Eksperimentell konsertserie markerer 15 år med egen mini-festival

Konsertserien Klubb Vriompeis feirer 15 år på Blå med egen minifestival over fire dager denne uken. Klubben for eksperimentell musikk og eventyrlystne lyder er kanskje ikke landets lengstlevende konsertserie, men den er en av svært få i sitt slag.

– Så hva er så nøkkelen til å holde det gående over så mange år?

– Det er ren og skjær egeninteresse. Skal du holde på med noe som ikke egentlig genererer penger må det være en geniun interesse bak og et ønske om å presentere ting, sier bookingsjef Sten Ove Toft på Blå, og legger til:

– Det er ikke økonomisk motivasjon. Det er en kunstnerisk motivasjon.

Alternativ paraply og plattform

Toft er konsertseriens opphavsmann. Han beskriver seg selv som avantgarde-alibet da han fikk en fot innenfor døra på Blå i den daværende eksterne bookinggruppen i 2007, året etter at han var ferdig uteksaminert lydkunstner og støymusiker fra Kunstakademiet.

– Det var i begynnelsen ikke noen større tanke bak Klubb Vriompeis enn å lage en paraply for den alternative, eksperimentelle musikken på Blå. Navnet viser til at vi ikke gir ikke ved dørene. Eksperimentell musikk er gjerne litt vanskelig for de aller fleste.

– Er det noen begrensninger i konseptet i form av for mye eller for lite eksperimentelt?

– Det er nok mer i «for lite»-graden, he-he. Det er mye jeg booker som ikke får den signaturen, og heller blir booket i det vanlige programmet. Men scenen er jo ganske alternativ i utgangspunktet. Det handler om å sette et frimerke på det som er av den vanskeligere graden.

– Noe av poenget var å ikke ha en sjangeravgrenset konsertserie. Det er ikke en støy-samtids- frikfolk- eller frijazzserie. Du kan få frijazz og eksperimentell elektronika samme kveld. Fellesnevneren er interessant lyd.

I motsetning til lignende konsertserier og festivaler, som formidler eksperimentelle musikkuttrykk, er dermed Vriompeis noe eget. Forskjellen er imidlertid at andre har musikalsk tilhørighet innenfor en overordnet sjanger. I tillegg kommer omreisende klubbkonsept, samt spillesteder som Mir og Hærverk, hvor profilen, i hvert fall er tilnærmet eksperimentell – eller undergrunn.

Gøy: Japansk støy

Konsertserien begynte som et fast månedlig innslag. Etter hvert ble strukturen løsere, fordi det ikke alltid passet for aktuelle internasjonale artister å spille på gitte onsdager. Antall kvelder ligger nå på rundt ti i året.

Selve bookingen har han ikke noen fast plan for. Om det er en utenlandsk artist, handler det ofte om når disse er ute på turné. Men han gjør også aktiv booking, og flyr inn artister spesifikt for klubbkvelden.

– Er det noen du er særlig fornøyd med å ha hentet inn?

– Det har blitt nesten 400 konserter til nå, så det er ganske mange. Men det var ekstra stas å få inn britiske Whitehouse, på deres siste turné. Det morsomste var kanskje japanske støymusikeren Ryosuke Kiyasu.

Blå laget til og med en minidokumentar om opptredenen til Kiyasu:

Støtte-støy

Akkurat denne konserten ble det også støy rundt. Sløseriombudsmannen kritiserte bruken av støttekroner til kunstfeltet, med henvisning til summen Blå får i arrangørstøtte fra Kulturrådet.

– Jeg gadd ikke gi ham noe motsvar til det. Men jeg tok en grov kalkyle av billettsalget og honoraret etter konserten. Vi skyldte ikke skattebetalerne en promille en gang, sier Toft.

– Hadde Klubb Vriompeis vært mulig å arrangere uten arrangørstøtten?

– Vi får ikke spesifikk støtte til konsertserien. Den går innunder støtten Blå får. Og for Blås del er det viktig for profileringen å ha denne formen for alternativ og eksperimentell musikk. Men vi gjør det selvsagt ikke marginalt bare på trass.

– Noen ganger er det et lavt oppmøte. Mens på andre konserter er det bra besøk. Eksperimentell musikk er ikke synonymt med dårlig besøk. Større navn trekker opp mot 200 stykker.

Møteplass og nettverk

Publikum har også endret seg i løpet av de 15 årene klubben har holdt på. Det finnes gjengangere. Men det har også vært en utskiftning, hvor nye har kommet til, mens andre har falt fra. Alt ettersom hvilke sjangre som til enhver tid trender innenfor sine respektive nisjer.

– Det er en solid scene for eksperimentelt i Oslo. Men det er jo også et lite miljø. Så målet både med konsertserien og festivalen er å skape en plattform hvor folk kan møtes.

‘Folk’ viser her til både publikum og musikere. Noe av motivasjonen til Klubb Vriompeis er å gi eksperimentelle musikere et større nettverk. Toft kan selv tilskrive sitt utstrakte nettverk til mange internasjonale spillejobber.

– Det handler om å skape en fysisk møteplass. Når jeg booker en utenlandsk artist på en kveld forsøker jeg å booke et par norske, slik at disse kan møtes. Målet er at det ikke bare skal være en konsert, men også tilrettelegge for at musikerne kan knytte kontakter.

– Det er jo slik mange DIY-miljøer og nisjesjangre fungerer. Det handler mye om nettverksarbeid. Mange driver også egne plateselskap, og da bygger man videre ved å bytte plater.

– Du spiller jo iblant selv, og skal også spille under festivalen?

– Jeg pleier ikke egentlig å booke meg selv. Men det hender jeg kaster meg på. Og på festivalen nå var det motsatt. Dead Neanderthals, som jeg har spilt mye med tidligere, ga meg kontrasvar om at jeg burde spille med dem igjen når de først var her.

Ratkje: – Klubbkvelden er viktig for Oslo

Om Klubb Vriompeis har bygget noen karrierer vil ikke Toft hevde. Men det har vært noen gjenganger på scenen. Blant de norske nevner han Lasse Marhaug, Stian Westerhus og Maja Ratkje.

– Klubben er ikke bare viktig for meg, men for byen vår. Det er fint at det finnes slike scener, sier Ratkje.

Hun har spilt tre ganger på Klubb Vriompeis, og blitt spurt enda flere ganger.

– Jeg liker meg veldig godt på Blå. Det er et etablert og flott konsertsted, med gode teknikere. Jeg spilte der også før denne klubben ble startet. Klubb Vriompeis tar opp ånden fra da Blå ble til. Den tør å utfordre litt mer, og tør å booke litt annerledes.

– Vi som lever av å spille musikk spiller jo andre steder enn Oslo også. Vi er dermed ikke avhengig av at det finnes slike klubber. Det er heller ikke unikt i verdenssammenheng. Men det er fint at det finnes et slikt sted her. Både for oss musikere, og for publikum.

Påskudd for samling

Ideen til å markere jubileet med festival kom til Toft etter at en kollega gjorde han oppmerksom på hvor lenge han hadde holdt på. I fjor ble det gjennomført en såkalt testrunde med restriksjoner og kun lokale artister. Testen var positiv. Og dersom årets utgave går godt, er det mulig at Vriompeis Fest kan bli et fast innslag i festivalsommeren.

– Men nå er det hovedsakelig fordi det er 15 års-jubileum. Festivalen er kuratert, og er ikke et resultat av at musikerne tilfeldigvis var i området. Richard Dawson har jeg for eksempel jobbet i to og et halvt år med å få hit.

Toft hadde ikke sett for seg at han skulle gjøre dette i femten år, han hadde ikke engang sett for seg å jobbe med booking. Men som nevnt: Klubbkvelden kommer av egeninteresse.

– Noe av det jeg ønsker, i tillegg til at det gir konsertopplevelser, er at Vriompeis skal bidra til å skape en kultur og en scene for eksperimentell musikk. Kaste flere folk opp i støygryta.