Inger Hannisdal: – Presset rundt prøvespill og perfeksjon var ødeleggende for meg

– Faren min er fiolinist som meg, moren min er trombonist, broren og søstrene mine spiller og komponerer. Det ligger nok i blodet, sier Inger Hannisdal, nylig vinner av Tonos komponistpris under Spellemann for plata North South East West.

Kontekst har avtalt møte med henne på en kaffebar på Grünerløkka. Vi har ikke før kommet inn før vi treffer på et par andre Spellemannsprisvinnere: Malin Pettersen og Martin Horntveth, sistnevnte førstnevntes produsent og i tillegg essensiell del av Jaga Jazzist.

– Jeg hadde sånn kick på dem en periode i tenårene. Plata What We Must kom ut da jeg gikk på ungdomsskolen. Den var viktig for meg, sier Hannisdal.

En hverdag i Libanon

Hannisdal sier at hun iblant har følt på et mindreverdighetskompleks fordi hun ikke har fulgt et tradisjonelt utdanningsløp via norske høgskoleinstitusjoner.

– Sånn sett var det spesielt å få den komponistprisen. Men nå skal jeg legge slike følelser bak meg. Selv om de riktig nok har avtatt med årene.

Hannisdal studerte imidlertid fiolin og arabisk musikk ved Université Antonine i Libanon i fire år. I tillegg har hun tatt Middelhav- og Midtøstenstudier ved Sciences Po i Paris.

– En periode følte jeg at jeg måtte gjøre noe annet enn musikk.

Men etter Paris gikk hun tilbake til fiolinen.

– Jeg studerte og bodde nesten fem år i Libanon og hadde en hverdag der. Det var lærerike og fine år. Jeg var skikkelig gira på å lære musikk fra dette området. Sjangre som muwashahat, qudud og halebiyeh.

– Libanon har et flott musikkmiljø.

Det er nå noen år siden studiene i Libanon. Hannisdal har beveget seg over i andre sjangre og i andre typer ensembler hvor hun nå blander sjangre i grenselandet mellom jazz og folkemusikkinspirert musikk. Men hun spiller fortsatt også tradisjonsmusikk fra Midtøsten.

– Jeg drar på skolekonserter nå med musiker Shble Saleem, som spiller oud. Da fremfører vi musikk fra Midtøsten. Så den arabiske musikken er ikke langt unna, heller ikke i min egen musikk.

– North South East West ville aldri vært slik den er uten oppholdet i Libanon.

Salmer og mikrotonalitet

Folkemusikk fra Midøsten har flere likheter med den norske folkemusikken enn de fleste tenker over, forteller hun. Det er en del overlapp i tonalitet og skalaer.

– På North South East West så visste jeg veldig godt på forhånd hva jeg hadde lyst til å gjøre. Det var en veldig konkret idé som handlet om å starte fra likhetstrekkene mellom norsk og arabisk folkemusikk, også lage noe ut fra det utgangspunktet.

– Jeg har for eksempel spilt salmer fra Hallingdal med Silje Risdal Liahagen, som er folkesanger, og Nawar Alnaddaf fra Syria. De salmene går praktisk talt i maqam rast og sikah. Det er utrolig hvor likt det er.

Maqam rast og sikah er skalaer og moder i det arabiske skalasystemet.

Hannisdal snakker lenge om hvordan mikrotonalitet og naturtoneskalaer er en mer naturlig og opprinnelig måte og forholde seg til musikk på og at den vestlige tempererte skala er en senere oppfinnelse.

– Jeg snakker om såkalte nøytrale terser som hverken er dur eller moll, nøytrale sekunder og septimer og slikt. Pianoet har jo stått veldig sentralt i europeisk musikk siden Bach, så vi tenker at det er avvik når vi bruker kvarttoner.

– Men man blir veldig fort vant til det! Jeg synes det er kult å finne tilbake til denne typen tonalitet. Man bruker det jo hele tiden uansett, i en strykekvartett intonerer man jo ikke som på et piano.

Da musikk ble senteret i livet

– Men du begynte vel ikke med libanesisk musikk. Hvor kommer du fra, musikalsk?

– Jeg er jo, som sagt, barn av musikere. Musikere overalt, onkler, tanter, søsken, inngifte, hele hurven. Jeg begynte å spille tidlig, jeg kan ikke huske noe fra før jeg begynte å spille fiolin, men det var da jeg ble sånn 12-13 år at musikk begynte å bli ordentlig viktig for meg. Du kan si at det ble senteret i livet mitt fra da av.

Blant annet spilte Hannisdal i et improvisasjonsorkester på Oslo musikk- og kulturskole.

– Det var kjempegøy. Jeg har gjort mye forskjellig fra jeg var liten og ble ikke nødt til å velge mellom sjangere, klassisk eller jazz eller hva det skulle være. Pappa har jo spilt mye samtidsmusikk, så jeg elsker «pling-plong».

– Jeg er også glad for at jeg vokste opp på Klemetsrud og Mortensrud, med inntrykk fra hele verden. Det flerkulturelle Norge er mitt hjemland. Sånn vil jeg ha det.

Men Hannisdal resonerer frem til at, alt i alt, valgene man foretar som voksen, er de som former en mest.

– Jeg synes det er mye fokus på oppvekst for tiden, hvordan er du formet av bakgrunnen din. Men de fleste jeg kjenner som er musikere, også de som er tradisjonsbærere og har vokst opp med en musikktradisjon nært innpå, har på et eller annet tidspunkt gjort et bevisst valg der de selv har valgt musikken.

– Hva var dine valg?

– Lenge hadde jeg lyst til å spille klassisk musikk, men på et tidspunkt skjønte jeg at det ikke var noe for meg. Jeg er glad i å lytte til det og glad i å spille det, men presset rundt prøvespill og perfeksjon var helt ødeleggende for meg.

– Da tenkte jeg: Ok, det skal ikke være sånn. Så jeg har valgt å orientere meg mot en friere, mer spontan musikalsk verden.