Ketil Bjørnstad: – Jeg føler at jeg nesten må rope til publikum
Ketil Bjørnstad har utfordret lytteren i femti år, så også med sitt nye Fartein Valen-oratorium. Men sitt eget pianospill holder han helst i bakgrunnen.
– Vi kan jo starte med det mest åpenbare spørsmålet. Har du noensinne vært på Madagaskar?
– Madagaskar?!
Ketil Bjørnstad (71) har ikke vært på Madagaskar. Han tror et øyeblikk at han mellomlandet der en gang, men lander, om man kan si det slik, på at han heller ikke gjorde det. Mauritius er det nærmeste han kommer.
– Nei, jeg har nok ikke vært der. Men det er sikkert en grunn til at du spør om det. Har det noe med Paul Valéry å gjøre?
Det er mer enn delvis på grunn av Madagaskar og den franske poeten Paul Valéry at Kontekst er på besøk hjemme hos Bjørnstad en kort kjøretur og en brå innkjørsel utenfor Oslo, langs Mosseveien, inntil en snøhvit fjord.
Vi setter oss «inne hos han», som er Bjørnstads kvarter i sitt eget hjem; et noe overfylt men like fullt oversiktlig kontor hvor en sort Steinway modell a er klemt inn mellom CD-samlinger og bøker. En Spellemann-harpe kaster en silhuett fra bak gardinen. Hans eneste. Neste år vil den være femti år gammel.
Bak det triste utseendet
Kontekst spurte om Madagaskar, Bjørnstad spurte om Valéry, og et sted imellom finner vi den norske komponisten Fartein Valen.
Bjørnstads nyeste album, det første av minst to han kommer med i år, er et møte med både Valen og Valéry.
Valens komposisjon Kirkegården ved havet (1934) ble til med sterk inspirasjon fra Valérys dikt Le Cimètiere Marin (1920).
Kirkegården ved havet ble i hendene til Bjørnstad, sanger Solveig Andsnes, fiolinist Nils Økland og trommeslager Rune Arnesen til Sanger Ved Havets Begynnelse, et oratorium og et bestillingsverk som ble spilt inn under Fartein Valen-festivalen i 2022.
Det er Sanger ved havets begynnelse som altså nå har blitt en utgivelse.
Og Madagaskar er fremdeles en øy. Fartein Valen var her som liten gutt, hvor faren var misjonærprest, og hvor Fartein ble rammet av sykdom flere ganger. I Olav Gurvins biografi fra 1962 står det:
«Han hadde til denne tid vært trivelig og stor for sin alder, men særlig malariaen ga ham en knekk, så han ble tynn og liten av vekst, og resten av livet var han svakelig av seg.»
Det gassiske ettermælet, både i form av tonalitet og fysiske spor, lot seg også til kjenne i komposisjonene til Valen.
Kanskje hadde Bjørnstad dratt på inspirasjonsreise for å komme enda nærmere Valen i forkant av spillingen? Eller kanskje Bjørnstad, som selv har beskrevet de voldsomme kroppslige forandringene han gikk gjennom som ung mann, fra «smellfeit» (hans ord) til anorektiker til en sunnere middelvei, kunne kjenne seg igjen i hvordan fysiske endringer påvirker komposisjoner?
Svaret er altså nei. I hvert fall til det første. Dette med vekt spør jeg ikke om, det blir for dumt, og …
– Det var kanskje derfor Valen fikk dette litt triste utseendet og det enormt melankolske, sårbare blikket sitt? spør Bjørnstad.
– Det er meget mulig.
– Det er veldig interessante ting du sier der.
Lengter etter Schönberg
Bjørnstad har imidlertid vært ved hjemmet til Valen, utenfor huset hans i Sveio i Sunnhordland.
– Det er det nærmeste, rent fysisk. Men jeg har et litt ambivalent forhold til han fordi jeg måtte spille han så tidlig.
– For en 14-åring å gå inn i de preludiene, de atonale verdenene [Opus 29], var på en måte mer som en del av en utdannelse. Det var ikke følelsesmessig så givende. Det var lydskulpturer for meg. Og jeg gjorde det samvittighetsfullt, sammen med Finn Mortensen. Men jeg husker det mer som en læresituasjon, at dette må jeg lære meg å kunne. Og så skjønte jeg det ikke helt. Men jeg har jo hatt glede av det, selvfølgelig.
Det kan her være betimelig, og muligens overflødig, å nevne at Bjørnstad, 60-tallets vidunderbarn, med nå rundt femti album (på femti år) og rundt femti bøker bak seg, er ustanselig i sin utforskning av fritonalitet.
– Du kan si at det er de fritonale som jeg har brukt mye av mitt liv på å skjønne og tolke. Også delvis Prokofjev som går langt utover det tonale mange ganger, sier Bjørnstad etter å ha snakket varmt om Mortensen, Valen og Arnold Schönbergs Verklärte Nacht og Gurrelieder,
De to sistnevnte komposisjonene fordi de er tonale i motsetning til mye annet i Schönbergs produksjon.
Altså: Trass i sin utforskning av emnet, lar ikke Bjørnstad seg diktere av trangen til fritonalitet.
– Som Bernstein sa en gang, at uten at jeg skal virke konservativ her, for det ønsker jeg ikke å gjøre, men tonalitet er en viktig forutsetning for dialog.
Hva mener Bjørnstad med det?
– Det er klart at når man som Schönberg, Mortensen og Valen lager de tingene de gjør, så åpner man ikke døren på vidt gap. Man inviterer de folkene inn som har lyst til å åpne den døren, og de får titte inn i det rommet og høre hva som finnes der inne.
Tørre og klangfulle rom
For at Bjørnstad ikke bare skulle gå inn døren til Valen, men i tillegg sette seg ned og kaste sine egne bøtter med maling over alle veggene, måtte han finne sin egen vei inn.
Bjørnstad fant dette ved å gå til Pelle Christensens oversettelse av Le cimetière marin.
– Jeg innså at hele teksten måtte være med. Dette diktet var en drøm å jobbe med, finne hovedtemaer og sidetemaer …
Sanger Solveig Andsnes, som Bjørnstad har jobbet med flere ganger tidligere, er således en markant tilstedeværelse gjennom hele oratoriet.
– Stemmen hennes er helt vanvittig.
– Ja, er den ikke? Og så hyggelig at du sier det. Jeg håper inderlig at flere fanger opp hva hun driver med utover å være skuespiller. Hun er så utrolig dyktig.
Vi havner i en diskusjon om miksing, og hvorvidt vokalen er mikset for høyt og øvrige instrumenter for lavt. Bjørnstad er en beskjeden mann, og liker ikke å legge sitt eget pianospill langt fremme i miksen, noe også andre har poengtert til han.
– Har det med din generelle skepsis til rampelyset å gjøre?
– Ja, men det har også å gjøre med min skepsis til klaverets rolle i alle sammenhenger. At hvis du har en genial vokalist som det Solveig er, så ønsker jeg å komme helt inn i de instrumentene.
Samtalen går over i kirkeromklang («det skal være sølete, man må sitte litt langt bak»), til klangen i 60-tallets Columbia Records-utgivelser («et helt tørt rom»).
– Er det dette du legger merke til når du hører ny musikk? Klangen, eller er det tonaliteten?
Bjørnstad svarer på dette med å trekke frem den tyske pianisten Lars Vogt, som døde i fjor høst, og hans innspilling av «utrolig nydelige» Brahms-sonater.
– Og da tenkte jeg ‘å jeg vil så gjerne ha dere enda nærmere’. Men egentlig driter jeg i det, for da er det bare musikken som teller.
(fortsetter under)
Ungdomstiden, besøkt igjen
Bjørnstad er 71, føler fremdeles en uro, og spiller til tider kjappere nå enn før.
Hør bare på versjonen av «Kari danser» fra fjorårets liveinnspilte A new morning, en sang som opprinnelig var åpningssporet på Bjørnstads albumdebut, Åpning (1973).
Det er en heseblesende affære, som om Bjørnstad ville ta sin fortid og dra den gjennom en slags tidskvern.
– Kanskje det er alderspanikk. Altså at man konkurrerer med sin egen ungdom.
– Er det?
– Nei, det er ikke det. Det er noe alvorlig i det, at jeg merker nå som 70-åring at jeg må øve mer for å mestre de samme tekniske tingene. Og den er veldig vanskelig å spille, teknisk.
«Jeg merker når jeg gjør solokonserter at jeg har veldig lyst til å dvele mer»
– Men jeg vet at det er flere som har sagt til meg at noen ting jeg spiller nå, spiller jeg litt fortere enn hva jeg gjorde før.
– Det høres ut som en motsats til Glenn Goulds «Goldberg Variations» [Goulds to innspillinger av Bach-komposisjoner som ble spilt inn med 26 års mellomrom, og som blir referert til som tonesettingen av et levd liv, den siste av dem saktere, men mer poengtert enn den raske, ungdommelige førsteutgivelsen]?
– Men egentlig vil jeg ikke det, for jeg merker når jeg gjør solokonserter at jeg har veldig lyst til å dvele mer.
Bjørnstad mener at denne måten å kommunisere med publikum på, å variere mellom det ‘dvelende’ og det intense, ikke alltid skinner gjennom slik det er ønsket.
– Nå føler jeg at jeg må nesten rope til publikum, ‘skjønner dere hva jeg prøver å gjøre her nå’?
– Men du gjør det ikke?
– Haha, nei, jeg gjør ikke det.
– Har du lyst til å gjøre det?
– Nei, jeg stoler på flyglene som regel. Hvis det er et kjempedårlig flygel, så får jeg lyst til å si til publikum at ‘dette kunne vært veldig mye klarere for dere’.
– Det høres nesten ut som en Saabye Christensen-karakter.
– Ja, han identifiserer jeg meg ofte med. Lars er jo for øvrig også en fantastisk inspirator for meg.
Saabye, Bjørnstad og Anneli Drecker sto i så måte for en annen av Bjørnstads utgivelser i fjor, og en glimrende en sådan. Men det, som både romankarakterer og Glenn Gould, er en digresjon.
Bjørnstad vender tilbake til sin ungdomstid og «Kari danser», som altså var i fjor, i et pandemi-studio hvor «teknikerne satt bak et teppe og alle var så redde for koronasmitte at det var helt latterlig».
– Det ble en helt improvisert konsert, og jeg ante ikke hva jeg kom til å spille, og plutselig kom «Kari danser» også. Jeg aner ikke om jeg konkurrerte med min egen barndom eller ikke, men det var moro å spille uansett.
– I ettertid, prøver du å analysere hva som driver deg til å falle inn i de sangene som du gjør?
– Jeg tror det er rett og slett instrumentets personlighet, altså klangen på det. Hva er det dette instrumentet har? Hva er det fineste der? Og noen instrumenter har en helt fantastisk demperpedal, en pianissimo-mulighet, gir deg lyst til å bare være der.
– Og så er det noen som gir så enormt mye kraft, og det gjorde det instrumentet da. Så jeg tenkte, her blir det nok en litt kraftigere innspilling.
Og altså raskere.
Atonal kunnskap
Det finnes et morsomt klipp på Youtube. Fartein Valen, mager og tynnhåret, vandrer rundt sine velstelte rosebusker en vindfylt sommerdag i 1945, hvor naturen er i all sin prakt, og kameraet forsøker å fange dette i svart-hvitt.
En atonal Valen-komposisjon hoverer i bakgrunnen i dissonans til omgivelsene. Fortellerstemmen sier: «moderne musikk er jo vanskelig å forstå når man hører den første gang».
– Og slik er det fremdeles!
– Men har det slått deg at Valen på mange måter er den perfekte filmkomponist? sier Bjørnstad.
– Tenk deg, den type filmer, som både dveler ved landskap og ansikter. Der er den atonale musikken etter mitt skjønn altfor lite brukt. Den burde jo pokker meg vært brukt i skrekkfilmer der det skal være uhyggelig!
– Tenker du at den gjengse lytternes kunnskap om den type musikk som Valen er kjent for er god?
– Jeg tror at den er som min egen, og da er den ikke veldig god, ha-ha.
– Men jeg legger jo ofte inn i solokonsertene mine en fritonal sekvens. Atonal til de grader, hvor jeg prøver å bruke instrumentet veldig klanglig og dynamisk. Det er frigjørende for meg, men da merker jeg noen ganger at publikum reagerer på en måte som ‘oi, hva er det han holder på med nå’?
Å gå på en kirkegård og snakke om døden
Bjørnstad beskriver at å fremføre Sanger ved havets begynnelse, som var et bestillingsverk til fjorårets Fartein Valen-festival, kun et par dager etter sin 70-årsdag var den beste feiringen han kunne hatt.
– Det å gå på en kirkegård og snakke om døden, det passet meg, det var nesten galgenhumoristisk. Og å uroppføre et verk som egentlig handler så mye om dødsbevissthet, og som samtidig leder seg frem til en hyllest i livet til slutt, altså i livet når det er her … det var så meningsfullt.
Han beskriver likevel det å bli 70 som at det begynner å bli en graverende alder. At det i vinter har det vært tungt å overraskende miste veldig nære venner, som Frode Rønli i Stavangerensemblet og Arne Treholt.
– Kan jeg spørre om du og Treholt hadde noe særlig kontakt den siste tiden?
– Ja, han var en av mine aller nærmeste venner. Han var en person som betydde kolossalt mye for meg, som både følelsesmessig og egentlig også som en diskusjonspartner i den kompliserte verden vi er i nå, ga meg veldig mye.
– Så det at han plutselig bare ble tatt … jeg kommer aldri til å bli helt forsones med det. Jeg merker at en del av livet er tristere uten ham.
Men Bjørnstad tenker selv ikke noe over dødsangst, selv om han er «veldig forberedt på at det kan skje med meg, når som helst».
– Så det lever jeg med, men det er mer den opplevelsen at du aner ikke hvor mye tid du har igjen, egentlig. Men heller å prøve å leve i sin alder så verdig som mulig.
«Jeg merker at en del av livet er tristere uten ham.»
Ketil Bjørnstad om Arne Treholt
Han bruker, i det minste nå, snømåking som en indikator på hvor han er i livet.
Da jeg måkte snø i går, så merket jeg at jeg bruker dobbelt så lang tid som jeg hadde gjort for ti år siden. Da gjør jeg det roligere også, men jeg får det gjort.
– Du måker snø saktere, men mer ettertrykkelig, liksom Glenn Gould spilte Bach?
– Haha, ja, jeg forsøker det. Men stakkars Glenn Gould, han ble jo ikke så gammel. Nei, jeg vet ikke om han måkte snø i det hele tatt, men … jo, i Canada så gjorde han nok det.
