– Det er ikke plass til alle fremst på scenen

Du har gjennomført Teaterhøgskolen etter å ha søkt flere ganger. Og du har landet en stilling ved et stort institusjonsteater. Alt ligger an til en god karriere, men de store rollene uteblir. Det er stort sett «mann 3», bakre halvdel av Lilla Gubben, eller «ein annan pylseselgar».

Hva gjør det med motivasjonen? Ser du din plass i forestillingen som viktig, uavhengig av hvilken rolle du har?

– Hadde karrieren min kun bestått i å stå i bakgrunnen og holde i et brett, så hadde jeg nok funnet på noe annet, sier Birgitte Victoria Svendsen, skuespiller ved Oslo Nye.

«Ulf Wengård sa: «Det finnes ikke små roller, bare små skuespillere.»

Birgitte victoria Svendsen

Svendsen har arbeidet som skuespiller i 42 år og vært ansatt ved Oslo Nye siden 1990. Ikke at hun har en karriere som brettholder akkurat; Hun vant Heddaprisen for beste kvinnelige hovedrolle i Lang dags ferd mot natt i 2009 og har hatt sin andel store roller.

– For min del har jeg vært heldig og fått gode oppgaver, men noe av prisen man betaler for å ha en forutsigbar fast jobb hvor man kan få utøve sin lidenskap, er å innimellom være i ensemble og samtidig huske på at man er med på å bidra til helheten.

Er det noen gang «min tur»?

– Skuespiller Ulf Wengård sa en gang at: «Det finnes ikke små roller, bare små skuespillere», sier Svendsen.

Wengård ville ikke ha roller som hadde flere enn ti replikker, og opprettet i sin tid Norsk Smårolleforbund.

– Jeg tror ikke forbundet hadde så mange medlemmer, men han ønsket å gi en rolle med få replikker like mye kunstnerisk fylde som en bærende hovedrolle, sier Svendsen.

Ifølge Svendsen er «min tur» en problematisk tanke.

– Vi er prisgitt teatersjefer og instruktører. Likes og dislikes. Den rollen man ønsket seg, gikk til en annen, kanskje sågar en gjesteskuespiller. Det kan være tungt å svelge.

Svendsen har selv opplevd at roller har gått til skuespillere som hun mener var for unge eller for gamle, og hvor hun selv hadde passet bedre.

– Da har jeg sagt ifra ved evalueringen og så er jeg ferdig med det. Man må legge ting bak seg.

Det kollektive og ensemblet

Men er nye, ambisiøse skuespillere komfortable med å finne en plass noe på siden?

Teaterregissør Victoria Meirik er dekan ved Teaterhøgskolen. Hun sier at det der fokuseres det på det kollektive – at ensemblet må jobbe sammen – fremfor den ene store rollen.

– Her har det nok vært et skifte i fokus når det gjelder utdanning i de senere årene. Alle må bidra.

Meirik forteller at i de senere år har også regissørene blitt mer opptatt av at ensemblet er hovedrollen. Tidligere var fokus ofte på de ledende rollene.

Men de er også bevisste på at skuffelse er en del av jobben. Studentene må lære seg å sortere følelsene knyttet til det å «ikke få til», slik at opplevelsen ikke blir destruktiv for dem, men heller en del av utviklingen mot mestring.

– Vi skal gå sammen om å finne gode verktøy for prestasjonsmestring blant studentene.

Flere søker bort fra byen

Studentenes mål er veldig forskjellige. Noen ønsker å gå hele veien til topps og gjerne til Hollywood, mens andre ser for seg karrierer litt ved siden av rampelyset.

– Det er interessant å se at det vokser frem andre mål hos en del av studentene. De ønsker ikke å stå på hovedstadsscenen, men kanskje heller vil reise hjem dit de kommer fra og utvikle noe der, som å danne egne teatergrupper rundt om i landet, sier Meirik.

– Vi ønsker å styrke denne forskjellen, de ulike kunstneriske målene. Det må defineres ut fra egen drivkraft.

«Åpenheten rundt hva som betyr ‘å lykkes’ er mye større, for det er mange måter å lykkes på.»

Det ligger i Teaterhøgskolens tradisjon å også rekruttere til institusjonene. Forventning og status lå tidligere på om du fikk roller på en av disse scenene.

– Dette er også tonet noe ned i det siste. Åpenheten rundt hva som betyr «å lykkes» er mye større, for det er mange måter å lykkes på. Vi må alle strebe etter å bli bedre på å håndtere motgang.

– Og hvis du skulle få suksess, så er det også noe vi må takle, særlig når man er ung. Rask og rivende suksess kan være utmattende og utfordrende. Målet er at de skal ha en lang og variert karriere innen scenekunsten med både opp- og nedturer, sier Meirik.

Det å prestere under press

– Er du student på Operahøgskolen, drømmer du gjerne om å stå fremst, sier Nils Harald Sødal, tidligere solist ved Den Norske Opera & Ballett og flere større institusjoner rundt om i Europa.

– Men det er ikke plass til alle. Nå for tiden er det seks-syv fast ansatte solister på operaen. Før var det tjuefem. Det er en kamp om topplassene.

Han har tatt en doktorgrad i prestasjonspsykologi ved Kunsthøgskolen i Oslo og er professor II ved Universitetet i Agder, fakultetet for kunstfag.

Som solist på Den Norske Opera deltok Sødal i et samarbeid med Olympiatoppen hvor man utvekslet erfaring knyttet til det å prestere under press. Doktorgraden kom som et resultat av dette samarbeidet.

– Den siste tiden har jeg også ledet et samarbeidsprosjekt mellom Teaterhøgskolen, Avdeling Dans og Operahøgskolen ved Khio. Her setter vi blant annet søkelys på å forberede studentene på hva som venter dem, realitetsorientere dem i forhold til arbeidsmarkedet.

«Sangere, dansere og skuespillere er gjerne litt selvopptatte.»

– Tanken bak prosjektet er å bevare skaperglede, selv om dette innebærer å skulle virke på et «lavere» nivå?

– Ved Universitetet i Agder jobber vi mye med å la studenten leke seg med forskjellige sjangre, og ikke binde seg for mye til ett tema. Utdanningen på dette nivået er veldig spisset, derfor må vi også dyrke bredden. Dette vil gi utøverne en bredere plattform å arbeide på.

Fordelen av å være overkvalifisert

De fleste som er på universitet/høyskolenivå, ønsker å nå høyest mulig, mener Sødal.

– Men hvis du havner på et nivå som kanskje er under det du har drømt om, så er ikke det verdens undergang. Tross alt er det verre å være underkvalifisert enn overkvalifisert til en stilling. Den som jobber ensemble eller kor slipper gjerne unna det verste nervepresset, samtidig som man får holde på med noe man finner mening i.

Sødal sier at kunstfeltet har noe å lære av lagidrettens søkelys på hele gruppen over individet.

– Det kollektive kan løfte en opp som individ gjennom den kraften som oppstår når flere jobber mot samme mål.

– Sangere, dansere og skuespillere er gjerne litt selvopptatte. Regissør Bentein Baardson sa at man bør øve på å gi fra seg fokuset. Når replikken er avgitt, kan man bidra til å henlede oppmerksomheten på kollegaen, koret eller orkesteret.

– Det handler om å se seg selv i en større sammenheng. Det kan være et effektivt middel mot prestasjonsangst å gjøre seg selv mindre betydningsfull.