Kunstnermeldingen: Reelle endringer krever nye utredninger

For det første mener han at veldig mange av tiltakene i meldingen er «ganske vage».

– De handler i stor grad om å utrede og se på og vurdere. Det er litt overraskende for meg, all den tid dette er en melding de har også lagt veldig mye prestisje i.

Almeland kommer fra et parti som selv hadde arbeidet med kulturmeldingen på sitt bord, uten å kunne konkludere. Både Trine Skei Grande og Abid Raja hadde meldingen på sin gjøreliste.

En gruppe med «svært ulike føresetnader»

Som andre stortingsmeldinger står beskrivelsen av feltet som behandles sentralt. Den som leser meldingen, får raskt inntrykk av en kunstnerøkonomi som er mildt sagt mangfoldig. Det gjelder også innenfor enkelte kunstnergrupper.

Her er for eksempel beskrivelsen av musikere:

«Som gruppe dekkjer musikarane eit svært ueinsarta felt når det gjeld både sjanger, uttrykk, arbeidsformer og arbeidskår. På mange måtar har ikkje ein fast tilsett klassisk, utøvande musikar mykje til felles med ein samtidskomponist eller ein sjølvstendig næringsdrivande populærmusikar. Musikarane er ei kunstnargruppe som har svært ulike føresetnader for å utøve kunsten sin profesjonelt. Verkemiddelapparatet for musikarane må difor vere mangfaldig og variert og kome mange ulike behov i møte.»

«Kunstnarar som yrkesgruppe har ein svært høg del sjølvstendig næringsdrivande samanlikna med arbeidsmarknaden elles.»

Legg til at utøver ikke sjelden selv leier seg inn, på kulturhus og andre steder, for å arrangere egne konserter, og dermed blir ansvarlig oppdragsgiver for andre utøvere, så har man kanskje en flik av grunnen til at det enda ikke har vært mulig å lage konkrete tiltak for å fjerne gratisarbeidet i feltet.

For gratisarbeid er utbredt. I Kunstnarkår står det:

«Musikarar kan spele gratis eller for eit lågt honorar på konsertar og evenement fordi det er betre enn å ikkje få presentert seg musikalsk. Filmarbeidarar kan jobbe på arbeidskreditt og risikere å ikkje få fullt ut betalt for arbeidet dersom filmen ikkje når eit visst publikumstal. Uetablerte scenekunstnarar vert inviterte til å arbeide gratis i framsyningar med argument om at dei tener på det ved å få praksis og kan setje det på CV-en.»

Verdiprinsipp på vei

Det beskrives hvordan maktforholdene er skjeve, og at det er opp til hver enkelt kunstner å forhandle frem honoraret.

«Difor vil regjeringa at det skal utviklast overordna verdiprinsipp som skal fungere som ein standard for rimeleg betaling for kunstnarleg arbeid.»

Prinsippet skal imidlertid ikke gjelde alle oppdragsgivere.

«Meldingen peker på at omfanget av under- og gratisarbeidet for kunstnerisk arbeid ikke er kartlagt i Norge.»

«Verdiprinsippet er meint å setje standard for kva som er forventa av statlege institusjonar.»

Meldingen peker på at omfanget av under- og gratisarbeidet for kunstnerisk arbeid ikke er kartlagt i Norge. Det står ikke at det skal gjøres spesielt, men meldingen peker på et eget lavtlønnssutvalg, som skal se på «lønnsdanning og lønnsfordeling blant ansatte utenfor det organiserte arbeidslivet, som skal levere sine konklusjoner i juni 2024.

Det er også forventning om at nye regler om avklaring av hvem som kan være selvstendige og hvem som må ansettes, vil gjøre en forskjell for mange, selv om flertallet av kunstnerne fortsatt vil være organisert som næringsdrivende.

Gjennomgående intensjon

Creos nestleder, Christine Thomassen svarer ‘ja’ på spørsmålet om den nye kunstnermeldingen kommer med noe nytt.

– Ja, det jeg vil si. Det er en gjennomgående intensjon i meldingen om at kunstnere skal ha bedre betaling, mer forutsigbarhet og en bedre arbeidssituasjon enn i dag.

– Regjeringen vil legge press på statlige oppdragsgivere på kulturfeltet for at de skal betale bedre. Er det et tiltak som vil gjøre en betydelig forskjell, eller er det en fare for at det ender i symbolpolitikk, der man sender et signal uten å kunne sette makt bak kravene?

Thomassen fortsetter:

– Det er jo en positiv ting at det ser ut til at regjeringen nå har en ambisjon om å begynne med å feie for egen dør, det vil si gjøre konkrete tiltak der de har reell mulighet for å få til noe. Det vil si at oppdragsgivere som primært er offentlig finansiert, og som får sine bevilgninger gjennom tildelingsbrev, vil få ting på stell.

Man må jo begynne et sted, og dette vil nok i tillegg sende klare signaler til resten av feltet.

Samtidig ser hun utfordringen som stilles av et veldig variert kunstfelt.

– Det er jo noe av det som er komplekst på kunst- og kulturfeltet, at man går inn og ut av ulike roller og funksjoner hele tiden. Noen ganger kan kunstnerne være sin egen verste fiende. Jeg har selv erfaring fra vurdering av søknader om støtte, og det hender det jo at man justerer søknadssummen etter hva man tror man kan få, ikke etter hva man skulle ha hatt betalt.

DKS og NRK utfordres

Thomassen gir uttrykk for at statlig finansierte oppdragsgivere stort sett betaler det de skal, men at det likevel er behov for opprydning, ikke minst når det gjelder ulovlig oppdragsvirksomhet.

Hun peker for eksempel på Den kulturelle skolesekken (DKS), og viser til at mange kunstnergrupper har hatt utfordringer med NRK som oppdragsgiver.

Mange selvstendige opplever å ha en svært svak forhandlingsposisjon når de står alene

Christine Thomassen

Thomassen minner også om at dårlig betaling, eller ingen betaling, ikke alltid kommer av mangel på betalingsvilje, men ofte også manglende betalingsevne. Derfor er de helhetlige rammene for kunst- og kulturfeltet avgjørende.

– Kunne Kulturrådet, for å ta en sentral institusjon, være strengere med at det ikke betales ut støtte til oppdragsgivere som underbetaler?

– Vi ser allerede at det er veldig mange utvalg i rådet som legger de anbefalte minstesatsene til grunn. Spørsmålet er hvordan det kunne bli et formalisert krav. Jeg mener at de overordnede verdiprinsippene som ifølge meldingen skal utformes bør ha en overføringseffekt til alle finansieringsordninger på kulturfeltet.

Kollektive forhandlinger på vei

Selv om stortingsmeldingen i stor grad er preget av ting som skal utredes, før konkrete forslag legges frem, så ser spørsmålet om kollektiv forhandlingsrett for enkeltpersonforetak ut til å bli virkelighet.

EU vedtok nylig et unntak fra konkurransereglene som gjør det mulig for enmannsbedriftene å gå sammen om kollektive forhandlinger med oppdragsgivere.

Thomassen var nylig på møte hos Konkurransetilsynet, som legger seg på samme som retningslinjene som EU har vedtatt.

– Her ligger det absolutt konkrete muligheter. Som de sier på engelsk; «together we bargain, alone we beg», og mange selvstendige opplever jo å ha en svært svak forhandlingsposisjon når de står alene.

Creo har ikke konkretisert hvordan slike avtaler skal fremforhandles i praksis, og på og på hvilke områder de kan brukes.

– Vi vet jo at det finnes mange oppdragstagere på feltet som skulle vært fast eller midlertidig ansatt, og vi er veldig opptatt av at vi ikke skal gå i gang med kollektive forhandlinger for oppdragstagere som skulle vært ansatt.

Strengere definisjoner

I forlengelsen av dette viser Thomassen til en endring i arbeidsmiljøvernloven, som også er nevnt i meldingen, og som hun mener i praksis slår fast at mange nåværende oppdragstagere skulle vært ansatte.

Denne endringen er det knyttet forventninger til, fordi man får en klar lovmessig definisjon av hvem som faller inn under arbeidstagerbegrepet.

Men det vil fortsatt være mange selvstendige oppdragstagere (les: ENK), og flere av disse kan det bli aktuelt for Creo å forhandle på vegne av, overfor oppdragsgivere.

– Samtidig er det mange som burde vært ansatt, og dermed hatt krav på en tariffavtale i stedet.

Creo får stadig spørsmål om såkalt klassifisering, der for eksempel sceneteknikere, pedagoger, utøvere og skapende kunstnere.

– Det er jo ikke slik at Creo nå mener eller tror at alle skal ansettes, men det er et lovverk som definerer dette, og man kan ikke, som mange tror, velge om man skal være arbeidstager eller oppdragstager.

Ikke et eneste ord om kunsterhelse

Thomassen er i tillegg overrasket over at et annet element av kunstnerlivet er fraværende i stortingsmeldingen:

– Når man har skrevet en melding som man kaller «kunstnerkår», syns jeg det er overraskende at det ikke står ett eneste ord i den om helse og HMS for kunstnere. Creo har spilt inn betydelige bidrag til meldingen på dette området. Vi har jo hatt scenekunstmedisin og yrkeshelse for våre medlemmer som satsingsområde, og har det fortsatt.

– Vi vet at det er store yrkesmedisinske utfordringer for kunstnere. Og hele feltet har – det er jo bevist gjennom forskning også – større utfordringer når det gjelder psykisk helse enn mange andre områder. At det ikke adresseres noe på dette, spesielt når så store deler av feltet ikke har noen arbeidsgivere med ansvar for helse, miljø og sikkerhet, synes jeg er en stor og alvorlig mangel.

KUD: Kulturpolitikken kan ikke løse det alene

– At temaet ikke står omtalt i meldingen, betyr ikke at det ikke er på vår agenda, skriver statssekretær Odin Adelsten Aunan Bohmann (Ap) i en e-post til Kontekst.

– Vi har vært og er tett på faglig utvikling via konferanser og møter om temaet, men dette kan ikke kulturpolitikken løse alene, her er vi avhengige av å få med oss både helse- og arbeidslivspolitikken, sier han.

Bohmann berømmer Creos arbeid på feltet, men sier at dette viktige området må tas tak i på tvers av departementene.

Meldingen avviklet for øvrig arbeidet med flere kunstnerallianser, men Creo er glade for at for at SV sikret tre millioner til en musikerallianse i revidert nasjonalbudsjett. Les mer om dette her.