Fast ansatte musikere blir godkjent som vikarer fordi de holder et høyt nivå

Dette er et svar til kommentaren Blir frilans orkestermusikere brukt nok?

Først: Takk for at dette belyses, det er et tema som ofte er oppe i interne diskusjoner både hos oss og andre, og blant musikere. Som ansvarlig for bemanning i TSO kan jeg absolutt skrive under på det som sies om viktigheten av et levende frilansmiljø og hva som skal til for å opprettholde det.

Ellers kan jeg ta det siste spørsmålet Brand Barstein stiller først, for det er lett å svare på: Fast ansatte musikere blir godkjent som vikarer [i andre orkestre] fordi de holder et høyt nivå. Dette er det kriteriet vi går etter uansett hvem som spiller i orkesteret; fast ansatte eller vikarer/ekstramusikere. Og når vi kjenner til musikere i andre orkestre og vet at de holder det nivået vi vil ha, er det etter min mening selvsagt at de er «godkjent».

Men hvorfor bruker vi dem av og til i stedet for frilansere som også er godkjent? Jo, stort sett bruker vi vikarer fra andre orkestre i situasjoner der vi må ha en spesielt høy, eller spesiell i seg selv, kompetanse på kort varsel. F.eks. når en gruppeleder eller konsertmester skal erstattes, og vi VET at disse personene som er ansatt i andre orkestre har den kompetansen som skal til. Vi vet at de har hatt samme oppgave i sitt eget orkester og har utført den bra.

Likevel, jeg vil påpeke at vi tar det ansvaret jeg nevnte i starten på største alvor, og bruker stort sett frilansere som vikarer og ekstramusikere. Også i slike tilfeller jeg nevnte, med behov for spesialkompetanse på kort frist. Mange av de frilanserne vi bruker har også hatt disse oppgavene i andre orkestre og vi kan være trygge på kvaliteten. En annen sak, som egentlig ikke er relevant for denne problemstillingen, men likevel kan nevnes, er at ansatte i andre orkestre jo stort sett er opptatt i nettopp eget orkester.

De aller fleste er ansatt

En problemstilling jeg har lyst til å nevne, som bidrar til å gjøre det utfordrende for en orkesterinstitusjon å være en av motorene for opprettholdelsen av et rikt frilansmiljø. Nemlig at i dag er institusjonene basert på faste ansettelser med 100% stillinger, noe jeg tror de aller fleste applauderer. Barstein skriver i sin kommentar «Mange er ansatte i orkesteret». Dette kan forståes som at det er veldig mange av de som sitter på podiet som ikke er fast ansatt. Slik er det altså ikke. En riktigere formulering vil være «De aller fleste er ansatte i orkesteret». Og det betyr at det aller, aller meste av lønnsbudsjettet er bundet i faste lønninger.

Med innstramningene som har skjedd for institusjonene de siste årene (ABE-reformen), kjennes det i alle fall som at handlingsrommet for å lage produksjoner med utstrakt planlagt bruk av musikere utenom egne rekker er blitt mindre. Vi skal i utgangspunktet helst klare oss med den bemanningen vi har av fast ansatte.

Hvis det er et hovedmål å ha et stort miljø av gode frilansmusikere som i større grad er sikret inntekt til å leve av hadde det nok vært lettere om en større del av lønnsbudsjettene ikke var låst i faste lønninger. Og av og til kan man jo som orkester-leder være besnæret av tanken om å kunne sette sammen den gruppen musikere man til enhver tid trenger. 100 musikere en uke, 20 den neste, og med samme lønnsutgifter som fast lønn til 60 musikere.

Men det er altså en organisering ingen i Norge har ønsket, i alle fall ikke åpent jobbet for, og jeg tror egentlig ikke det er en god modell heller, alt tatt i betraktning.

Stikkord som taler for en stor gruppe med fast ansatte med 100% stillinger kan være trygghet for arbeidstakerne, stabile arbeidsmiljøer og større mulighet for enhetlig kunstnerisk utvikling for ensemblene. Pluss flere ting som går på et godt organisert arbeidsliv og -marked. Likevel tenker jeg det kan være et moment å ta med i betraktningen når det vurderes hvilken rolle institusjonene har i å holde liv i en stor frilans-gruppe med høy kvalitet.

Men vi bruker altså mange vikarer, tross alt, og er også i dag helt avhengige av frilanserne. Derfor ER det et ansvar for oss i institusjonene å holde denne gruppen i live, bokstavelig talt, selv om det kan være en vanskelig øvelse og budsjettmessig balansegang.