Kulturarrogansen settes på plass i ny rapport om Den kulturelle skolesekken

På Kulturdepartementets bestilling skulle Den kulturelle skolesekken (DKS) kartlegges, og dens nasjonale fagetat Kulturtanken evalueres. Rapporten fra Oxford Research og Høgskulen på Vestlandet ble overlevert 31. mars. Jeg hadde debatt-innlegget mitt klart. Det skulle blant annet stå: «Det er ikke første gang vi er mer opptatt av rigget rundt enn av dem ordningen er til for.»

Men først litt historikk. DKS er et samarbeid mellom Kultur- og Kunnskapsdepartementet. Det er en nasjonal ordning med desentralisert styring, som sikrer elever over hele landet et likeverdig kunst- og kulturtilbud i skoletiden. I 2015 ble det besluttet å etablere en nasjonal etat for å styrke ordningen. Rikskonsertene ble lagt ned og omorganisert til Kulturtanken. Kritikken haglet etter som arbeidet med å etablere etaten tok form. «Topptung, hierarkisk, kostbar og unødvendig» var blant adjektivene. Jeg skrev selv på flere kronikker i den første perioden, i relativt harde ordelag. Men så fikk vi et skifte i 2020. Etaten la om kursen, gikk fra styring til dialog og ble en samarbeidspartner i stedet for en kontrollør. Jeg lot kronikkene mine ligge.

Dette debattinnlegget er uttrykk for private meninger. Men meningene er tuftet på erfaringer som leder av Den kulturelle skolesekken i Oslo. Jeg har i min tid deltatt i mange diskusjoner om DKS, om kvalitetsprinsipper, utøvernes vilkår, ordlyden i stortingsmeldinger og Kulturtankens organisering. Men blikket på dem ordningen er til for, og hvilken skole vi treffer dem i, har vært mindre fokusert. Derfor hadde jeg skrevet et innlegg klart, om det jeg trodde skulle bli en ny runde med snevert fokus, i den rykende ferske rapporten om DKS og Kulturtanken.

Jeg bladde rett ned til kapittel 9, anbefalingene. Forberedt på å bli opprørt, men ble glad. For rapporten understreker behovet for å tilføre ressurser til en ordning som er i ferd med å dø. Og den viser at flere enn meg har snudd i synet på Kulturtanken. Men det viktigste: Rapporten setter ikke bare eleven i sentrum, men også den skolen eleven går i. Herunder forstått som den profesjonelle skolen med et oppdrag, ikke en skole redusert til «mottaker» av ordningen. Den kulturarrogansen som settes på plass i rapporten, er altså ikke den som mange tidligere tilla Kulturtanken, men den som opprettholder en kløft mellom de to sektorene i ordningen.

Så kanskje kan vi nå slutte å male fanden på skoleveggen i en romantisk fremstilling av kunstens autonomi som det eneste betydningsfulle. Nytt læreplanverk gir nye retninger, og endrer radikalt på hvordan vi skal drive opplæring. DKS sin legitimitet og relevans har aldri stått sterkere. Med respekt for skolens oppdrag, kombinert med anerkjennelsen av kunstens betydning i opplæringen, ser jeg konturene av den skolen jeg skulle ønske mine barn hadde fått gå i.

Det er krevende å endre praksis, slik det nye læreplanverket fordrer. Skolen har bare så vidt begynt på den reisen. Det er en slik reise DKS også må være villig til å ta. Vi kan ikke stå igjen på perrongen når toget går. For eleven ønsker jeg meg et lokomotiv som hjelper oss å sette kurs. Som kjemper for ressursene, for kunstens plass i opplæringen, og som leder an mot der eleven vil være, i fremtidens skole. Som Wayne Gretzky sa det: «A good hockey player plays where the puck is. A great hockey player plays where the puck is going to be.»

Skribenten er leder i DKS Oslo, men skriver innlegget som privatperson. Innlegget ble først publisert i Morgenbladet. Gjengitt med tillatelse.