Da Sigurd Hole skulle spille lyden av tapt natur søkte han etter instrumenter som så ut som det han hørte

Roraima er et helt konkret sted i Amazonas. Stykket inneholder feltopptak derfra, og er ellers inspirert av Yanomami-folkets mytologi. Feltopptakene er gjort av den amerikanske lydbildeøkologen Bernie Krause.

Komposisjonsprosess

– Kan du beskrive arbeidsprosessen fra du bestemte deg for å skrive om solidaritet og økologisk bærekraft til det materialiserte seg i musikk?

– Om jeg skal snakke generelt kan det dreie seg om å se en film, lese en ny forskningsrapport som tar for seg naturlig mangfold eller noe annet om klimakrisen. Dette interesserer meg. Og så kan det være at noe jeg møter i denne stadige oppdatering plutselig avstedkommer en kunstnerisk idé.

– Ideene som blir til lengre komposisjoner, de kommer gjerne fra meg som utøver, fra mitt eget spill. For å få grep om helheten liker jeg å tegne grafiske skisser over musikalske forløp tidlig i prosessen, en vane jeg fikk da jeg lagde settlister for de første solokonsertene mine.

Noen fast oppskrift på hvordan verk blir til har han ikke. Men ofte er det nettopp fordypning han finner givende. Andre ganger kan det være så enkelt, eller vanskelig, som å bare ta opp bassen og begynne der. Noe som også skjedde denne gangen. Til slutt.

– I dette prosjektet er det veldig sammensatt. Det begynte med en dokumentar om Roraima. Den handler om menneskets forhold til naturen. Innledningen viste hvordan livet hadde vokst opp på dette platået. Bare det i seg selv var utrolig fascinerende.

En annen forståelse

Hole stilte seg spørsmålet: Kan jeg bruke dette som inspirasjon til noe? Svaret kom ikke umiddelbart. Men noe fruktbart var sådd. Og spiren ble til en blomstrende idé da han fikk forespørselen fra Oslo World om å skrive om solidaritet.

– Urfolk har solidaritet med naturen på en helt annen måte enn hva vi i den vestlige verden har holdt på med de siste årene. De har en forståelse av at det handler om å gi og ta.

– Mens jeg satt i et nedstengt Oslo og leste om urfolk dukket det opp en artikkel om Yanomamifolket og covid-19. Dermed ble det plutselig veldig dagsaktuelt. For nok en gang møtte et urfolk en pandemi påført dem utenfra. I dette tilfellet ble viruset bragt inn i jungelen av illegale gullgravere. Jeg kjente på både en sterk solidaritetsfølelse og empati med noen som lever det livet de gjør, og så får de stadige slike ting kastet på seg av verden utenfor.

Lesingen hans sluttet ikke der. Han fant frem til en av urfolkets fremste sjamaner. Leste boken Davi Kopenawa har gitt ut.

– Mens jeg leste mytologien fikk jeg mange bilder. Både visuelt og lydlig. Det var vakkert skrevet. Jeg ble nysgjerrig på hvordan jeg kunne presentere dette som lyd.

Lyden av utryddelse

Den konseptuelle ideen tok form. Han satte seg fore å finne lyden av utryddelse. For hvordan høres det egentlig ut når artsmangfoldet forsvinner?

– Det er jo ganske dystert. Og det er allerede noen som har gjort det. Det er ikke en konseptuell tanke i det hele tatt. Den er å finne i den økologiske disiplinen lydbildeøkologi, som ble etablert av blant annet Bernie Krause.

Krause er en amerikansk musiker og lydbildeøkolog. I 1968 grunnla han Wild Sanctuary, en organisasjon for å kartlegge og arkivere naturlige lydlandskap. Omtrent samtidig ble hans pionerarbeider innen elektronisk musikk brukt av både George Harrison og The Monkees. Selv har han utgitt verker innen subsjangeren ecoacoustics.

Det var imidlertid feltopptakene som fanget Holes interesse. Det var der han fant utryddelseslyden, eller rettere fraværet av lyd.

– Han har en enorm samling med naturlige lyder. Utrolig fascinerende. Men det har vist seg stadig vanskeligere for ham å innspille så rike lydbilder som det var den gangen han begynte. I løpet av 50 år har han dokumentert at lyden av naturen blir mindre. Den forvitrer.

Hole tok kontakt med Krause. Besøkte ham i California under en lengre turné i USA. Og Hole fikk lov å bruke feltopptakene.

– Jeg hørte veldig mye på disse opptakene fra regnskogen før jeg satte sammen bandet. Jeg forsøkte å komponere musikerne ut fra hvilke lyder jeg ville ha med virket. Så det var veldig mye forarbeid før jeg kunne begynne å skrive noter.

Lyden bestemte musikerne

Det å sette sammen et større ensemble var for øvrig en drøm han hadde båret på lenge. Men anledningen hadde ikke bydd seg tidligere.

– Det var instrumentene som ble avgjørende for hvem det ble. På lydopptaket var det en fugl med en klar melodisk frase. E-fiss-h. Det er de de mest tradisjonelle hardingfeletonene. Så da måtte jeg ha med hardingfele.

Når det imidlertid kom til Frode Hatlis deltagelse skyldes den at Hole hadde hørt mye på hans «Vagabond Blues» i begynnelsen av pandemien. Og han likte albumet så godt at han bare ville at de skulle spille sammen igjen.

– Den musikken ga ro i sjela når alt annet var kaotisk og utrygt. Jeg ville ha med meg noe av den roen inn i verket. Så da ble det trygt å ha med ham.

– Ellers fikk jeg etter hvert en slags følelse av hvordan lyden skulle høres og se ut. Jeg søkte mot instrumenter som så ut som det jeg hørte. Fargene av regnskog. I tillegg ville jeg ha på plass et slags strykerensemble, for å få en klanglig forlengelse av lyden i bassen.

Når valget av musikere var på plass tok han til med det tekstlige arbeidet. Han forteller om et tydelig narrativ, hvor første del av verket var skapelsesmytologien til Yanomamifolket.

Gjennomkomponerte rom

– Skrev du alt, eller var det også rom for musikerne til å improvisere?

– Dette var faktisk veldig gjennomkomponert. Men likevel er det mye rom for personlig uttrykk. Men det ble en ganske stor bunke noter etter hvert.

– Forholdet mellom det komponerte og improviserte synes jeg er veldig spennende. Og det var medvirkende når jeg valgte musikere. Jeg ville ha gode ensemblemusikere som også var gode solister og improvisatorer. Men formen, bestanddelene og rekkefølgen er komponert. Det hele er mye mer komponert enn hva jeg har hatt for vane å skrive. Samtidig er jeg bevisst at det skal være en samtale mellom musikerne og det jeg lager.

Rom for tolkning

Koronarestriksjonene gjorde det vanskelig for ensemblet å møtes. Det var imidlertid en plan om at i hvert fall noen av dem skulle spille sammen sommeren før «Roraima» ble fremført i Jakobs kirke høsten 2020. Planen skar seg.

– Musikerne fikk notene bare et par dager før konserten. Vi øvde mandag, tirsdag og onsdag i kirka. Så vi fikk gjøre innstudering og konsert i det samme rommet. Det var det eneste rommet musikken ble spilt i, og det var konserten som ble plata. Ubevisst legger akustikken føringer for hvordan lydene flyter sammen.

Selv om akustikken i Jakob var viktig i utformingen av samspillet har musikken vist seg å fungere godt også i andre type rom. Og nå gleder han seg til å ta verket med til hele seks ulike scener.

– Jeg håper jo at denne lyden kan gi noe til lytteren selv om de ikke kjenner forhistorien eller hva det handler om. Samtidig er det jo instrumentalmusikk. Den har ingen ord som føringer i seg selv. Men det gir også rom til at det er åpent for tolkning innenfor en gitt kontekst. Hvordan musikken reflekterer denne historien handler om musikken i seg selv.

«Roraima» spilles i Arendal kulturhus 13.10, Nøtterøy kulturhus 14.10, Nasjonale jazzscene, Oslo 15.10, Bølgen, Larvik 16.10, Ibsenhuset, Skien 17.10, Kilden, Kristiansand 19.10.