– Vi trenger et paradigmeskifte innen ytringsfrihetsdebattene

Ytringsfriheten er forankret i både menneskerettighetene, og i grunnloven, og den er en av de viktige bestanddelene i demokratiet. Debattene rundt ytringsfrihet preges imidlertid av tiden vi lever i. Fremveksten av sosiale medier har på en måte demokratisert muligheten til å ytre seg og delta i samfunnsdebatten.

Samtidig har den lette tilgjengeligheten ført til at disse arenaene i mange tilfeller har blitt et arnested for akutte uttrykk for egne emosjoner, mer enn veloverveide saklige diskusjoner.

Dette har dreid debattene fra å handle om ytringsarenaer til i stor grad å handle om ytringsklimaet. Vi debatterer ofte hvor grensene skal gå for krenkelse av menneskeverdet, som hat og sjikane. Mens arenaene har blitt flere, har det altså oppstått bekymringer rundt måten vi ytrer oss på, samt mulighetene til å manipulere meninger i digitalt styrte ekkokamre.

Et paradigmeskifte

Det pekes også på at ytringsfriheten til enkelte grupper beskyttes sterkere enn for andre grupper, og tolkningen av hva ytringsfriheten rommer er ikke nødvendigvis lik. Internasjonalt har storpolitiske konflikter og krig imidlertid minnet om hvor lett vi kan bli fratatt ytringsfriheten.

Samtidig som vi gjennom ulike lover har et viktig vern av ytringsfriheten, er ikke nødvendigvis en slik beskyttelse en sikring for at forståelsen for ytringsfrihetens mekanismer forankres i samfunnet.
Et hardnet debattklima kan kanskje føre til at grensene for hva vi kan ytre kommer i fokus, fremfor hva vi kan gjøre for å fremme god ytringskultur.

Innenfor helsedebattene har vi hatt et lite paradigmeskifte fra å ha fokus på hva som kurerer sykdom, til hva som fremmer folkehelse. Kanskje trenger vi dette paradigmeskiftet også innen demokrati og ytringsfrihetsdebattene, altså at vi går fra å fokusere på det som hemmer, til det som fremmer.

En motvekt til ekkokamre

I Meld. St. 8 Kulturens Kraft, legges kulturfeltet som en arena for ytringsfrihet frem som den viktigste begrunnelsen for en tydelig kulturpolitikk.

Kunst evner å kommunisere. Kunsten er våre skjeve, romantiske, bekymrede, rare og provoserende refleksjoner rundt livet og det samfunnet vi lever i. Kulturfeltet representerer imidlertid en ytringsform som ikke nødvendigvis er direkte og enkel å lese. Her må vi som publikum, tolke, reflektere og gjøre oss opp våre egne meninger. Dette gjør kunsten til en legitimt utfordrende uttrykksform, med en sentral rolle i å stille spørsmål ved verdier, makt, strukturer og relasjoner i samfunnet.

Det meningsmangfoldet kulturlivet representerer trener oss i å leve i et uenighetsfellesskap, og det er dermed også en motvekt til de forutnevnte ekkokamrene.

Den symbolske fremtoningen gjør imidlertid ikke de kunstneriske ytringene mindre sterke, tvert om. Dette er også årsaken til at diktatoriske regimer har en hang til å ville sensurere eller kneble kunstnere og kunstinstitusjoner. Det er også derfor vi har armlengdes avstand-prinsippet, som grovt sagt sier at det ikke skal legges politiske føringer for kunstneriske eller akademiske valg.
Men hvordan ivaretar vi så dette prinsippet som en konkretisering av ytringsfriheten? Hvordan sikrer vi forståelse og eierskap hos samfunnets beslutningstagere? I den nylig lanserte boken Ytringsfrihet i en ny offentlighet (Universitetsforlaget) står det følgende « … en grunnlovsbestemmelse er i seg selv ingen garantist for personlig frihet, en opplyst offentlig samtale og et bærekraftig demokrati».

Det kulturpolitiske handlingsrommet

Kulturpolitikk som legger rammer uten å gripe inn i kunstneriske valg er i seg selv en viktig fremmer av ytringsfriheten, fordi den bidrar til en sterk infrastruktur av arenaer, og til at et mangfold av stemmer og kunstneriske uttrykk slipper til.

Det er derfor viktig å styrke kjennskapen til det politiske handlingsrommet, for å hindre at ikke mangelen på denne kjennskapen fører vil en vegring for å befatte seg med kulturpolitikken.

Også i armlengdedebatten trenger vi å balansere inngangen, gjennom et sterkere fokus på hva som er legitim og nødvendig kulturpolitikk i tillegg til hva som ikke er det.

Det er også viktig å balansere en noe polarisert debatt rundt kulturfeltets verdier, hvor det å koble kulturpolitikk til andre politikkområder lett anses som instrumentelt, og derfra et potensielt brudd på armlengdeprinsippet.

Kulturpolitiske tiltak bør utvikles for å fremme kultur, slik helsepolitiske tiltak utvikles for å fremme helse. Men samtidig vet vi at disse tiltakene også påvirker andre politikkområder. De merverdiene kultur skaper er dermed en viktig grunn til å prioritere kultur i overordnede tverrfaglige debatter. Det å peke på sammenhengene er dermed ikke ensbetydende med å instrumentalisere kulturpolitikken, det kan altså snarere posisjonere den.

FNs bærekraftsmål 16 poengterer behovet for å beskytte våre grunnleggende friheter.

Vi har en pågående arbeidende ytringsfrihetskommisjon, det arrangeres internasjonale konferanser hvor kunstnerisk ytringsfrihet settes på agendaen, det etableres stadig flere organisasjoner og forum som jobber for kunstnerisk ytringsfrihet, flere kommuner og fylkeskommuner har styrket sin fribyordning for forfulgte kunstnere.

Både ytringsfriheten og ytringsklimaet er et felles samfunnsansvar som ikke kan løses en gang for alle, det krever kontinuerlig arbeid, og vi må sammen bestrebe de beste måtene å styrke disse verdiene på. Da må vi også ta debatten om debattene.