En bro mellom østafrikanske undergrunnsartister og europeiske festivalscener

Nyege Nyege er, som den amerikanske avisen skriver, kjent for å presentere kompromissløs elektronika, langt fra det tradisjonsorienterte soundet mange forbinder med afropop.

Navnet kan for øvrig oversettes til noe sånt som «en plutselig, ukontrollert lyst til å danse».

Kaotisk, men musikalsk briljant

Rådgiver og ansvarlig for prosjekter som MelaKlubb og mye annet på Melahuset, Endre Dalen, var blant de 15 000 festivalgjestene på årets Nyege Nyege. Han forteller om kaotiske tilstander og fravær av tradisjonelt program. Dalen beskriver besøkene i 2018 og 2019 som de kanskje største festivalopplevelsene noensinne, men i år var det for mye rot med det praktiske, selv om musikken fortsatt var briljant. Men så er han også fan, entusiast og en ivrig forkjemper for å utvide folks musikksmak.

– Nyege Nyege er spesielt fordi festivalen, plateselskapene Nyege Nyege Tapes og Hakuna Kulala, og managementet som sender artister på turneer rundt om i verden, rokker ved den etablerte oppfatningen av spesielt afrikansk musikk.

– Nyege Nyege jobber like gjerne med afrikansk elektronisk musikk og utallige former for afropop fra hele kontinentet, som tradisjonell musikk, og ikke bare fra Afrika, men fra steder så fjernt fra Uganda som Indonesia og Mexico, sier Dalen.

Han understreker at sammenhengen mellom eksperimentell elektronisk musikk og tradisjonsmusikk er sentralt, men også sammenhengen mellom dans, visuell kunst og alle mulige andre kunstuttrykk.

– Reisene mine til Uganda og Sør-Afrika gir meg alltid uendelig med ideer, og bakgrunnen min som kulturarbeider i en festival, journalist og redaktør gir meg et behov for å både være involvert – og dokumentere.

Dalen håper etter hvert han kan publisere både en bok om Nyege Nyege som fenomen, community og kulturell bevegelse, og en samleplate der de internasjonale impulsene som møtes i Kampala utfolder seg.

– Dette er også i tråd med å dokumentere musikk og kultur i sanntid. Jeg vil skrive historien om musikk- og klubbkulturen i Kampala nå, og ikke om 20 eller 40 år da alle involverte er døde eller på gamlehjem.

Representere internasjonal undergrunn i Europa – og Oslo

Nyege Nyeges forhold til Norge begynte for flere år siden.

I 2018 var Oslo World var den første Europeiske festivalen som inviterte selskapet til å holde residens. I vår var de gjestelabel på Primavera Sound i Barcelona, og på sommerens Roskilde-festival hadde de flere scener til rådighet, og presenterte en rekke artister på samtlige av festivalens fire dager.

Festivalsjef Alexandra Archetti Stølen i Oslo World mener Nyege Nyege er et av de mest spennende plateselskapene i verden akkurat nå.

– Oslo World har en lang tradisjon i å følge med på musikalske strømninger fra ulike deler av verden. Vi er også opptatt av å støtte opp om lokale musikkmiljøer. Flere små og store plateselskap har kuratert helkvelder og scener hos oss opp igjennom årene, sier Stølen.

Slik hun ser det er Nyege Nyege en av de sterkeste bookerne og promotorene av musikk fra det afrikanske kontinentet, med hva hun beskriver som en vanvittig god teft og oversikt.

– De har en helt unik oversikt over undergrunnsmiljøer, særlig i Øst-Afrika, og plukker opp helt fantastiske artister, gjerne før de i det hele tatt har gitt ut noe. De står for en rekke verdier vi identifiserer oss med knyttet til kunstens ytringsfrihet og jobber for å skape møteplasser også for skeive miljøer i Uganda og verden.

– Men det er absolutt en skjør bedrift. Å promotere artister som ikke bare er relativt ukjente på det afrikanske kontinent, men som svært få kjenner her, er ikke bare lett. Med årene har Nyege Nyege likevel bygget seg opp som en merkevare som folk stoler på. Man kjenner ikke nødvendigvis artisten, men når de står bak det så vet man at det blir bra.

Stølen tilskriver for øvrig aktører som Nyege Nyege noe av æren for at Oslo World kan presentere artister og musikalske prosjekt som ikke allerede har blitt signert på vestlige plateselskap.

– Å kunne representere en internasjonal undergrunn og musikalske miljøer og strømninger som ellers kanskje ikke når oss er en veldig viktig del av Oslo World, sier festivalsjefen.

Residens på Roskilde

Kontekst møtte den ene av Nyege Nyeges to grunnlegger tidligere i år. Derek Debru, fra Burundi, da han var på Roskilde, mens han samtidig sjonglerte sin rolle som tour manager, koordinator, promotør, fasilitator og booker via telefonen.

– Før var det sånn at artister fra det globale sør som gjorde det stort i Europa, ble store overalt, også på hjemmebane. Mitt inntrykk er at den afrikanske ungdommen og den unge diasporaen, nå er interessert de største stjernene, som Burna Boy, men ikke like interessert i undergrunnsmusikken, svarer Debru, når vi spør ham om hvem som er deres målgruppe.

– Vårt publikum er først og fremst musikkinteresserte europeere. Folk som hele tiden er på jakt etter ny, innovativ og eksperimentell musikk. Det brede afrikanske publikummet er som alt annet publikum i verden oftest interessert i mainstreamen. Men jeg tror også at dette er i endring.

Kvalitetsstempel

Noe av forklaringen mener han også er økonomisk. Det handler om hvem som har økonomi til å betale for klubbing, og det handler om interne, politiske prioriteringer i Øst-Afrika. Offentlige overføringer til kulturlivet skjer knapt.

– Samtidig er undergrunnen grenseløs. Hver for seg er undergrunnsartister små, men når vi reiser rundt finner vi alltid likesinnede. Og med internett får artistene et nettverk, og et større publikum. Selv om det selvfølgelig fortsatt er vanskelig å nå ut, sier Debru.

– Det viktigste er uansett å lage strålende musikk. Vi er for eksempel ikke så gode på markedsføring, så musikken er hva vi støtter oss på. Og det virker. Folk vet at det god, interessant, musikk når de ser navnet vårt nå. Derfor er det også viktig for oss at navnet Nyege Nyeges blir kjent, for det gir artistene våre et kvalitetsstempel.

Leverer mangfold

Satsingen på ‘musikken først’ har vært fruktbar. Alle residensene på europeiske festivaler og scener har kommet som forespørsler til dem, ikke motsatt. Noe som også bidrar til å gjøre Nyege Nyege til en unik plattform for artistene som kommer inn i folden.

– Jeg tror festivalene liker kombinasjonen av at vi kan presentere og levere et mangfold, samtidig som vi har en overordnet tanke bak det vi gjør, sier Debru.

– I tillegg har vi en viktig rolle hjemme. En av våre artister har bygget opp en barnehage, en annen har startet en musikkskole, en tredje arbeider med eiendomsutvikling i landsbyen hen kommer fra.

– Festivalene får heller ikke bare god musikk. De får mulighet til å bidra sosialt. For det å lykkes er både en velsignelse og en mulighet til å gjøre noe godt. Du må gjøre noe for de som hjalp deg frem. Det handler om fellesskap. For du er ikke bare din egen lykkes smed. Det er ikke sånn det fungerer, sier han med en indignasjon som utvilsomt og betimelig er rettet mot vestlige individualistisk tankegang.

Dette har samtidig en bakside. Forventningene lokalt kan være større enn inntjeningen fra å spille på europeiske scener faktisk er. Debrus rolle er dermed også å realitetsorientere sine artister.

– Realiteten er at det er hardt arbeid for alle musikere som ikke tilhører én-prosenten. For oss som fortsatt jobber DIY – gjør det selv – er det mye å gjøre. Men vi får det til på et vis.

Vil ut av nisjen

Kenyanske Kabeaushé er et av de ferskere tilskuddene til kollektivet. Han har fått oppleve Nyege Nyeges satsing på artister som ennå ikke har utgitt noe album, men gjort mange spillejobber. De siste par månedene har han levd på stipend i Berlin, som ga ham studiotid, samt ferdigstilt albumet som følger opp singelen og klubbkonseptet «World of Cuteness».

– Jeg ser ikke på meg selv som undergrunnsartist. Men likevel er Nyege Nyege og jeg på bølgelengde. Vi deler samme mål. Og det er å bli verdensledende, sier Kabeaushé ubeskjedent, før han roser det han også omtaler som sine nærmeste venner for arbeidet de gjør.

– Nyege Nyege fungerer som en bro til en annen verden for Øst-Afrikanske artister. De har nettverket som skal til for at vi skal få en scene i Europa. Uten dem ville ikke Oslo fått møte Kabeaushé nå. Dere ville det nok, etter hvert, om et par år. Men ikke allerede nå. Det er Nyege Nyeges fortjeneste.

Kabeaushé anser seg selv som popartist, først og fremst. Uttrykket er sammensatt av slikt som inspirerer ham, som lokal dansemusikk, gengaton, afropop. Drivkraften er kjærligheten til musikken og en grunnleggende musikalsk nysgjerrighet.

– Jeg har ingen interesse av å være en nisjeartist. Målet er at alle skal kunne like musikken, og danse til den. Prosjektet jeg jobber med nå er enda mer dansbart. Det er enda mer trommer, tunge tribal-trommer. Samtidig er det veldig melodiøst. Søtt.

– Jeg har kanskje ikke den søteste stemmen. Men jeg har en uskyldighet i meg. Den blander jeg med arroganse, og noe skittent. Jeg har et talent, og er skikkelig god i det jeg gjør. Det ville være bortkastet om jeg ikke delte dette her med verden.