– Jeg var på toppen av verden, så tok det to sekunder og hele livet falt sammen
Jørgen Munkeby skriver om en ulykke, frykten for ikke å kunne spille igjen, og hvordan den ikke skulle si stopp for konserter med Metallica, en følelsesladet jubileumskonsert og USA-turné.
Fra den runde Metallica-scenen i Hamburg kan jeg se utover et hav av 50 000 publikummere plassert på alle kanter av scenen. Mennesker fyller tribunene på Volksparkstadion til taket, og jeg kjenner hjertet begynne å pumpe fortere.
Minnet av to løse tenner slengende rundt i munnen fyller pannebrasken. Jeg husker det blågrønne lyset fra lysstoffrør på legevakta. Følelsen av å ikke huske hvor jeg var på julaften en uke tidligere, samt ikke vite hvordan ulykken skjedde. Fornemmelsen av en fortann som er slått så langt ut av posisjon at jeg ikke kan snakke – og kanskje aldri kunne spille saksofon igjen.
Jeg henter frem timene og dagene med mental trening hvor jeg har sett for meg at jeg står akkurat her på denne scenen. Kjenner at dette er det mest naturlige i verden. Og jeg merker at kroppen slapper av igjen.
Fortanna har blitt brukket tilbake på plass og har grodd, og heldigvis er det denne jeg brukte til å spille sax. Og tiden hvor jeg lespet verre Mike Tyson er over. Heldigvis. Det hadde tatt seg ut i kveld!
Det er som om jeg var født til å gjøre akkurat dette. Stå foran 50 000 tilskuere og spille og synge egen musikk.
Låten jeg skrev sammen med bassisten til [det nederlandske metalbandet] Epica, Rob van der Loo over Skype-samtaler under pandemien, begynner å strømme ut av de åtte videotårnene med høyttalere, og jeg løfter den trådløse mikrofonen til leppene for å synge. Mikken har en myk windscreen tredd rundt tuppen slik at de midlertidige pålimte tennene ikke skal bli slått ut, slik som skjedde på den utsolgte Blackjazz-konserten på Blå i Oslo noen uker tidligere.
«Hodet litt ned på høy G#. Mikrofonen på skrått inn i baklomma rett før saxsoloen». Detaljene sitter. Nå er det er bare å kjøre på! Let’s go!
Hummer, kastanjer og legevakt
Det har vært en berg-og-dalbane uten like det siste halve året. Året 2022 hadde vært eventyrlig. Jeg har hatt rekordmange konserter i hele verden. Blackjazz-konsert på A L’Arme Festival i Berlin, fremført ny musikk med Shining på Exit Festival i Serbia, headlinet Psycho Las Vegas foran 15 000 mennesker i USA med det legendariske norske black metal-bandet Emperor, og releasekonsert (på bursdagen min) med Epica på et utsolgt 013 i Tilburg, Nederland.
Så kom sykkelulykken. Som lyn fra klar vinterhimmel. Jeg var på vei hjem fra en kort svipptur til studio for å gjøre noen opptak til den nye Shining-låten «Us against the world».
Det var ettermiddag og nyttårsaften, og jeg gledet meg til å komme hjem til familien for å spise hummer og kastanjer. Jeg gledet seg til å gå ut med sønnen på syv år og lillejenta på to i den krystallklare isnatten for å tenne på stjerneskudd, og feire starten på et nytt og forhåpentligvis enda bedre år med kjæresten. Så ble alt svart.
Jeg våknet opp på legevakten uten fortenner.
Tannlegen sa at jeg ikke måtte finne på å spille saksofon før det hadde gått minst tre måneder. Og kanskje heller ikke da.
Men jeg er ikke fyren til å legge meg ned og gi opp. Jeg var fast bestemt på å stå på scenen innen to uker. Om så kun for å spille én låt. Den nye låten jeg hadde skrevet for Epica: «The Final Lullaby».
Noe ganske stort
16. januar sto jeg foran et utsolgt Sentrum Scene i Oslo og spilte saksofon.
Det gjorde vondt, og noen av tonene blei ikke som planlagt, men det var ikke så langt ifra!
Noen måneder etter sto jeg på scenen foran et utsolgt Volksparkstadion i Hamburg og spilte support for Metallica. Bandet jeg forgudet da han var en liten pjokk på Eik i Tønsberg på 80-tallet.
Hvordan skjedde dette?
Under en mellomlanding midt på natta i Singapore hadde jeg fått et tapt anrop på Whatsapp av Rob:
“Bro! I assume you’re already asleep? I’ve got something pretty big”
Så to gule uklare bilder.
Da jeg trykte på ‘download’ skvatt hjertet til! Det var den gjenkjennelige Metallica-logoen og konsertdatoer. Den ene var Stade de Paris 18. mai, og den andre var Hamburg.
Jeg var på vei til fire utsolgte konserter med Emperor i Australia og New Zealand, så Paris måtte dessverre utgå. Men Hamburg fikk jeg til, og senere kom det en konsert i Göteborg i tillegg.
– Jeg var på toppen av verden! Alle piler pekte oppover. Så tok det to sekunder og hele livet falt sammen. Så et halvt år etterpå er jeg på toppen av verden igjen. Enda høyere opp! Det er «saiko» hvor fort universet kan snu seg opp ned.
En morsommere karriere
For et par uker siden spilte Shining albumet Blackjazz for et utsolgt Blå.
Det var en forsinket 10-årsjubileumskonsert. Og jeg følte meg like mye som en publikummer som de som hadde kjøpt billett. Jeg var der liksom for å feire Blackjazz, og så det hele utenfra. Jeg sto på scenen på Blå på åpningskvelden med Jaga Jazzist en gang på 90-tallet – jeg var faktisk for ung til å komme inn den dagen – og mesteparten av min musikererfaring kom fra Blå-miljøet. Jeg tror publikum merket tilknytningen til stedet, for stemningen i lokalet var, i hvert fall slik jeg så det, både panegyrisk og ærbødig på én gang.
Det kommende halvåret blir like intenst som det foregående, minus sykkelulykken da: To ukers turné i USA med Emperor. Så sommerfestivaler i både Europa og Latin-Amerika, etterfulgt av Blackjazz-turné i Europa i september.
Jeg elsker å samarbeide med andre artister. Og jeg er glad andre liker å samarbeide med meg.
Jeg utdannet meg som jazzmusiker, men vokste opp med Metallica og Pantera. Så det er ikke så rart jeg har blitt en av de mest brukte saksofonister i metallverdenen! Jeg får møte barndomsheltene mine én etter én! Jeg møtte Dave Mustaine fra Megadeth på backstage i Osaka i mars, så James Hetfield i Hamburg forrige uke.
Det var nok ikke denne karrieren lærerne mine på Musikkhøgskolen hadde sett for seg, men dette er bedre. Og mye morsommere!
Shining er aktuell med singlene «Us against the world» og «Rave until the apocalypse».
