Komponist er Norges kjappeste Mario-spiller: – Det er som å lære et pianostykke
Likhetene mellom å spille klassisk musikk og å spille dataspill veldig raskt, er flere enn du skulle tro.
– Det bare går ikke an! Vent! Er det virkelig …? DET ER DET! Vent! Herregud! HVA?!?
Speedrunning, eller kjappspilling som vi kan fornorske det til, er et av spillverdenens livligste og mest fascinerende miljøer.
Det har vært en god sommer for kjappspilling, og ikke bare på grunn av verdensrekorden til Niftski. I juli samlet kjappspill-festivalen Summer Games Done Quick inn over tre millioner dollar til Leger Uten Grenser og en kreftforening, mens kjappspill-fokuserte Neon White har blitt en av sommerens største indie-snakkiser og allerede ses på som kandidat til årets beste spill.
Hva får spillerne egentlig ut av å haste gjennom opplevelser som var ment å vare i timevis?
Repeterer til det sitter
– Det ligner det å lære et klassisk pianostykke.
Komponist og pianist Øyvind Jo Heimdal Eik snuser ikke på noen verdensrekorder, men er likevel der oppe blant verdens kjappeste Super Mario Bros.-spillere – det tar ham 4 minutter, 57 sekunder og 826 tusendeler å komme fra start til slutt.
Etter en lengre fascinasjon med kjappspilling plukket Øyvind Jo selv opp hobbyen for et par år siden. Han kjøpte en gammel Nintendo NES og et gammelt kassefjernsyn, og begynte å kringkaste forsøkene live på strømmeplattformen Twitch.
I starten gikk det så som så, men med øving kom resultatene. Til slutt nådde han det store målet om å ta norgesrekorden, som ennå står. I øyeblikket finner man brukernavnet hans – Pladask – på 93. plass på topplista hos Speedrun.com, nettstedet som holder rede på alle rekordene. Ikke ille med tanke på at spillet har solgt 58 millioner eksemplarer siden 1985.
Parallellene med livet som profesjonell musiker virker kanskje ikke så klare sett utenfra, men for Øyvind Jo er likhetene åpenbare. De senere årene har han vært mer aktiv som komponist enn pianist, men:
– Jeg får utløp for det samme som å lære stykker av Chopin og Liszt ved å lære å spille Mario så raskt som mulig.
Mye av gjennomspillingen handler om å løpe fremover og hoppe på riktig tidspunkt, gjerne så tett på de kjøttetende plantene at Mario kan lukte ånden deres. Rundt 20–30 steder i løypa er det imidlertid mer komplekse manøvre som er avgjørende for å lykkes.
Som feilen i verden 4-2, hvor et komplisert baklengshopp utløser en programmeringsfeil senere i banen. Et grønt rør som egentlig skal sende Mario ti l et myntrom vil i stedet (om man står på riktig sted) ta ham til en warp-sone og derfra til spillets siste fire baner. For å lykkes her må det øves.
– Du laster inn spillet og kan starte på nøyaktig samme punkt om og om igjen og repeterer til det sitter i muskelhukommelsen. Det er som når man tar den samme vanskelige takten og gjentar til den sitter.
Tyggegummi og tape
Antagelig er dette en av de mest tilgjengelige tilskuersportene basert på dataspill. De høye kravene gir kjappspilling en nerve – Øyvind Jo tenker på det nesten som sjonglering. Finmotorikk og kjappe reaksjoner er likevel bare én del av kjappspill-miljøet, det er også en sport som er i konstant dialog med spillhistorien.
Mange av de mest populære spillene er klassikere mange har et forhold til, og i jakt på kjappere gjennomspillinger vil de mer teknisk anlagte i miljøet grave seg dypt ned i spillets kildefiler. Som Øyvind Jo sier:
– Noen er komponistene og andre er utøverne.
Under overflaten er de fleste spill uperfekte lappetepper av systemer og intern logikk klistret sammen med tyggegummi og tape.
Selv de mest polerte spillene har flust med feil som kan utnyttes for å gi høyere fart eller hoppe over hele seksjoner av spillet. Den optimale gjennomspillingen blir et noteark av manøvre som så perfeksjoneres av de dyktigste spillerne.
På veien vil ofte enhver idé om hva spillet egentlig var ment å være bli kastet ut vinduet. På nett finner man videoer av sjokkerte spillutviklere som ser spillere runde hundretimersrollespillet Fallout: New Vegas på 10 minutter. Eller, av spillere som hopper rett gjennom alt Silent Hill 2 måtte prøve å si om sorg og anger for å runde det på under 38 minutter.
På sitt beste blir en gjennomspilling av en klassiker både en imponerende prestasjon, en feiring av et elsket verk og et fascinerende stykke blasfemi.
I prosessen med å finne nye ruter avdekkes også nye deler av spillhistorien, idet nytt lys kastes over håndverket og den kreative problemløsingen som må til for at et spill skal fungere.
Og fordi miljøet vokser ivaretas også tradisjonelle måter å spille på. Øyvind Jo ser tenåringer kjøpe gamle spillmaskiner og kassefjernsyn for å plukke opp spill som kom ut flere tiår før de selv ble født.
– De er veldig unge, de som er best i Super Mario Bros. Det er morsomt at pur unge mennesker finner frem et spill fra 80-tallet og bare går i dybden på det.
Det er ikke til å komme bort fra at det å nå de store høydene i kjappspill er tidkrevende og monotont. Utøverne gjentar ikke bare det samme spillet, men også de samme knappetrykkene, om og om igjen.
Det krever en spesiell innstilling, enten det er snakk om spill eller musikk. Øyvind Jos strømmekarriere på Twitch har ikke bare sirklet rundt Mario, men også stykket Vexations av Erik Satie.
Ifølge Øyvind Jo antydet Satie at stykket kunne spilles 840 ganger på rad.
– Han hadde mye rar humor, så det var neppe ment veldig seriøst, men det har blitt en greie.
Så da pandemien kom og jobbene forsvant tenkte Øyvind Jo det var på tide å sette seg ved pianoet og strømme en Satie-maraton på Twitch.
– Det er noe uhyggelig og ekkelt ved det stykket, så det kledde stemningen i Norge og kulturlivet ganske godt. Det er ikke mange taktene, men å repetere 840 ganger tar jo sin tid.
Det tok ham 13 timer, 14 minutter og 47 sekunder å nå målet. Hva drev ham?
– Det er å gjøre noe som er litt ubehagelig og ikke gir så mye mening, men så har man satt seg et mål.
Slik er det også med kjappspillingen, hvor spillerne gjerne setter seg et ambisiøst mål for året og så inviterer seerne med på ferden gjennom strømmingen sin.
– Det er snakk om å trykke riktig knapp på riktig 60-dels av et sekund mange ganger etter hverandre. De er avhengige av å ta tida til hjelp og at tilfeldighetene klaffer, samtidig som de er vanvittig gode på det de gjør.
Øyvind Jo ser at den ekstreme repetisjonen, å «plage seg selv i timevis, dagevis og årevis for å få den perfekte rekka med knappetrykk», kan virke absurd, men dedikasjonen er noe av det han synes er fascinerende.
– Den lange kampen mot seg selv er fryktelig spennende å følge med på. Det kan skje når som helst. Man ser både gledestårer og andre typen tårer på de strømmene, det er et drama.
Måtte brukt flere årsverk
Etter å ha nådd sitt eget mål har Øyvind Jo pensjonert kjappspillkarrieren, men ser ikke bort fra at han starter igjen. Likevel, noen rekordknuser blir han ikke. Forskjellen mellom 4.57 og 4.54 er for stor.
– Dit kan jeg aldri komme. Da må jeg nok bruke flere årsverk på det. Det har jeg ikke planer om, og selv da er det langt fra sikkert at jeg blir god nok.
Han følger fortsatt nøye med på utviklingen. Selv 37 år etter utgivelsen finnes det mer å utrette for Mario-kjappspillerne. Det spesielle med Super Mario Bros. er nemlig at man allerede vet den best mulige tiden – 4:54:265 er blitt nådd via en dataassistert gjennomspilling.
– Spillet begynner å bli temmelig godt kartlagt nå, men den optimale rekorden er ennå ikke satt. De aller beste gjør ting nå som man for noen måneder siden trodde ikke var gjennomførbart for mennesker.
