– Når folk er i godlune på dansegulvet, smeller vi til med en egen låt i samme stil

– Vi har nok ryddet litt, selv om du ville at vi ikke gjorde det, sier sanger Karina Kvernes.

Steel-gitarist og keyboardist Ståle Kvernes og kona Karina tar imot Kontekst på et tun på Øvre Romerike, serverer kaffe i stua og tar oss deretter med inn en garasje.

Garasjen ligger tett inntil huset. Man kan tusle inn dit i bare tøflene. Innerst i garasjen er det en dør inn til et separat rom hvor øvingslokalet er. Garasjen er full, øvingsrommet er striglet.

– Her i garasjen skulle det vært plass til en bil til, men du ser jo at det ikke går, sier Ståle og nikker mot haugen av kasser og bager.

Ståle og Karina er grunnstammen i countrybandet Hilljacks, med trykk på tradisjonell country, ikke americana eller nordicana. De har mer til felles med Alan Jackson og Carlene Carter enn Gram Parsons og Emmylou Harris.

For å presisere:

Americana er et sekkebegrep for typisk amerikanske musikksjangre, deriblant country, bluegrass og folkemusikk, og oppsto som en reaksjon på den ofte konservative countrymusikken på 90-tallet. Nordicana betegner norske artister som spiller americana, som for eksempel Signe Marie Rustad og Darling West.

– Vi lener oss heller på den tradisjonelle countryen fra blant andre George Jones, Tammy Wynette og Tanya Tucker, sier Ståle.

Kabler på krok

Inne i øvingsrommet er veggen full av kroker og hyller. Her henger det kabler i alle varianter. I den ene enden står det et par datamaskiner til både innspilling og generelt kontorbruk, i det andre enden står et trommesett.

– Det er først og fremst sønnen vår William sitt. Han er inne her og spiller nesten hver dag. Det var supert å ha et lokale hjemme da han var liten. Han fløy ut og inn her mens vi øvde eller jobbet med musikk på en eller annen måte, sier Karina.

– Da vi bygde oss hus her i 2001, var et av målene og ha et slikt rom. Her er det lydisolert med doble gipsplater. Men det er ikke et vanlig studio, presiserer Ståle.

For først og fremst øver bandet her.

Lokalet ligger landlig til, noe avsides må det være lov å si. På slike steder er det enklere å få til slike øvingsløsninger. Mer plass, rimeligere boliger.

– Men det er ikke så avsides, vet du, skyter Ståle inn og sender et utfordrende blikk.

– Det er kort vei til Lillestrøm, Kongsvinger, Gardermoen og Oslo. Resten av bandet er spredd mellom Mesnali [utenfor Lillehammer] og Fredrikstad, så dette er i praksis midt imellom alt.

«Mojo guitars and voodoo knobs»

På den ene veggen henger en rekke rare gitarer. Elektriske, akustiske, nylon- og stålstrenger og en banjo.

– En slik har du ikke sett før, sier Ståle og tar ned en gitar hvor det bare en én streng påmontert.

– Dette er en gammel russisk Formanta-gitar fra 80 tallet som jeg kjøpte for mange år siden på eBay. Målet er å sette den i original stand igjen, men noen deler må lages da fabrikken brant på midten av 80-tallet. Den låter ikke så halvgalt, men den er som et balltre å spille på.

Rommet har en særegen stemning av hjemmehygge, litt kontor og øvingsrom. Man får inntrykk av at rommet brukes masse periodevis og er stillere i andre. Ikke så rart; bandet må øve i intensive perioder ettersom de bor så spredt.

Men Ståle og Karina presiserer at det er deres eget studio/øvingslokale. Dette er deres hjem.

– For oss er dette også et sted å spille inn skisser til nye låter. Du sitter i sofaen, får en idé og så tusler rett ut hit for å utvikle den, sier Ståle.

Tett program

Det er ikke er en million mil mellom dansebandmusikk og country, men spesielt under konserter tydelig at Hilljacks er et countryband: Steelgitar, ingen forhåndsinnspilte tracks, Fender Telecaster gitar i Matchless eller Fender Vibrolux-forsterkere for å få det rette Brad Paisley/Lars Håvard Haugen/Pete Anderson-twanget.

Hilljacks spiller derfor mye rundt på både countryfestivaler og på typiske «fest-på-lokalet» på samfunnshus rundt om i landet – konsertscener som for en utenforstående vil minne mye om der hvor de typiske dansebandene spiller.

– Målet med Hilljacks er å øve inn en time med nye låter, både egne og coverlåter, hvert år. Da har vi noe å velge på. Vi spiller også en god del egne låter. Trikset for å få aksept for egen musikk er å bygge opp settlisten slik at når folk er i godlune på dansegulvet, så smeller vi til med en egen låt i samme stil. Det funker veldig godt, sier Ståle.

– Før pandemien spilte vi opptil 40 helger i året. Det er ganske mye, for vi har andre jobber begge to. Men vi er ikke helt tilbake på det nivået enda, sier Karina.