Minneord om Sven Nyhus

Så var dagen kommet da min gode venn og samarbeidspartner gjennom mange år, Sven Nyhus, gikk ut av tiden. En ruvende bauta innenfor norsk musikkliv og norsk folkemusikk spesielt er plutselig blitt borte, dagen før han ville ha fylt 91 år.

Sven ble født på Glåmos, like nord for Røros i 1932. Her vokste han opp i en familie hvor folkemusikken og spesielt felespillet sto sterkt. Hans far Peder Nyhus var en usedvanlig rik slåttekilde, og Sven lærte raskt alle slåttene faren hadde etter spelemenn i nærområdet, først og fremst Ola Klemmetvold, Ole Sulhus og etter hvert Henrik Mølmann. Trollhaugen, som Nyhusfamiliens hus på Glåmos ble kalt, ble i årene etter krigen et viktig samlingssted for spelemenn i området, og spesielt på søndagsettermiddagene var det nesten alltid felespill å høre på Trollhaugen. En av dem som ofte var der og hørte på var min far, som hadde en kollega som hadde hytte i nærheten.

Flere av felespillerne som var med på disse spelemannsmøtene hos Nyhusfamilien var svært gode til å traktere fela. Men ingen hadde en slik evne til å lære slåtter og utvikle spillet sitt som Sven Nyhus. Min far fortalte meg at han tidlig ble klart over hvilket usedvanlig talent Sven var på fela, og en gang han var til stede på Trollhaugen ga han ham femti kroner i spillepenger. Sven fortalte meg flere år senere at dette var de første spillepengene han fikk.

I 1950 ble Glåmos spellemannslag dannet rundt familien Nyhus med Sven som den selvskrevne musikalske lederen. NRKs Rolf Myklebust gjorde en rekke opptak med laget, som gjennom radioen ble kjent over hele landet. En annen som hadde fått øynene opp for dette usedvanlige musikalske talentet, var forfatteren Johan Falkberget. Han oppfordret Sven sterkt om å reise til Oslo og ta musikkutdannelse. Falkberget ga ham tusen kroner i startkapital og ordnet med at han fikk timer hos en fiolinpedagog, samtidig som han tok en del fag på Musikkonservatoriet. Målet var, slik Falkberget uttrykte det, at Sven skulle reise et monument over bergmannens musikk. Etter fire års studier tok han orkestermusikereksamen på bratsj ved Musikkonservatoriet. Han fikk først jobb som bratsjist i Nationaltheatrets orkester. Deretter fulgte flere år som bratsjist og solobratsjist i Den Norske Operas orkester, Kringkastingsorkesteret og Filharmonisk Selskaps Orkester. I tillegg var han medlem av flere kammerensembler. Han hadde også en rekke solistoppdrag på hardingfele, og spilte med en rekke fremtredende orkestre både i Norge og utlandet.

Etter flere år som orkestermusiker, hvor han hele tiden holdt felespillet ved like, kjente Sven stadig oftere på trangen til å finne tilbake til sine musikalske røtter i folkemusikken. I 1971 ble han ansatt som konservator ved Norsk Folkemusikksamling ved Universitetet i Oslo for å sluttføre de to siste bindene i det store Hardingfeleverket. Samtidig drev han en betydelig innsamlingsvirksomhet av lokal folkemusikk rundt om i landet. Han ga også ut boka Pols i Rørostraktom (1973), som rettet søkelyset mot den lokale polstradisjonen han hadde vokst opp med.

Sven var svært opptatt av å kunne formidle folkemusikkutøvingen og konteksten rundt slåtter og spelemenn på en måte som nådde ut til folk. Da Rolf Myklebust i 1978 skulle gå av som leder for folkemusikkavdelingen i NRK, ble Sven oppfordret til å søke. Han fikk jobben og sørget i årene som fulgte for å fornye folkemusikkformidlingen både i radio og tv, samtidig som gammeldansmusikken fikk en langt bredere plass enn tidligere.

Jeg samarbeidet mye med Sven i NRK på 1980-tallet, både om kappleiksopptak og en rekke radioprogrammer. Han var aldri redd for å gå nye veier i måten å formidle folkemusikk på. Under Distriktkappleiken for vanlig fele i Trysil i 1985 ga han uttrykk for han var litt lei av bare å sitte i opptaksbussen og gjøre opptak av spillet fra kappleiksscenen. Siden været var nydelig, foreslo han av vi i stedet skulle rigge oss til på plena utenfor kappleikslokalet. Der tok vi imot flere av de beste utøverne, pratet med dem og lot dem spille en av slåttene de hadde fremført fra scenen.

Sven ble i NRK i ti år, men sluttet da han ble statsstipendiat fra og med 1989. Allerede året etter opprettet regjeringen et personlig professorat for Sven ved Norges musikkhøgskole (NMH) for å bygge opp folkemusikkfaget ved skolen. De første årene var dette en professor II-stilling, men fra 1995 ble stillingen utbygd til fullt professorat. I arbeidet ved NMH så Sven veldig klart behovet for en lærebok i folkemusikk først og fremst rettet mot den høyere utdanningen. Sven og jeg ble enige om å ta på oss ansvaret som redaktører for en lærebok, hvor vi inviterte flere fagpersoner til å være med å bidra. I 1993 forelå læreboken Fanitullen. Innføring i norsk og samisk folkemusikk sammen med to CD-er med musikkeksempler. Fire år senere ga vi ut en ny og oppdatert versjon av læreboka. Sven arbeidet ved NMH frem til 2002, da han gikk av for aldersgrensen. Her la han ned et banebrytende arbeid for folkemusikkfaget.

Sven hadde et stort hjerte for gammeldansmusikken, og i 1968 etablerte han sin egen Sven Nyhus kvartett, som senere ble utvidet til både kvintett og sekstett. Sven Nyhus kvartett har helt siden starten vært et av landets ledende og mest populære gammeldansorkestre med en lang rekke spilleoppdrag over hele landet.

Sven har laget nærmere åtti slåttekomposisjoner for vanlig fele eller hardingfele. Den mest kjente av disse er utvilsomt valsen «Bergrosa», som han lagde i 1971. Dette er en av de aller mest spilte melodiene i Ønskekonserten i NRK gjennom tidene og har nærmest blitt hans signaturmelodi.

Han har gitt ut en rekke bøker, notehefter og andre publikasjoner. Her bør spesielt nevnes bøkene Fel’klang på rørosmål (1983), Lyarslåttene i Valdres (1996), Ha’ dokk hørdd nå’ villaer: Glåmos spellmannslag og polsarven (2005) og selvbiografien Slåttkar (2016). Rasmus Stauri og jeg var dessuten redaktører for festskriftet Bergrosa i anledning 80-årsdagen hans i 2012.

Blant hans lange og imponerende rekke med plateutgivelser må særlig den monumentale samlingen med 133 polser fordelt på fem CD-er med tittelen Pols i Rørostraktom (1999) trekkes frem.

Når Sven Nyhus nå har lagt ned felebuen har vi mistet en av de største personlighetene i norsk folkemusikk de siste hundre årene. Hans enorme betydning kan ikke overvurderes. Samtidig er det en nær venn som har blitt borte. Jeg kommer spesielt til å savne de lange og gode telefonsamtalene hvor vi hvert år ønsket hverandre god jul. Men alle minnene er der fortsatt. Hvil i fred, kjære venn og kollega, og takk for samarbeidet! Vit at du har satt et enormt fotavtrykk etter deg som aldri vil bli borte.

Sven Nyhus bisettes i Uranienborg kirke i Oslo 7. juni.