Gamle, religiøse sanger «kan gi håp i en tid full av uro, angst og motsetninger»

– Jo, jeg har kjempet med noen av tekstene, som dem som tar for seg synd og forlatelse. Andre likte jeg. Men når vi jobbet med dem, skjønte vi mer og mer at i en verden også preget av krig, klimakrise og generell forvirring, er det et kall fra disse tekstene, sier pianisten Tord Gustavsen. Som understreker at han ikke mener vi skal vende tilbake til salmetekstenes skråsikre teologi.

– Men likevel virker ordene å si noe viktig om tiden vår. Et kall til besinnelse, til å tenke oss om: Hva er virkelig viktig? Jeg tenker at pietismen i dette nye lyset, med sin inderlighet, dessuten har en sterk forbindelse til mystikk i andre verdensreligioner.

Der Gustavsen spiller piano, er det Kim Rysstad som skal synge de gamle tekstene. Det medgir «Stjernekamp»-kjenningen at han slet med i årevis å gjøre for eksempel fra en scene.

• Les også: Tord Gustavsen: Det finnes flere veier til det hellige

– Jeg hadde sunget salmer på skolen, de var en del av musikken. Men å stå der på scenen og synge dem brukte jeg tid på. «Kan jeg synge dette?», tenkte jeg.

Tradisjonsbærer

Men til slutt kom Rysstad frem til at han er en tradisjonsbærer. En i rekken, gjennom mange generasjoner.

– Jeg kan ikke avbryte rekken bare fordi det er noe jeg personlig ikke liker.

Det er melodiene som treffer ham først, som snakker til ham. Men nå som han har lyttet til opptakene av «Villfarande barn», må han medgi at han skjønner hvorfor folk føler trygghet i budskapet.

– Det er mange heftige tekster, der Satan er med. Men det var nok heftig å leve på den tiden disse salmene ble til – og det var viktig at folk trodde, derfor blir de ofte så formanende. Det er himmel og helvete, kjærlighet og fortapelse. Men det er mye kjærlighet også, sier Rysstad:

– Når jeg synger dem i dag, står jeg i det og har ikke noe problem med å formidle dem. Jeg er del av en lang tradisjon, og for meg er tradisjonsbiten viktigere enn alt annet. Som nordmenn er vi for det meste vokst opp i en kristen kulturarv, og jeg ser ikke noe poeng i å gå bort fra det.

Stemmer med vår tid

«Kan disse gamle sangene forstås på nye måter i vår tid hvor vi som menneskehet mer enn noen gang i moderne tid opplever rådvillhet og utrygghet for fremtiden?», heter det fra plateselskapet Kirkelig Kulturverksted i omtalen av «Villfarande barn».

– Vi lever i en tid som er full av uro, motsetninger, forvirring og angst for fremtiden. De gamle religiøse sangene som Kim synger på dette albumet beskriver en verden som stemmer forbløffende godt med vår egen tid, selv om de bruker gammeldagse ord som villfarelse og fordervelsens avgrunn, sier KKV-sjef Erik Hillestad, som er produsent og tekniker for utgivelsen.

– Sangene formidler at det finnes håp og at vi er fundamentalt trygge på grunn av Guds kjærlighet. Dette er ikke virkelighetsflukt, men trøstefulle ord som trengs i denne tiden, og ikke minst formidles dette med musikk som lindrer og styrker oss.

Tredjemann i konstellasjonen, trompetisten Arve Henriksen, er ikke til stede i Kulturkirken Jakob denne formiddagen. Det var her han sammen med Kim Rysstad og Tord Gustavsen tro til i tre januardager for innspillingen.

Noe til felles

I mai blir det slippfest av det roligere slaget i en annen kirke, den lille middelalderkirken Tanum i Bærum, der Gustavsen er deltidskantor. I pinsen står festivalen Dype Åndedrag for tur med sin meditative musikk, og der skal «Villfarande barn»-salmene fremføres 27. mai. Det var også i Tanum at samarbeidet mellom kvederen og pianisten startet etter at de først hadde møttes på en julekonsert.

– Jeg merket noe vi hadde felles. Vi deler en veldig hengivenhet til salmeskatten, spesielt den delen som er basert på melodien til gamle folketoner, sier Gustavsen. Nå synes han at deres felles stoff og samspill er blitt så sterkt, og at Kim Rysstad er en så viktig tradisjonsformidler, at det burde innspilles på plate.

Om bord på salmelaget kom også Arve Henriksen. Ikke bare spiller han trompet med på salmenes enkle, basale melodilinjer – han lager også atmosfæriske lydbilder ved hjelp av elektronikk, innspilt live i likhet med resten.

– Med distortion og alt er det nok djevler på alle kanter, spøker Gustavsen om å ta trompettoner inn i salmene fra gammel tid.

«Kom hjem»

«Villfarande barn»-prosjektet betyr noe helt spesielt for Kim Rysstad. Som svarer med ett ord hva det er for ham.

– En drøm. Eller «draum», som han sier på sin karakteristiske setesdalsdialekt. Kvederen kan tidfeste akkurat når han begynte å drømme om å lage en salmeplate:

– Da jeg hørte Sigvart Dagslands salmeplate for snart 20 år siden. Jeg ble bergtatt!

Han var allerede glad i noen av salmene trioen nå deler med platepublikum. «Jesus din søte forening å smake» sang han i bryllupet til bestekameraten. «Adams vise» er en av de første sangene som han og Tord Gustavsen spilte sammen, så den er blitt noe spesielt, forteller han.

– For meg var det helt spesielt å møte Tord. Å synge med ham er noe av det fineste jeg gjør.

De valgte å ha med noen salmer fra salmeboken for gjenkjennelse, der andre er mer ukjente – fra den gullgruven som finnes av religiøse folketoner. «Jammer» er for eksempel innspilt for første gang siden. Hvorfor tittelvalget falt på «Villfarande barn»?

– Jeg tror det er en fin tittel, etter en salme som sier noe om det å finne tilbake til tryggheten, med sitt refreng «Kom heim, å, kom heim». I dag er folk redde, villfarne i verden.