I hodene til mange scenekunstnere er det aldri for sent å bli avslørt som udugelig

Det finnes mange kjempedyktige scenekunstnere som selv mener, oppriktig talt, at de ikke holder mål. Blant dem er en vel ansett musikerkollega jeg ser veldig opp til. På vei hjem i bilen fra spillejobb, i en selvkritisk tirade, avskrev han det meste av det han hadde gjort så langt i karrieren. Et mulig unntak var en tyve sekunders solosekvens, innspilt på en obskur plate for lenge siden. Ellers vurderte han sine egne bidrag som middelmådige – terningkast tre.

I samtalen kom det også frem at han var engstelig for å bli avslørt: «På et eller annet tidspunkt kommer det sikkert til å skinne igjennom at jeg – i alle år – har lurt folk til å tro at jeg spiller mye bedre enn jeg faktisk gjør».

Jeg spurte kollegaen min om han kjente til bedragersyndromet.

«Ja, jeg har hørt om det, og jeg vet at mange har det. Men, for meg er det annerledes, jeg har faktisk disse tankene for en grunn …»

Assosiasjonene går til avistegnerens Fredrik Stabels vits: «Jeg vet jeg er paranoid, men jeg forstår ikke hvorfor folk på død og liv skal forfølge meg av den grunn.»

Et vanlig fenomen

Bedragersyndromet er verken en egen diagnose eller noe man enten har eller ikke har. Snarere er det et psykologisk fenomen som er vanlig å kjenne på i noen grad. For dem som er hardt rammet, kan imidlertid gleden i arbeidslivet reduseres. Det er også økt risiko for plager med blant annet depresjon og ulike former for angst.

Begrepet ble introdusert på 1970-tallet av Suzanna Clance og Paulina Imes. De to amerikanske forskerne hadde lagt merke til at høytpresterende kvinnelige akademikere i mannstunge universitetsmiljø ofte slet med en dyp, skjult mistillit til egne intellektuelle evner og profesjonelle ferdigheter. Kvinnene ga uttrykk for en redsel for at denne grunnleggende udyktigheten skulle bli avdekket – at de ville avslørt som nettopp bedragere.

Senere har det vist seg at ikke bare kvinner i akademia, men også kvinner og menn i ulike aldre og samfunnslag kan streve med samme problematikk. Vitenskapelige studier finner sprikende forekomster av bedragersyndromet i befolkningen på alt fra 9 % til 82 %, alt etter hvordan det måles.

Kunstnere kan være en utsatt gruppe

I miljøer der det skal presteres – som blant annet blant i kultursektoren – har konseptet imidlertid vist seg å resonnere i særlig grad, det er i alle fall mitt inntrykk. Ja, kanskje er kulturutøvere til og med ekstra utsatt. Sammenliknet med for eksempel idrettsprestasjoner (å løpe 400 meter på 45 sekunder) kan kompetanse og ferdigheter i vår disiplin være vanskeligere å fastslå med to streker under svaret.

For en tid tilbake spurte jeg musiker- og skuespillervenner på Facebook om det var noen som gjenkjente seg i dette, og som ville si seg villig til å la meg lære litt av dem om hvordan bedragersyndromet opplevdes for den enkelte. Innen et par timer hadde over et dusin meldt seg.

To viktige ting folk fortalte meg, var for det første vanskelighetene de hadde med å tilskrive karrierefremskritt til ferdigheter og evner. I stedet la de overdreven vekt på situasjonelle faktorer: «Folk spør meg nok bare om å om være med å spille fordi jeg er en hyggelig person», kunne de tenke. Eller: «Ja, jeg vant denne auditionen, men det var nok mye flaks, flere av de andre kandidatene hadde en dårlig dag.»

Jeg ble også slått over paradokset at disse hardt rammede som regel er veldig dyktige i det de driver med. Og egentlig er dynamikken ganske logisk: Å være plaget med tanker om ikke å være god nok, vil for mange utgjøre et sterkt incentiv til å jobbe hardt. «Bare jeg øver nok og forbereder meg uhyre godt hver eneste gang, kommer jeg sikkert til å bli kvitt denne følelsen», var en vanlig måte å resonnere på hos mine informanter.

Bedragersyndromet kan håndteres

Som kollegaen min demonstrerte i innledningseksemplet, kan bedragersyndromet sitte ganske fast i vårt mentale apparat. Men selv om det kan være vanskelig å finne en quick fix, er det utvilsomt mulig å ta grep for å bli mindre plaget.

For de fleste vil det være nyttig som et utgangspunkt bare å vite at det man strever med, er et vanlig fenomen som har et navn. Å kunne sette språklig merkelapp på vanskelige tanker og følelser, vil i seg selv kunne gjøre dem mer håndterlige; «name it to tame it» oppfordrer psykiateren Daniel Siegel.

 «I kveld kommer sikkert alle til å skjønne hvor dårlig jeg er», er en vanskelig tanke som kan dukke opp. Å identifisere denne som nettopp «bedrager»-tenkning, vil kunne bidra til erkjennelsen av at opplevelsen av å være inkompetent må skilles fra inkompetanse. Kanskje klarer man da snu tankene i mer konstruktiv retning: «Aha, der kommer et velkjent, selvkritisk tankemønster. Dette er sannsynligvis noe som foregår i mitt eget hode, akkurat nå!»

Det florerer ellers med gode råd i om hvordan å håndtere bedragersyndromet i alskens populærvitenskapelige artikler og podkast-episoder på nettet. Som med mange psykiske helseutfordringer, må man imidlertid ofte prøve seg litt frem for å finne ut hva som fungerer for seg. Her er det ingen «one size fits all».

Apropos: Det var en musiker jeg snakket med, som hadde funnet sin egen og høyst personlige resept:

«Jeg mestrer bedragersyndromet ved å ikke tørre å spille med andre, men lage all musikk selv, spille den selv, gi den ut selv, grave meg ned i den dypeste avgrunnen, og tenke: ‘Det er ingen som bryr seg likevel …’ Det funker fint, da får jeg i hvert fall spilt og laget masse musikk!»

… men dette er ikke en metode jeg pleier å anbefale videre.