– Tidligere har jeg egentlig ikke hatt noe å fortelle
Barna har flyttet ut, bandet er satt til side. Janove Ottesen går inn i en ny fase i artistlivet
Om Janove Ottesen skal oppsummere livet sitt, er det slik: Oppvekst, fotball, studietid, musikk, masse greier.
Innen disse kan man plassere noen nyanser om man må, et skille mellom Kaizers Orchestra og solokarrieren som Janove for eksempel. Men det er disse fem punktene som er hovedtrekkene.
Det er i ‘masse greier’ han befinner seg nå, uten hensikt med å se seg spesielt mye tilbake, men heller nyte nåtiden og feire at han har fått livets første terningkast seks som soloartist, for hans sjette album Fullmånehymner.
– Skål, sier han rolig, og drikker små slurker av et glass sancerre i en hotellrestaurant vis-à-vis Oslo S.
Tosidig
Janove som artist er to personer på én gang. Dette er noe han understreker. Han har en side som består av «fest, dansing på bordet og ‘verden går til helvete tralala’», det sistnevnte en referanse til en av hans tidlige solosanger. Den andre siden består av ettertenksomhet, refleksjon og rolig piano.
Og det er denne siden av Janove som nå gir ut plate og skal på soloturné. Fest-Janove hadde sin foreløpig siste dans med fjorårets forsinkede album Det sorte karneval – en utgivelse hvor den festlige sirkusstemningen og den kromatiske tonaliteten man kjenner fra Kaizers var til stede fra første sang.
Fullmånehymner er noe helt annet. Det vil si, noe ganske annet, for han har gitt ut rolige album før.
Likheten med de foregående nedpå-utgivelsene Barrikadeballader (2020) og Spindelvevriff (2018) er imidlertid kun fiffig og bevisst kronglete titulering.
Fullmånehymner er i seg selv for tynn – rent lengdemessig – for å fylle en hel konsert, og Janove sper derfor på med et utvalg fra karrieren. Kurateringen av låter har imidlertid nå nødvendigvis mer fokus på tekstene enn tidligere.
– Tekster var viktige før også. Men måten jeg arbeider på har alltid vært at musikken kommer først, og så bruker jeg dette til å finne ut hva jeg blir inspirert til å si. Det var også delvis slik med Fullmånehymner, selv om jeg hadde en idé at jeg ville skrive tekster om månen.
Janove sparret med kona for tekstene til albumet.
– Hun hjalp meg i stor grad med å finne ut hva jeg ville si. For jeg kan være ganske fri og eksotisk i min presentasjon.
Se deg aldri tilbake, enda
Janove er ikke religiøs – han har ikke «kjøpt drakta og går med skjerfet», men han er spirituell.
Tekstlinjer som «Du skal ikkje heim før du får tegn fra oven» og «Om du tørr [sic] sleppe verden inn til deg / Kommer solå med lyset», er lite tilslørte dobbeltbetydninger.
– Det som står i Bibelen er fine historier, men det er vel også alt det har av betydning. Mange av tekstene på albumet refererer heller til «den mørke» pandemien, samtidig som jeg ser lyst på fremtiden. Jeg er jo optimist.
Det er imidlertid vanskelig å komme unna at musikken tidvis har et sakralt preg, noe anmeldere også har plukket opp.
– For meg er det et andektig uttrykk, men i kunstnerisk forstand, ikke religiøst. Det var ikke intensjonen at det skulle få dette uttrykket da jeg begynte på albumet, det var bare slik det ble.
– I begynnelsen var jeg heller mer fokusert på at det ikke skulle være melankolsk.
Anti-melankolien kommer av at, selv om han nå er ved denne personlige syvmilsmarkøren, selv om han klar for å fortelle historier fra pianokrakken, så er han ikke klar for å se seg tilbake og summere opp karrieren.
– Jeg har erfart at ting endrer seg når man kommer dit. Det gøyeste er å ha drømmer, de trenger ikke nødvendigvis bli oppfylt. Om jeg ser på mine idoler, Tom Waitz, Leonard Cohen, Nick Cave, så var det da de kom i 60-årene av de kunne ‘se seg tilbake’ og spille alle de gode, varierte konsertene. Jeg har lyst til å komme dit, men jeg er ikke der nå.
– Jeg ønsker bare å fylle porteføljen, Gønne på med musikk, teater, business og andre ting.
Andre ting
Andre ting, eventuelt ‘masse greier’ er det mye av i Janoves liv. I tillegg til albumene og turneene er det produsentjobber, håndtering av plateselskapet, foredrag og vinyltrykkeri.
– Jeg elsker å gjøre noe stort ut av små nisjeting, sier han.
– Som hva?
– Kaizers!
Apropos, vi snakker ikke om Kaizers fremtid, selv om «Hjerteknuser» denne uken plutselig dukker opp på Spotifys toppliste takket være det som enklest beskrives som ‘en Tiktok-greie’.
Det er tross alt ni år siden bandets foreløpige siste ompa døde ut. Vi kunne like gjerne snakket om Kaizers-forgjengerne Gnom og Blod, Snått & Juling. Det føles lenge siden Kaizers var på sin siste turné.
Den eneste gangen temaet kunne kommet opp, er når vi snakker om Karpes spektakulære konserter i Oslo Spektrum og VGs kommentator som sammenlignet dem med nettopp Kaizers’ avskjedsturné.
Janove hadde vært der, på Karpe, og var imponert.
– Fikk du blod på tann for å vise hva som kan gjøres i det formatet med et rockeband?
Spørsmålet ebber ut i snakk om produksjonen av showet og – ikke overraskende – en viss australsk artist.
– Vi [Janove med band] tenker annerledes enn hva Karpe gjør med livekonsertene. Vi har spilt for 5000 mennesker i Stavanger, som blir vårt Spektrum, men vi ser mer til Nick Cave med tanke på hvordan en konsert bygges opp og avsluttes.
En å dra sammen med
Janove må gå, videre til disse andre tingene som utgjør hans nåværende fase. Han har lagt en vinylutgave av Fullmånehymner på bordet. I teksten til tittelsporet heter det:
Du ser når tranene flyr i formasjon / Tenk å vær en del av et lag, tenk å vær to / Og når en blir sliten då kan den andre dra/ Og ingenting er for langt på land eller på hav
For tross alle sine månefaser, er tematikken her, som det er mellom linjene i alle sangene på Janoves personlige vendepunktsalbum: å finne tilhørighet og identitet i en ny fase av livet.
Da er det kanskje et naturlig spørsmål til artisten som er i evig spagat mellom fest og refleksjon, og personen som for lengst har funnet den som han drar lasset med:
– Har du funnet din identitet?
– Ja, men den er ikke boks. Den er i konstant utvikling. Jeg har skrevet det til og med: «Jeg endrer og forandrer meg til du kjenner meg igjen».