Hun gjorde det hun lovet

Da hun var ganske ny i statsrådsstolen i Grubbegata, sa kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen:

– Jeg lover å være en kulturminister som er tilgjengelig, som lytter, og som setter meg inn i forhold for de jeg skal lage politikk for. Det er det aller viktigste.

Statsråden måtte gå som følge av en rekke habilitetsspørsmål. Var hun da en lyttende minister, spurte kynikerne raskt.

618 dager ble det i den nevnte stolen. Hun hadde verdens beste jobb, sa hun selv.

Og tilgjengelig?

For mediene, i hvert fall for oss i kultur-dybdemediene, var hun eksepsjonelt tilgjengelig. Å si at hun overøste hele sitt ansvarsområde med like mye oppmerksomhet som hun ga til eksempelvis det skeive miljøet, til frivillighet, eller til kampen mot utenlandske spillselskaper og mot innflytelsen til big tech, vil være en betydelig overdrivelse.

Men å skulle gjøre det er umulig. Alle kulturministre har sine fanesaker, og fokuset som Trettebergstuen brakte til LGBTQ-miljøet er i det store perspektivet en viktigere oppgave enn å gå all in på for eksempel støtteordninger for norsk film.

I samtalene jeg hadde med Trettebergstuen var det tydelig at hun brydde seg om kulturfeltet. Det virket for meg som hun følte et stort ansvar på å faktisk skape endringer innen nevnte fokusområder, eller i det minste på å innfri løftene fra Hurdalsplattformen. Svarene hun ga var som regel på den tørre siden, men mer forventer jeg heller ikke av en toppolitiker.

Det som skulle bli hennes siste store lansering som kulturminister, stortingsmeldingen Kunstnarkår, virker nå paradoksalt som en noe forhastet – for ikke å si forflatet – affære. Men den inneholder i det minste anerkjennelser av kulturfeltet utfordringer, viser til den første NOU-en for musikkfeltet for det evige fremtidshåpet. Og som for å summere opp sitt eget virke, brukte hun på lanseringen igjen ordene som hun det siste året har repetert til det kjedsommelige, at kunstnere er arbeidsfolk som skal slippe å stå «med lua i hånda».

Det er alltid trist å se når høyt kompetente folk forlater drømmejobben. Men de sier at det er riktig. Regler er regler. I alle tilfeller har Trettebergstuen minnet oss på at man som kulturpolitiker ikke må være bajas for å vise at man er engasjert. Og at man som toppolitiker, med alt det vil si at prangende opptredener og taler, ikke skal være redd for å ta tak i de tørre, omstendelige utredningene som på lang sikt former et rikere og forhåpentlig rikere kulturliv.

Det kan jo være at etterfølgeren legger mer fokus på et annet ansvarsområde, som idretten. Hvem er det da som lytter til kulturlivet?