Mye mer enn barneteater

Midt på et bord har Lindgren lagt ut figurene fra forestillingen EPP, basert på Axel Jensens bemerkelsesverdige science fiction-roman. Forestillingen hadde premiere i september med Oslo Sinfonietta under Ultimafestivalen.

Figurene er fantasifulle, futuristiske og robotaktige, gjerne med «gale» proporsjoner. Alle figurene har levende ansikter med et uutgrunnelig uttrykk som gjør det enkelt for publikum å tillegge figurene en rekke følelser og uttrykk.

– Mitt utgangspunkt for å lage figurene stammer fra tegning og modellering. Målet er at ansiktene skal ha uttrykksfulle kvaliteter akkurat som billedkunst. Figurteater kan ofte være karikert. Jeg vil bake inn psykologi, legge inn flere lag.

Lindgren begynte for alvor med figurteater først i 2015.

Hans første prosjekt med Theatre Corpus var forestillingen Den frie kjærlighets by, en satire over Kristianiabohemen av Edvard Munch i 2017.

Til sammen har han laget fem forestillinger, blant annet Simplicissimus fra 2021 som tok utgangspunkt i det München-baserte satiremagasinet ved samme navn. Forestillingen var et samarbeid med Teater Innlandet er spilt 38 ganger i Norge og Sverige, og kom nylig tilbake fra et gjestespill i München.

Fra vanlig teater til figurteater

Lindgren er utdannet som scenograf og kostymedesigner ved Central St. Martins i London, Damu i Praha, og Khio i Oslo og Bergen. Gjennom 25 år som scenograf har han jobbet på et hundretalls oppsetninger i ulike sjanger. I 2008 vant han Hedda-prisen for forestillingen @lice av Kjersti Alveberg på Riksteatret.

Her var figurer var en stor del av forestillingen.

– Det var da jeg fikk øynene opp for figurteateret. Jeg fikk frie tøyler til å lage figurer på min måte, få prøve ut nye teknikker, materialer og estetiske uttrykk, forteller Lindgren.

– Jeg liker å eksperimentere med nye utforminger av figurene og måter å spille figurteater på. Ingen produksjoner er like. Scenografien, kostymene, videoprojeksjoner og objekter har ofte en viktig plass i forestillingene.

Lindgren plukker opp en figur som ligger på bordet. Han tar tak i hodet og den ene armen på figuren og plutselig får den liv. Den gjør en liten gest mot de andre figurene, ser seg om i rommet, ser på meg. Så bøyer den seg ned for som om den skal hvile. Lindgren slipper taket og figuren blir igjen en ting på et bord.

En historisk innføring (fra Lindgren)

– Norge har ingen lang og rik figurteatertradisjon på samme måte som ellers i Europa, sier Lindgren.

– Moderne figurteater for voksne har sitt utspring i den teaterrevolusjonen som skjedde i europeisk teater sent 1800-tallet. Den franske forfatteren Alfred Jarry skrev og oppførte Kong Ubu som figurteater, og på cabaretscenen Le Chat Noir lagde Henri Rivière svært avanserte skyggeteaterforestillinger.

Kong Ubu er regnet som en forløper til fremtidige bevegelser som surrealisme og futurisme. Stykket ble tatt av plakaten allerede på premieredagen, den 10. desember 1896, fordi det provoserte samtiden.

Den norske sangeren og kabaretartisten Bokken Lasson var inspirert av det hun hadde sett i Frankrike og startet det norske Chat Noir i 1912. Der ble det spilt skyggeteater med figurer kjøpt fra franske Le Chat Noir. Disse ble supplert av nye laget av blant andre Per Krogh og Olaf Gulbransson.

Ekteparet Agnar og Jane Mykle var viktige fornyere av norsk figurteater etter krigen. I 1949 grunnla de Norsk Dukketeater, som regnes som Norges første profesjonelle dukketeater, som viste figurteater for voksne og barn.

Øst-Europa betød mye for norsk figurteater fra 60-tallet og fremover.

– Da Sovjetunionen grep inn i Tsjekkoslovakia i 1968, måtte mange kunstnere flykte. En av dem som kom til Norge og fikk stor betydning for figurteatret var Karel Hlavatý. Han er mest kjent for å ha laget Titten Tei for Birgit Strøm.

I 1991 ble det etablert et produksjonssenter for figurteater i fiskeværet Stamsund i Lofoten. Figurteatret i Nordland drives med midler fra kulturdepartementet, Nordland fylkeskommune og kommunen.

– I utgangspunktet var det et produksjonssted for norske figurteaterkunstnere. Nå domineres stedet av utenlandske gjesteartister og produksjonene blir sjelden vist i sør. Dermed bygger man heller ikke opp det norske figurteatermiljøet.

I dag er det kun Trikkestallen på Torshov som har regulære figurteaterforestillinger i Norge.

Redusert status

– Hvordan står det til med figurteatret i Norge i dag?

– Problemet er at det ikke er noen helhetlig visjon om hva figurteater skal være her i landet.

Lindgren mener figurteater hadde de ganske mye til felles med dansefeltet for tredve år siden.

– Men nå har dansen egne støtteordninger, flere utdanninger, fem regionale dansearenaer, to nasjonale kompanier og dansens hus. Det har ført til at kunstarten holder høyt internasjonalt nivå.

Lindgren presiserer at han synes det er flott at det finnes denne type ressurser for dansen.

«Det er svært sjelden at kulturministrene har noe forhold til figurteater.»

– Men det hadde vært interessant om Kulturrådet innførte en egen støtteordning for figurteater etter samme mal som den som finnes for dans. Slik det er nå, lever kompanier fra prosjektstøtte til neste prosjektstøtte.

Han sier at yrket er utfordrende. Man må ha både produksjons- og lagerfasiliteter, pluss at det tar lengre tid å utvikle figurteateroppsetninger enn andre scenekunstformer.

– Det skal sies at i de siste 10–15 årene har det dukket opp flere dyktige kompanier som for eksempel Plexus Polare og Open Window Theatre. Flere ensembler har ofte med referanser fra utlandet, som for eksempel amerikansk/norske Wakka Wakka. Kulturrådet har vært bevisst fremveksten av disse og har støttet produksjoner og kunstnerskap.

Men utfordringen ved ikke å ha et apparat å støtte seg på er stor. Ikke minst er mangelen av visningssteder utfordrende.

– Hvor går du hvis du vil se figurteater for voksne, spør Lindgren retorisk.

Mistet midler

I mange år var Unima Norge (Union Internationale de la Marionette) en slik interesseorganisasjon som Lindgren etterlyser. Den hadde blant annet eget tidsskrift – Ånd i Hanske – og egen festival.

– For en del år siden ble de fratatt støtten fra kulturdepartementet og drives nå på frivillig basis. Det er klart at det gjør noe med gjennomslagskraften.

Og kunnskapsnivået om figurteater er ofte svært lavt blant politikere og byråkratiet, mener Lindgren.

– Det er for eksempel svært sjelden at kulturministrene har noe forhold til figurteater, eller har noen bakgrunn fra kulturarbeid generelt. Den siste var vel Ellen Horn som begynte som dukkefører for Arne og Agnar Mykle i sin tid.

Etterspør flere figurteaterkurs

Lindgren sier at det har vært forsøkt opprettet utdannelser innen figurteater, men at de ble enten lagt ned eller, som med Figurteaterakademiet i Fredrikstad, omgjort til en skuespill- og scenografutdannelse.

I dag finnes det et halvårsstudium innen figurteater ved Oslomet.

– Jeg er sikker på at skuespillere blir bedre skuespillere av å beherske figurteater. Det handler om å gå utenfor seg selv. Uttrykket handler til syvende og sist om empati. Vi ser det i barns lek med dukker. De lever seg inn i dukken og øver seg dermed i empati.

– Og publikum på en figurteaterforestilling vet at figurene er en gjenstand, men de lever seg inn i figuren. Dette gjør mennesker helt intuitivt.