Stephen Ackles til minne

Så var det plutselig slutt, Stephen.
Jeg har ikke sett deg for meg som gammel, selv om du spøkte om at vi skulle havne på gamlehjem sammen. Det er bare en drøy uke siden vi avtalte ny spilling på Herr Nilsen. Måtte jo gjenta suksessen fra i våres.

Du var alltid eldre enn din alder. Da vi møttes var du i midten av tjueåra, men med en pondus som en femtiåring. Ikke bare fysisk, for din autoritet på scenen viste tydelig at du allerede hadde vært lenge i gamet. Nå blir du aldri gammel.
Alle ble berørt av din stemme, din timing og din stilsikkerhet. Du var heldig som traff den første Americana-bølgen på nittitallet. Men du spilte din musikk uavhengig av moter og bølger. Aldri elsket av musikkpressen. Hva så? Du spilte ikke for dem. Du spilte for dem som liker ekte musikk, musikken som er en blanding av blues, gospel, bluegrass og countryballader, musikk som kan framføres like hjertevarmende på en bar med et piano som på store scener med fullt band og blåserrekke.

Vi har vært musikalske brødre i mer enn 33 år. Jeg stolte på at du holdt showet i gang, og du stolte på at jeg var på plass på ener’n i hver låt. Det har blitt mange hundre, kanskje tusen konserter og utallige innspillinger sammen på disse årene. Det overrasket meg at du var relativt lite interessert i å spille låter fra platene dine på konserter. Men «Hey You», «Betina» og «One for the Moon» spilte vi alltid. Kanskje du syntes låtene til Hank Williams var bedre?

Vi var aldri svirebrødre. Kanskje nettopp derfor ble det ingen intriger eller krangler mellom oss. Men med mange timer sammen i bil eller buss ble det likevel mange fortrolige samtaler. At venner og musikalske forbilder, kanskje på grunn av hardt levde liv, ulykker eller andre omstendigheter døde, gikk sterkt inn på deg. Du hadde venner i alle samfunnslag, fra toppolitikere til folk som levde vanskelige liv, og du sto konsekvent opp for alle skeive.

Du var glad i en fest, gjerne som midtpunkt og klovn. Og du kunne være hysterisk morsom! Du fikk nære venner over hele landet og det fikk vi i bandet også.

Vi som var rundt deg fikk oppleve møter med legender innen musikk. Du var venn med Jerry Lee Lewis, Waylon Jennings og Carl Perkins. Du fikk Larry Campbell til å produsere tre av platene dine. Du reiste på europaturné med legendene i bandet til Elvis. Du spilte i USA og ga oss i bandet uforglemmelige opplevelser.

Det var musikken, Stephen. Vi likte det samme. Rock og viser. Elvis og Erik Bye. Stemmen din var alt. Ingen kunne protestere på det. Svær, men også følsom når det gjaldt.

Takk for laget.

Lars Nygaard, musiker.