Profesjonelle kulturutøvere kan gå i en motivasjonsfelle

I ungdoms- og deler av studietiden husker jeg at jeg hadde en spesielt sterk indre drivkraft knyttet til å holde på med musikk. Jeg var med på alt jeg kunne komme over av musikalsk samspill – naturligvis med ønske om å utvikle meg mest og best mulig. Samtidig, bare det å musisere, på egen hånd og sammen med andre, var givende og meningsfullt nok i seg selv, uavhengig hva som måtte skje senere på min vei.

En slik glede og mening knyttet til å utføre en aktivitet i seg selv, betyr at man er indre motivert. Og en sterk indre motivasjon for å utøve er typisk for de fleste profesjonelle kulturutøvere, og – vil jeg påstå – en forutsetning for å nå langt.

Likevel, selv om de fleste av oss synes det er grunnleggende gøy å holde på, kan en slik «ubesudlet» indre motivasjon lett glippe underveis i en kunstnerkarriere. Det ligger nemlig en mulig motivasjonsfelle i det å skulle gå fra amatør til profesjonell – i det å la lidenskap bli til profesjon.

Eksterne drivkrefter

Scenekunstneres jobbhverdag består av en rekke «ytre» incentiver. Vi skal skaffe oppdrag, vinne prøvespill og auditions, få tilslag (og tåle avslag) på søknader og bookingforespørsler, maksimere antall streams på Spotify og «likes» på sosiale medier og kanskje stige i det usynlige «kunstnerhierarkiet».

Ikke minst skal vi sette en prislapp på oss selv. Som etiketteekspert Sofia Larsson nylig påpekte Aftenposten-spalten sin, blir det ofte nødvendig for oss å «tviholde» på et ytre fokus i møte med oppdragsgivere:

«Jeg tror at de som jobber innen kultursektoren gjerne oppfattes som drevet av lidenskap og er uinteresserte i penger, og dermed vil gjøre jobber gratis. Da er det ikke så rart om disse innimellom sier klart ifra», skriver hun. Saken omhandlet det å be venner og bekjente om profesjonelle tjenester.

Ikke overraskende vil lønn og alle andre momenter som «dytter i oss utenfra» kunne påvirke motivasjonen vår.

Kan fjerne følelsen av autonomi

Psykologiske eksperimenter helt tilbake til 1970-tallet demonstrerer at det å introdusere ytre belønning til en person som allerede er indre motivert til å utføre en gitt oppgave eller aktivitet, i seg selv kan svekke personens indre motivasjon (med noen forbehold og unntak). Fenomenet kalles overrettferdiggjøringseffekten («the overjustification effect»).

Profesjonelles motivasjon kan med andre ord lett dreies fra indre styrt til ytre styrt; vi blir drevet av forventningen om «ytre konsekvenser», som prestisje eller lønn‚ mens den opprinnelige indre gleden havner i bakleksa.

Hvorfor? Enkelte teoretikere hevder at vi mennesker har en generell tendens til i større grad å rette fokus mot eksterne heller enn indre impulser; yrkesutøveren forledes derfor til å gå ut ifra at det som motiverer henne, er den ytre «belønningen»:

«Hva er det som motiverer meg til å sitte her og sitte her og spille denne forestillingen i dag? Hmm, det er nok hovedsakelig fordi jeg får lønn for å spille – jeg hadde jo ikke sittet her hvis jeg måtte gjøre dette gratis.»

En annen forklaring er at ytre incentiver kan ta fra folk følelsen av autonomi, noe som i seg selv er et betydelig hinder for indre motivasjon. For eksempel: Får man betalt for å gjennomføre en oppgave, eller stiller på audition med store konsekvenser for videre karriere, er man jo i en slags tvangsposisjon der man er pent nødt til å både innfinne seg og prestere. Da er det lett å glemme moroa.

Kjenner du deg igjen? Jeg gjør det. Som profesjonell innser jeg at jeg nok er mer ytre drevet, både enn jeg en gang var, og liker å erkjenne. Det betyr ikke at den indre motivasjonen min er borte, den kan bare bli litt bortgjemt.

Frivillige er indre motiverte

Temaet for årets nasjonale kulturkonferanse under Vossa Jazz var samhandling og samarbeid mellom profesjonelle og frivillige.

Under konferansen slo det meg at én ting som faktisk kjennetegner dem som bruker av fritiden sin i kulturlivet, nettopp er entusiasme og indre motivasjon – litt slik jeg selv kjente det så sterkt som ungdom.

Hvor henter frivillige motivasjonen sin fra, i mangel av særlige ytre incentiver?

For gøy stilte jeg noen av de frivillige på Vossa Jazz, åsted for kulturkonferansen, dette spørsmålet. Én sa hun hadde meldt seg til tjeneste for å kjenne på fellesskapsfølelsen. En annen svarte at det var primært for å ta del i store kunstopplevelser. En tredje fortalte at «her på bygda får vi ikke mer moro enn vi lager selv».

Frivillige bruker av ressursene og tiden sin uten en krone i betaling. Og siden de lever for, uten å trenge å leve av, slipper de gjerne unna motivasjonsfella som profesjonelle kan bale med.

Vi profesjonelle møter til stadighet frivillige og ikke-profesjonelle aktører i jobben vår. Min egen musikerhverdag er faktisk spekket med slik samhandling, og en betydelig andel av spillejobbene mine gjennom året, er faktisk resultat av initiativ og/eller arbeid lagt ned av folk som selv ikke får betalt for jobben de gjør.

Jeg tror at vi som lever av å utøve, med jevne mellomrom har godt av å kjenne etter, og minne oss selv på hva som faktisk er vår aller innerste motivasjon for å holde på med kunst – rett og slett finne litt tilbake til den indre gnisten av og til.

Og kanskje kan møtene vi har med alle frivillige og ikke-profesjonelle bli til små, men gode påminnelser om godfølelsen knyttet til å delta i kunst- og kulturaktiviteter.