Mimmi Tamba fant seg selv i skyggen av Elizabeth 1.

Men om det er en musikal i tradisjonell forstand publikum får oppleve, er hun ganske usikker på.

– Det er en musikkdrevet teatral forestilling, i et abstrakt og pompøst univers, ledet av rollefigurene Eg og Elizabeth. Vi ønsker å ta publikum med på en sjelelig reise.

– Vi synger ikke mot publikum. Vi synger i situasjonen. Sånn sett er det teater. Samtidig er det konsertale virkemidler. Det er en sjanger under utvikling. Man kan kalle det teaterkonsert, musikal eller musikkteater, men jeg føler vi ikke har ordet som dekker det ennå.

Arbeidet med forestillingen begynte for drøye to måneder siden. Manuset har Mimmi og regissør Belinda Braz utarbeidet i fellesskap.

– Vi har hele tiden visst hvilken historie vi ville fortelle, men å jobbe det frem var litt som å kaste seg utenfor en klippe. Bildene i manuset var mer tenkt enn skrevet fysisk, så vi har testet ut mye underveis. Belinda hadde også noen klare ideer hun vil prøve ut koreografisk.

– Produksjonen fikk ikke det manuset vi hadde, så de måtte peile seg inn gjennom egen fantasi og tillit til oss. Prosessen har vært veldig lite strukturell. Vi har gått på instinktene våre. Noe som jo er utfordrende. Skummelt, utfordrende og gøy.

Å kjenne lidenskap

Både albumet og stykket tar utgangspunkt i historien om dronning Elizabeth 1. av England. Tittelen er dronningens livsmotto: Evig den samme. Samtidig er det for Tamba en dypt personlig fortelling om å søke finne seg selv, sin egen identitet. Den Oslobosatte tromsøværingen er datter av Guri Johnson, mangeårig skuespiller ved Hålogaland Teater og trommis Benoit Tamba fra Senegal.

– Søsteren min er utdannet jurist, så det var ikke gitt at jeg skulle følge i deres spor. Men det er selvsagt en stor grunn til at jeg gjør dette. Mamma er veldig hardtarbeidende og lidenskapelig. Jeg er glad for at jeg har hatt mulighet til å se en ordentlig lidenskap. Og kjenne på en lidenskap. For det er dette jeg skal gjøre resten av livet. Selv om det kan være veldig vanskelig iblant.

– Da jeg gikk på teaterskolen var jeg fascinert av dronning Elizabeth. Som 25-åring forsto jeg at dersom jeg lærer mer om henne kan jeg kanskje også lære mer om meg selv. Dessuten er det veldig viktig å ha en ramme når du skal være så privat som jeg er.

– Hva var det som traff deg med denne 1500-tallsdronningen?

– Hun var dronning i 40 år uten å gifte seg. Og så er det dette med sminken, fasaden, som spiste henne opp. Samtidig ser hun fager ut på alle bildene. Så jeg ble interessert i hva denne fasaden gjør med det indre livet.

– Jeg tror alle kan kjenne seg igjen å ha en fasade. Og hva som trengs for å gå inn i eget mørke. Kort sagt; møte seg selv i døren.

Løk eller kjerne

Tittelen kan leses både bokstavelig og ironisk. Som et spørsmål om vi alltid er den samme, eller om vi alle er som Peer Gynt. Lag på lag – som en løk. Hun er fascinert av problemstillingen og har landet på at hun tror det er en kjerne, et sted bak fasaden. Imellom ligger muligheten for å gå inn og ut av dagliglivets roller.

– Jeg tror alle kan kjenne seg igjen å ha en fasade.

– I tillegg er jeg veldig opptatt stereotypier. Jeg har brukt mye tid på å unngå min egen stereotypi.

– Hva regner du som din stereotypi?

– Skuespillermessig så har det vært mye at jeg skal være en utenfra. Jeg skal være en som ikke tilhører. Fordi jeg ser ut som jeg gjør.

– Når det gjelder sang har det vært forventninger om at jeg skal synge som Whitney Houston, Billie Holiday, Ella Fitzgerald. Jeg tok avstand fra det, for jeg hadde ikke noen personlig inngang til det. Jeg skjønte ikke de kulturelle årsakene til at sangpedagogene ville at jeg skulle synge sånn.

Å jobbe i gråsonene

Black Lives Matter-bevegelsen ble et vendepunkt. Skuespilleren som har utdannelse fra Nordic Black Theatre ga seg selv lov til å synge slikt som Billie Holidays «Strange Fruit».

– Det har noe å si hvordan man ser ut. Jeg interesserer meg jo for det selv. Men jeg syntes det var vanskelig. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle tilegne meg den informasjonen. Underbevisst gjorde jeg det med å gå på Nordic Black, hvor jeg fikk mange venner fra andre kulturer.

– Samtidig visste jeg lenge ikke hvordan jeg skulle lage musikk. Jeg skulle tilfredsstille både det senegalesiske og det norske i meg. Men jeg visste ikke helt hva det var. For jeg har aldri følt meg verken helt senegalesisk eller helt norsk. Jeg er i mellomlandet. Før kunne jeg bli veldig irritert om noen tok det opp. Nå liker jeg derimot å jobbe i gråsonene.

Gråsonene betyr i denne sammenheng for eksempel sjangerblanding. Musikken både på teaterscenen og på plate er inspirert av både pop og tidligmusikk. Selv kaller hun det renessansepop.

– I renessansen er det rom for det bitte lille og det grandiose. I barokken er det bare full utblåsning. Pop er på sin side en kommersiell sjanger. Og jeg synes det er morsomt å utfordre den litt.

– Musikken på albumet stykket bygger på er jo også veldig teatralsk. Tenkte du at det også skulle bli teater da du skrev skiva?

– Da jeg satte sammen konseptet, altså da jeg skjønte det skulle handle om dronning Elisabeth 1, så tenkte jeg dramaturgisk. Det var en tanke bak det om at jeg går gjennom en reise, hvor jeg kommer i kontakt med mitt mørke, mine demoner. Så ja, det tenkte jeg.

– Men at det skulle skje nå. Det er utrolig. Det er uvanlig at et stykke som dette kommer på Hovedscenen.

Teatertrilogi?

Albumet Semper Eadem er det første i en planlagt trilogi. Oppfølgeren Titanic kom i fjor. Den har Platons huleliknelse som ledemotiv. I likhet med forgjengeren høstet den mange godord. Målet er at også materialet fra denne skal ta steget inn i en annen kunstform. Ikke nødvendigvis teater. Kanskje kan et av dem bli film, eller danseforestilling?

Før den tid skal hun imidlertid bli ferdig med årets forestilling, og få ferdigstilt siste del av trilogien: Shadow works. Låtene er under arbeid. Konseptet er klart.

– Jeg skriver veldig sjelden fortellingene før musikken. Ofte skjer det samtidig. På Titanic laget jeg mange demoer. De presenterte jeg for Vegard [Sleipnes, medprodusent]og så sitter vi studio og diskuterer, inviterer musikere som vi instruerer sammen.

Hun siterer David Bowie, en artist hun ikke bare har som forbilde; Tamba spilte i musicalen «Lazarus», som Bowie skrev like før han døde.

– Han sa at når du kjenner at du er i dypt farvann at du er inne på noe. Og det er så sant. Men det er en ting å tenke det, noe annet er å være i det. Jeg opplever at det kan komme mye skamfølelse. Særlig når jeg tester ut noe nytt, noe personlig, foran andre.

Alene i musikken

Musikken er et større fristed enn teateret. Ikke at det nødvendigvis er tryggere. Men det er en annen prosess. Det hender hun glemmer seg bort ved pianoet i timevis.

– På teateret skaper du i offentlighet. Frykten for å dumme seg ut er større. Når jeg har sittet hjemme og laget låter kan jeg tenke at å herregud det her var helt jævlig, godt ingen ser det, ha-ha-ha.

– Hva er forskjellen på å spille i for eksempel «Lazarus» og dette stykket som du selv har skapt? 

– Den største forskjellen er at jeg er meg selv, men ikke meg selv. Jeg skal spille den jeg var, og den reisen jeg har hatt. Det er veldig forvirrende. Samtidig er det jo ikke mitt liv. Det er ikke en biografi. Men det kan føles litt sånn.

– Jeg føler egentlig ikke at det var noen likheter med «Lazarus». Da var jeg karakter hvor jeg bare bruker aspekter av meg selv. Det er jo noe av det deilige med å spille teater. Du kan gå inn i noen andre. I «Lazarus» var det også et annet press. Det handlet om å ikke skuffe fanskaren. Nå vet jeg ikke hva jeg skal innfri.