– Det er en stor fordel å ha utøvererfaring

– Noen komponister fikk mer arbeidsro under pandemien. Andre fikk en krise. Jeg var blant dem, sier komponist Morten Christophersen.

Med tre avlyste oratorier på under et år, prosjekter han hadde holdt på med i årevis, som plutselig raknet, ble det en identitetskrise.

De utsatte verkene skulle til alt hell få nye premieredatoer. I løpet av fjoråret ble det fremføringer av både bestillingsverket han skrev til 200-årsjubileet for Marinemusikken i 2020 – Krigsseilerrekviem – og oratoriet The Lapse of Time. Sistnevnte kom også ut på plate like før jul. Det tredje verket skal etter planen urframføres i Ålesund i mars.

Komponistmyten

Tematikken kan synes ulik, men det er flere fellestrekk mellom verkene, forteller Christophersen til Kontekst på et møterom på Universitetet på Blindern. Han har en undervisningsstilling som bidro til at han, foruten å gi seg selv oppgaven av å skrive et klaverstykke om dagen, fikk han gjennom pandemien.

– Jeg liker komponering. Men det er selvfølgelig veldig vanskelig. Det er mye fortvilelse. Prosessen går i bølger. Jeg finner en nøkkel, kommer meg videre, inntil det stopper opp, og så må jeg finne en ny løsning før det skyller videre.

– Vi komponister liker jo også å si at det er vanskelig, hehe. Den myten er et slags stammespråk. For det er jo utfordringen og friksjonen som er givende. Hadde det vært lett ville det ikke vært spennende å sette ord og toner på en opplevelse.

Som lærer er han opptatt av å avmytifisere komposisjonsprosessen.

– Man kan se på det som en forhandling. Du kan ha en intensjon, som du må finne en praktisk løsning på. Du må huske at det er noen andre som faktisk skal spille det.

Beskriver traumer fra andre verdenskrig

Alle overnevnte verk er laget for store ensembler. Førstnevnte ble fremført med Marinemusikken og Operakoret i Konserthuset i mai. Mens innspillingen av The Lapse of Time foregikk i Frogner kirke i Oslo, med solister, Ensemble 96 og Telemark kammerorkester.

I tillegg bygger begge på tekst som ikke egentlig burde tonesettes:

The Lapse of Time tok utgangspunkt i Charles Darwins evolusjonsteori slik den er beskrevet i Artenes opprinnelse. Christophersens fant ut at selv om det er en vitenskapelig tekst, har teksten poetisk kraft.

Krigsseilerrekviem tonesetter krigsseileres brev og dagbøker.

– I Krigsseilerrekviem koblet jeg sjøfolkenes ord til den gamle rekviem-liturgien. Mange av brevene likner faktisk innholdet i liturgien. Det var beskrivelser av dommedag. Det er jo det som skjer når torpedoen kommer på havet og tankbåten går i luften. Angsten for å dø, hva som kommer etter døden, forsoning eller å leve med traumer.

Liturgien brukte han på latin, men også norsk for å, som han sier «koble den tettere til brevene».

Han påpeker at for at pubIikum skal klare å få med seg teksten i en stor konsertsal eller et kirkerom må den fortelles langsomt. Det blir plass til færre ord. Og da blir hvilke ord viktigere.

– Jeg var veldig opptatt av at det skulle være krigsseilernes egne ord. Hadde noen skrevet verket for 30 år siden så ville det vært naturlig å lage et staselig hedersverk hvor salen var fylt av veteraner som kunne motta hyllesten direkte. Men nå er det fleste av dem borte.

– Det ble derfor viktig for meg å lage en fortelling fra dem til oss. Så i stedet for å få en moderne forfatter til å skrive en libretto om hvordan det kanskje var å være krigsseiler, ville jeg fortelle historien om hva krigen gjorde med dem gjennom deres ord. De vant krigen, men mange fikk store problemer med traumer etterpå. Den gang var det vanlig å legge lokk på slikt.

Må kommunisere

– Hva gjør det med deg som komponist når du skal lydsette noe så alvorlig?

– Naivt sagt handler det om hva som klinger i meg når jeg leser tekstene. Jeg er opptatt av at musikken skal snakke til lytterne. Jeg må lage musikk som kommuniserer til dem som er opptatt av saken.

– Samtidig er jeg oppdratt i en kunstmusikktradisjon, så jeg forsøker å fornye noe, selv om det selvfølgelig likner på noe som er laget før. Men så er det ofte gjenkjenneligheten som kommuniserer. Jeg bruker derfor mye tonemalerier. For eksempel er det en vindmaskin for å gi assosiasjoner til vind og kulde. Slagverket etterligner en dampmaskin. Det hjelper teksten.

– Hører du noteringen din allerede fra begynnelsen av?

– Ja, det begynner å skje noe med en gang prosjektet er avtalt. Men det er ikke det samme som sluttresultatet. Hadde du spurt om jeg tidlig i prosessen visste hva 2. klarinett skulle spille i takt 114, så visste jeg ikke det. Det er en gradvis konkretisering og innsnevring.

Tid for alt

Komponeringen tar tid. Lang tid. For Christophersen er det viktig å ha gode tidsrammer, for at et verk skal bli som han vil. Fra han fikk oppdraget til Krigsseilerrekviem tok det fire år før det ble fremført.

Men han skrev ikke i ett. Utsettelsen ble heller ikke brukt til endringer. Delvis fordi han var fornøyd, og delvis fordi pandemien ikke var inspirerende, for å si det mildt.

I Lapse of Time har Christophersen også brukt tid som et virkemiddel i selve komposisjon. Evolusjonen har jo, som vi vet, tatt millioner av år. Arbeidet tok tre år, fra ideen han fikk sammen med dirigenten Eirik Sørborg.

– Jeg grep fatt i dette med tidens gang. Disse ørsmå endringene over forferdelig lang tid, som sakte, men sikkert blir en evolusjon. Musikken går langsomt. Det er store lange bølger. Verket er en slags hyllest til livets utvikling. Samtidig som jeg ville skape rom til undring, til møtet mellom religion og vitenskap.

– Derfor er det plassert i kirken. Det er flere kirkemusikalske virkemidler, som orgel, og sopranen messer teksten på én tone. Å bruke kor og orkester sammen kommer jo fra kirkemusikken. Kirkemusikk går ofte langsomt, fordi det spilles i et rom med lang akustikk. Hurtig musikk blir ofte rotete i slike rom.

Musikk som fortelle historier

Et trekk som går igjen i de fleste av Christophersen arbeider, det være seg disse verkene for kor og orkester, eller hans tidligere virke som film- og tv-komponist er at det er musikk som forteller historier.

Hans første tv-jobb var for eksempel Brødrene Dal og mysteriet om Karl XIIs gamasjer. Den jobben var skjellsettende, rett etter studiet. Han følte seg ikke kvalifisert, men lærte mye.

– Å skrive for TV innebærer at du må konstruere et akustisk rom fra bunn av. Da kan få en solofiolin til å overdøve et helt messingorkester. Men det går ikke i virkeligheten.

– Når du går inn i et kirkerom får du servert de akustiske rammene. Det er andre begrensninger. For eksempel er avstand viktig. Det er en viss forsinkelse, som har noe å si, når det gjelder presisjon og for å få lydbildet til å fungere. Du må jobbe med timing på en annen måte enn i en pop-produksjon, for eksempel.

Denne fortellende formen gir ham også mulighet til å skrive stykker hvor de ulike elementene i musikken hekter seg på hverandre. Det er også nyttig når han arrangerer for andre.

Inkludert arrangeringer for andre har han signaturen på over 200 verk. Flest arrangementer har han gjort for popbandet Datarock og vokalist Fredrik Saroea.

– Under pandemien gjorde Saroea en solokonsert for Festspillene i Bergen med fire musikere fra BIT20. Da ble det mye mer plass til mine arrangementer. Om et rockeband skal spille med et symfoniorkester er det mye mer lyd fra rockebandet. Ett 80-mannsorkester har ikke sjans volummessig, sier Christophersen.

En gjensidig tillitserklæring

Hans egen inngang til musikken kommer fra korps, hvor han spilte messingblåsere, pianospilling og korsang.

Kor og piano er fortsatt en stor del av livet. Å harve gjennom Beethoven-sonater, som han sier det, er både et viktig verktøy i jobben – og avkobling.

– Erfaringen med å synge i kor, erfare hva man kan uttrykke med sin egen kropp, er viktig. Summen av sangerne vokser til noe som er bedre enn kvaliteten til den enkelte sanger.

– Det samme kan sies med erfaringen som messingblåser. Jeg har kjent på hva som er utfordringer med pusten, hva som er anstrengende eller lett.

– Tror du disse erfaringene gjør deg til en bedre komponist?

– Ja, det tror jeg. En komponist som ikke kan noe om piano kan kanskje komme på noe som en pianist aldri ville gjort. Kanskje på slump. Men i det store og hele, fra verk og takt til takt, så er det å vite hva hånda kan få til kjempeviktig..

Også når det gjelder live-fremføring mener han det er en stor fordel å ha en utøvererfaring.

– Du kjenner til risikoen ved å holde en konsert. Det er noe helt annet enn å sitte i studio og ha full kontroll. Det er alltid noe som kan skje på konsert, og det er alltid forskjellig.

Erfaringen gjør det imidlertid ikke mindre spennende å høre fremføringer av egne verk. Høre om han har fått til det han vil.

– Noteskriften er jo ikke lyden selv. Musikerne må jo tolke notene. Noen komponister skriver for de samme musikerne hele tiden, mens jeg har skrevet noe for veldig mange.

– Men i de fleste oppdragene jeg gjør har vi jo en mistanke om at vi vil forstå hverandre godt. Å inngå et samarbeid med utøvere er en gjensidig tillitserklæring. Begge parter må legge masse tid og krefter i arbeidet og resultatet i hverandres hender.