Paal Nilssen-Love: Prisvinnende jazzambassadør

Paal Nilssen-Love (Love som i engelsk «kjærlighet») vant den første Jazzambassadørprisen under Jazzprisen 2023 da den ble det ut for første gang nå i april. Nilssen-Love var en av totalt elleve vinnere fra hele jazzspektret i Norge.

Nilssen-Love fikk pris for sin evne og vilje til å krysse grenser, både musikalsk og geografisk. «Med evnen til å se utover det å eksportere seg selv og sin egen musikk, og forstå viktigheten av musikken som brobygger mellom mennesker og kulturer» står det blant annet i begrunnelsen.

– Du ble av Jazzprisen-juryen betegnet som en jazzambassadør. Hva føler du nå?

– Hehe, helt seriøst føles det fantastisk. Dette er en stor pris og det er en konkret anerkjennelse av det jeg driver med. Jeg reiser masse rundt og ønsker å bygge broer mellom folk og kulturer. Jeg var i Etiopia for første gang for elleve år siden og da tenkte jeg: hit vil jeg returnere. Det samme gjaldt Brasil da jeg var der Og det gjorde jeg. Jeg har til og med tatt med storbandet mitt Large Unit til både Etiopia, Brasil og Mexico blant annet.

– Og du gjør mer enn «bare» å spille når du er på tur?

– Når man er på besøk i et land, prøver jeg å få gjort så mye som mulig mens jeg er der. Vi har blant annet workshops og barnekonserter. I Etiopia har vi også tatt med oss instrumenter og musikkutstyr som vi donerer til forskjellige institusjoner. Vi har hatt med oss trommesett, mange kilo med trommestikker og tromboner. For eksempel fikk en sirkustrupp en PA-forsterker. I retur fylte vi kassene som utstyret hadde ligget i med skjerf som var laget av lokale håndverkere. Disse dekorerte vi Nasjonal Jazzscene med, solgte dem og pengene blir sendt tilbake – i dette tilfelle til skolen for blinde musikere.

– Hva er det sterkeste du har opplevd på disse besøkene?

– Det er mange fine opplevelser, men en av de sterkeste var da vi besøkte skolen for blinde musikere i Etiopia. Blindheten skyldtes som oftest en øyesykdom som er enkel å kurere, men man har ikke råd til medisinen. Dessuten er infrastrukturen for de som er blinde, praktisk talt ikke-eksisterende i landet. Jeg fikk med blindestokker fra Norsk Blindeforbund her i Oslo som jeg tok med siden dette er veldig dyrt i Addis Abeba. Selve skolen holdt til i et skur. Der var det en blind jente som spilte krahr, et strengeinstrument. Hun fortalte at hun også spilte trommer og jeg foreslo en duett. Den gleden hun utstrålte var så stor at hun skinte. Siden hun var blind, fikk vi ikke blikkontakt, men vi kommuniserte likevel. Det var utrolig sterkt.

– Dette er jo første gangen Jazzprisen er delt ut. Har du vunnet flere priser?

– Jeg vant en Buddy-pris i 2006. Det betydde masse, og var veldig rørende. Jeg forventer ikke noen takk for det jeg gjør, men det er godt å få anerkjennelse. I tillegg må det sies at grunnlaget for prisene kommer fra alle turene mine i inn- og utland. Dette ville det ikke vært mulig å utføre i så stor grad uten apparatet av økonomisk støtte som vi har her i landet. Men ok; ideen og viljen må jo også komme fra et sted og jeg tar godt imot den anerkjennelsen.

– Var du forberedt på at du skulle vinne i år?

– Jeg skjønte at noe var på gang, fordi det fra arrangørens side var så viktig å sørge for at jeg var i salen. Jeg ble satt opp som vikar i Marthe Lea Band og det er litt underlig booking for meg. Det var stor stas å spille med Marthe, altså og hun er fantastisk, men litt rart var det. I tillegg ringte det bjeller da bandet skulle spille til slutt og kjæresten min fikk invitasjon.

– Men man tar aldri slike seire på forhånd. Jeg husker en gang for flere år siden hvor jeg spilte en festival i hjembyen min, Stavanger og alle sa at jeg kom til å vinne en pris. Også fikk jeg den ikke. Moralen er: Ikke tro at du skal få pris fordi andre tror du skal få. Man føler seg litt teit da. Selv om jeg ikke sier det høyt.

– Er det mye misunnelse i jazzmiljøet når man vinner prestisjetunge priser?

– Nei. Tvert imot. Jeg tror alle sammen streber etter å spille med så mange som mulig, så mye som mulig i så mange settinger som mulig. Miljøet er samlet, og respekten går over sjangergrensene. Det gjelder musikerne, arrangørene, de frivillige på festivaler, alle!