesseltoft og sønnen dra. Men før det ber jeg ham sette seg ned ved flygelet slik at jeg kan ta noen bilder.
Selvsagt kan han ikke la være å spille og i det øyeblikket tonene klinger, forsvinner han inn i en annen verden – og jeg ønsker at lukkemekanismen på kameraet var enda stillere.
Bugge Wesseltoft spiller med Bertine Zetlitz i Operaen 29. mai.