17. mai-korpset på Sørumsand spiller gjerne Metallica

I en generisk gymsal i Sørumsand noen mil utenfor Oslo, øver Sørumsand Skolemusikkorps ivrig på musikken de skal fremføre under grunnlovsdagen. Vel inne i lokalet blir Kontekst møtt av noe gjenkjennelig: Lukten av gymsokk, varme, leverpostei, romvarm melk og støv.

Gymsal, korps og 17. mai er en del av den norske grunnsjela. Like rotfestet som lunken Solo, pølse i lompe, trang bunad og verdens dyreste utepils.

Metallica eller Oscar Borg?

I salen er det også et kreativt kaos. Dirigent Espen Selvik gir beskjeder som de fleste trolig får med seg.

– Da tar vi Enter Sandman fra toppen. En! To! Tre! Fir´!

Enter Sandman? Metallica? Hva skjedde med Den Norske Løve av Oscar Borg?

– Vi har den og, sier Selvik og ler.

Og gymsaler er slik de alltid har vært; en løsning som er et minste felles multiplum for skolenes bruk og som alltid ligger litt etter med vedlikehold.

– Det er alltid en utfordring når man spiller et annet sted enn der vi vanligvis øver, sier basstrombonist Adrian Kveen. Som 17-åring er han den eldste i hovedkorpset.

– For eksempel ved kretsmesterskap. Da må vi spille i rom som ofte er mye mindre enn hva vi er vant til. Det gjør noe med klangen. Og det er egentlig fint at det er litt romklang. Da behøver man ikke spille så sterkt, og det gir orkesteret en fin klang.

I Sørumsand tar man korps på alvor

Korpset spiller. De er i alderen ti til sytten år. Noen er mer rutinerte og holder de yngste oppe, men stemmene er arrangert slik at selv de ferskeste skal ha mulighet til å følge med. Musikken er i tillegg mye mer funky enn den ville vært med gamle «bymusikken».

– Vi er heldige her i Sørumsand fordi skolen tar korpset og dets betydning for ungene på alvor, forteller Selvik.

Han forteller at de for eksempel har et stort lager for instrumenter og noter.

– Det er enormt viktig! Både for oss som korps og skolen som institusjon i lokalsamfunnet.

Selve rommet er ikke altfor stort og har en slags titteskapsscene i den ene enden. Foran den holder slagverksgruppa til, litt på siden for ikke å overdøve de andre. På de rolige delene kommer mobilene fort frem for å sjekke om de gikk glipp av noe i de seksten taktene de var med og spilte.

Etter «Enter Sandman», spiller de «Viva la Vida» med Coldplay. Fortsatt ikke «Den norske løve». Selvik tar seg tid til å komme med oppmuntrende innspill. To unge trombonister smiler etter å ha fått skryt for fin innsats.

Godt innarbeidet sal

Jeg stiller spørsmål til korpset. Men å holde styr på hvem som sier hva, er ikke lett.

– Hvordan er det å øve her? Hører dere hverandre godt?

– Det er vanskelig å konsentrere seg hvis det er masse høy lyd, sier minst tre jenter tilnærmet i kor.

– Dessuten var det mye styggere her før de malte, skyter en fjerde inn bak min rygg.

To unge kornettister er ikke helt enige i om hvorvidt de hører seg selv godt nok.

– Vi aspirantene er født i 2011.

– Nei, jeg er født i 2010!

Deretter inntreffer et slags velkjent kaos. Jeg lener meg på dirigenten for tydelig informasjon.

– Korpset har øvd her inne minst i tredve år og salen ble malt og pusset opp for noen år siden, supplerer dirigent Selvik.

– Dette er et helt fint rom. Det fungerer godt for oss.

Mange begynner og slutter

– Hvordan er rekrutteringen? Etter mange år hvor korpsene har slitt, kan det virke som om det er litt mer i vinden igjen?

– Det har klart gått i bølger, men vi opplever en økende interesse her hos oss. Men det er et paradoks her; når interessen øker så etterfølges det gjerne av at mange av de som begynner slutter igjen. Kanskje fordi de ikke helt viste hva de gikk til. Vi har derfor vært tydelige overfor de nye om hva som kreves og forventes av dem.

Så senker roen seg. Korpset spiller opp et mer lyrisk stykke som heter Ved Sørum kirke. Det har dirigent Espen laget. Alle er konsentrerte og selv om det er både aspiranter, rekrutter og erfarne korpsmusikere med, så låter det rent. Det er åpenbart at de liker melodien. Dirigent Espen Selvik leder dem med entusiasme og skaper god stemning. Og den smittet over på meg – selv om jeg ikke fikk høre «Den norske løve».