For Susanne Lundeng er tradisjonen et rammeverk å bryne seg på

– Jeg kan huske tilbake til da jeg var 40 år jeg. Hver morgen våknet jeg lykkelig, fordi jeg skulle spille fiolin. Og sånn har det fortsatt. Jeg er overlykkelig over å få øve og holde på.

– For jo hvor dypere du går inn i komponeringen og spillingen jo artigere er det å holde på. I hvert fall i min prosess. Jeg har alltid noe jeg jobber med. Du kan si det er en evig, lang utvikling.

Bodøværingen som til vanlig holder hus på øya Fleinvær i Nordland planlegger ikke utgivelser. Albumene settes som regel sammen når hun føler at en syklus har nådd et mål, og så blir stykkene samlet til en plate.

– Det handler om å føle at man har jobbet frem noe som går videre, eller til siden, noe som er annerledes enn det forrige jeg ga ut.

Litt Kardemomme by

Lundeng har som få andre gjort den nordnorske folkemusikkarven tilgjengelig. I 2015 ga hun ut samlingen 111 nordlandsslåtter hvor hun spilte melodiene i sin rene form, mer som et referanseverk.

– Norge er litt som Kardemomme by. Vi har en baker og vi har en fiolinist; det er fortsatt Arve Tellefsen. På 1800-tallet var det kanskje bare plass til den bondekulturen som hadde sete i indre Telemark som ble norsk. Det er litt pussig, for det norske rommer så mye mer.

– De andre folkemusikktradisjonene har alltid vært der. De har bare ikke fått samme status.

Lundeng påpeker at med unntak av at hardingfeleslåttene er bygd opp litt annerledes, er kanskje ikke de ulike musikalske dialektiske forskjellene egentlig så store.

– Men det låter forskjellig. Jeg kommer fra en kystkultur. Egenarten vår er at musikken har vandret raskere og med flere impulser enn i innlandet.

– For å forstå musikken begynte jeg å lese historie, for å forstå hvordan musikken har reist, hvilke mennesker folk har møtt. For vi har jo også en litt annen bruk av musikken. Folkemusikken henger sammen med hvilket liv folk har levd.

Musikalsk fritenker

En av flere beskrivelser av Lundeng er gjerne at hun er en musikalsk fritenker. Hun står ved den beskrivelsen.

– Mange tror kanskje at jeg har gått bort fra tradisjonsmusikken, fordi sounden ikke høres ut som forventet. Men det er egentlig omvendt. Jeg gjør ingen frasering eller rytmiske figurer uten forankring i tradisjonen.

– Mitt inntrykk er at det er få som jobber strukturelt med denne måten å komponere på.

Arbeidsformen bunner i at hun som ung ønsket å forstå den musikalske dialekten i den lokale folkemusikken. Hun skrev ned alle strykeformer, rytmer, figurer, tempo og ornamentikk.

– Melodien kan finnes andre steder, i vandreslåtter, men at vi for eksempel binder tonene sammen på en annen måte her.

Når det kommer til årets album; Følge har hun gått lenger inn i å utforske disse figurene. Men sangene går fortsatt i tretakt.

– De siste årene har jeg bare fått til å skrive polsrytme. Det er der jeg kan fordype meg. For jeg bruker tradisjonen aller mest som et rammeverk jeg kan bryne meg på.

– Om det er gjenkjennelig at det er min musikk er det egentlig bra. Alt jeg gjør er en evig variasjon over hvem jeg er, hva jeg vil uttrykke med mitt liv.

Smaken av språk

Sanger, og ikke slåtter, er på mange måter en riktig betegnelse. For fra 2018 har Susanne Lundeng også brukt stemmen på plate. Hun fikk Nopas tekstpris for sin aller førte sangtekst; «Det va nære på». Den teksten bare falt ned i hodet på henne en dag hun var ute og gikk en tur i Bodø by.

– Jeg sto og fylte ut teksten på en notatblokk på Coop Prix, som om det var en tippekupong. Det var tydelig at den bare måtte ut.

– Jeg har alltid vært glad i tekst, i ord. Jeg er glad i å kjenne på språket, hvordan det smaker i munnen. Og så liker jeg klangen av ord i lag. Men jeg har veldig sjelden en historie i tekstene. Det er mer enn tilstand, eller en antydning av en stemning som skjer. Og så skriver jeg gjerne en logisk, melodisk linje, som skal være mulig å synge, om jeg tar tempo ned, hehe.

Musikalsk ro

Humrende sier Lundeng at hun hører lite på folkemusikk. Den er noe hun mest spiller selv. I arbeid med Følge har hun for eksempel vært inspirert av den argentinske tango-komponisten og orkesterlederen Astor Piazzollas Tanguedia De Amor (1989).

Hun påstår å ha hørt den sikkert fire hundre ganger. Og det uten å klare skille melodiene fra hverandre. Men akkurat det synes hun er veldig fint. Og det har så ført til at temaer går igjen mellom hennes egne låter, enten tydelig, eller som overstemmer. For eksempel er en linje i «Kav» overstemmen i «Sku det meir te».

– Jeg har forsøkt å lage komposisjoner som kjennes rolige ut, men som faktisk går veldig fort. Det blir musikalsk ro, men likevel en polsdans.

– Kanskje handler dette også om at jeg ser mer for meg hvem jeg spiller med. At ikke alt skal ligge i felespillet.

Det som følger deg i livet

Lundeng har de siste fem årene spilt fast med Nils-Olav Johansen og Erik Nylander. Trioen spiller sammen både i studio og på turneen som følger i etterkant av Følge-slippet.

Innspillingen foregikk i Ocean Sound Studios på Giske utenfor Ålesund i februar i fjor. Det meste ble spilt inn live. Flikkingen foregikk gjennom sommeren. Miksingen er gjort av Jørgen Træen.

Tittelen kom mot slutten. Kanskje henspiller det på å ha en følger, det som i overtroen kan kalles samvittighet. Men det kan også være noe mer konkret.

– Gjenferd tror ikke jeg på. Men følge har en fin klang. Når du setter en tittel på noe så må den være litt rommelig. Det er en slags hjelp til lytteren som skal høre musikken.

– Etter innspillingen fikk jeg et indre bilde av at jeg sto langs veien, og så et følge av alle jeg møtt gjennom livet komme mot meg. Alle tidsepokene du har i deg. Du er jo alle aldrene dine. Og mitt følge i livet har vært musikken, og alle møtene jeg hadde som ung med gamle spellemenn.