Genial idé eller PR-messig skandale?
– Jeg kan be musikerne gjøre ting de ellers er ukomfortable med, sier Pekula-kurator Erlend Mokkelbost. I år vil han å få deg til å danse på Parkteatret.
For ham selv er det frigjørende fordi han kjenner at det blir pustet et slags annet liv inn i komposisjonen når andre mennesker kobles på.
– Det finnes musikere som føler at det de selv gjør er det beste i hele verden, og at hver note må komme fra deres eget indre. Jeg er ikke sånn. Jeg har bandbakgrunn, og kommer fra en kollaborativ verden. Regi kan jeg godt ha, men så lenge gode folk kommer med sitt kan musikken blomstre.
– Gjør denne formen, hvor dere ikke er synlige på scenen, også noe med hvordan dere spiller?
– Ja, absolutt. Mange musikere knytter identiteten sin til instrumentet sitt og hvordan de spiller på det. Når de står der og har total kontakt seg imellom, men ikke blir sett av publikum, føles det nesten som å stå i øvingslokalet.
– Dermed kan jeg be dem gjøre ting som de kanskje ellers er ukomfortable med, eller som er uvanlig for dem, uten at det blir noe stort offer for dem. Hadde de vært synlige som gjesteartist ville de nok kommet med høyere skuldre, og tenkt på hva som er «lov» …
PR-skandale
Helt isolert fra publikum er musikerne selvsagt ikke. De er en del av lokalet, lyden og atmosfæren som oppstår i det møtet dette er. Responsens kjennes.
– Hvordan forholder du deg til at du er den eneste i prosjektet som er synlig i forkant?
– Det sånn det er lagt opp. Og hvis man skal klare å holde på ideen om at folk skal ha en frisk tilnærming til konserten, så må man også skjule de andre i forkant.
– PR-messig er det jo en skandale. Det ville vært mye lettere å selge hvis jeg sa til omverdenen nå at det er disse fantastiske folkene som skal på scenen. Men ettersom vi har holdt på noen år håper og tror jeg at publikum stoler på både ideen og at jeg setter sammen musikere som skaper en sterk opplevelse.
Han vedgår at han også selv kan synes det er irriterende at han ikke kan name-droppe resten av gjengen. Samtidig understreker han at det ikke har vært noen sure miner fra musikerne.
– Premisset er jo der fra begynnelsen av. Og jeg tror jeg har et godt rykte i musikkverden fordi jeg er åpen. Jeg stoler på det man lager sammen, og mener vi må være rause i møte med hverandre.
Verdien av variasjon
Mokkelbost anser seg som både heldig og privilegert som får jobbe med dette, som har blitt en årlig affære. Og det meste annet han gjør. Hverdagene er varierte.
Variasjon er også grunntanken i Pekula. I og med at det kun er navnet og hemmeligholdet som binder prosjektet sammen, er det like åpent hva som kan komme ut av det, som hans egen karriere er mangfoldig.
– Jeg kan tenke meg at det ser kaotisk ut fra utsiden. Men det er en slags logikk. Musikk er spennende. Og jeg har alltid vært interessert i annen musikk enn den jeg begynte med. Jeg kommer jo fra hardcore og punk-scenen. Men allerede da var jeg opptatt av at regler er til for å brytes. Alle musikere rommer mer enn man tror.
– Det er dessuten ikke så stor forskjell mellom det å være ti personer i et rom, og det å bare sitte med en artist og jobbe på laptop. Hva det til slutt skal bli er jo musikk du skal oppleve. Prosessene kan være ulik, musikken kan være ulik. I bunn handler det likevel om å være i kreativ flyt, i bevegelse.