Berit Opheim: – Det er noen sanger jeg ikke vil videreføre
Hun føler et ansvar for folkemusikken og sensurerer gamle, kvinnespottende tekster. Nå er Berit Opheim nominert til Nordisk råds musikkpris.
På gården Opheim over Bulken på Voss sto det ei stor bjørk. I bjørka hang det en slengdisse, eller en slenghuske, og her satt det ofte ei jente og sang.
Det var starten av 70-tallet, jenta lekte at husken var et studio, og hun spilte inn låtene hun sang. Om våren og høsten fikk hun publikum: sauene beitet og lyttet.
– Jeg gikk ikke i barnehagen, og hadde mye tid for meg selv, forteller Berit Opheim. Sangeren fra Voss som nå er nominert til Nordisk råds musikkpris, startet karrieren sin i huska under tuntreet.
Opheim har siden reist og sunget for publikum verden rundt, både som solist og med ensemble. Hun har stått på scener i Tokyo og Den Norske Opera. Hun har mottatt utmerkelser og hedersbetegnelser.
Voss er fortsatt hjemme. Fra leiligheten i Gullfjordungen nært sentrum ser hun ut over Vangsvatnet, og det karakteristiske fjellet Gråsida. Terrassen er pyntet med blomster, og rundt i leiligheten står og henger instrumenter, en langeleik, ei fele, et trøorgel og oppå det, eldre salmebøker og sangbøker.
Amazing Grace i sjøstøvler
Sangen har vært der hele tida. Barnestjerna Anita Hegerland var det første idolet. Unge Berit hørte platene om og om igjen, og lærte seg alt utenat. Og så sang hun dem til sauene.
– Var det en ensom oppvekst?
– Nei. Jeg synes ikke det. Først da jeg ble eldre kunne jeg føle på ensomhet. Men som barn var det slik det var, og jeg tenkte ikke mer over det. Nærmeste klassevenninne bodde flere kilometer unna. På den tiden ble man ikke kjørt hit og dit.
Allerede som 7–8 åring hadde Berit sin første soloopptreden, sammen med Bulken skulemusikk. Hun var for liten til å spille i korpset, men Per Indrehus, pianist, komponist og arrangør – og far til en av Berits klassekamerater- hadde hørt henne synge. Han oppmuntret henne slik at hun våget å synge på korpsets julekonsert. Med splitter nye sjøstøvler, som unge Berit insisterte på å ha på seg, sang hun Amazing Grace for en fullsatt lokale på Bulken skule.
– Jeg var nervøs. Jeg var ikke, og har vel aldri vært, noen voldsom entertainer.
Men Per så meg og trodde på meg, og det betød alt. Hadde det ikke vært for han, hadde jeg ikke turt. Hadde det ikke vært for Per Indrehus, hadde jeg neppe vært musiker i dag, sier Opheim.
Hun husker at mens hun sto der og sang, forsvant nervøsiteten.
– Jeg gikk inn i det rommet der jeg kjenner meg trygg og fri. Sangen er det rommet, som jeg også hadde i slengdissa under bjørka hjemme.
Slukte alt av musikk
Berit hadde lyst å synge i kor, men korøvelsene var på Vangen (Voss sentrum) og for langt å kjøre for travle foreldre. Det fikk holde med skolekorps. Her spilte hun først kornett, så althorn og trombone.
Siden ble det Bulken ungdomskorps, Voss janitsjar, Voss storband og orkesteret Fossegrimen.
– Jeg slukte alt jeg kunne komme over av musikk!
Som elev på videregående var Opheim opptatt med øvinger fem kvelder i uka. I helgene var det ofte seminar og konserter. Noe stort ungdomsopprør var det ikke tid til.
Etter videregående visste Opheim hva hun ville: bli sanger. Men hun turte ikke søke Bergen Musikkonservatorium (nå: Griegakademiet), og tok et år på musikklinja på Voss folkehøgskole. Igjen ble Per Indrehus, som var lærer der, avgjørende.
– Dette året endret meg, og er blant de viktigste år i hele mitt liv. Per var rett og slett fantastisk. Han så hver enkelt av oss. Og det vokste vi på.
Etter det året våget hun å satse. Og siden har hun arbeidet som sanger.
– Jeg er enormt takknemlig for å få lov å holde på med det jeg elsker, sier hun.
Ingen er alene
Opheim betrakter seg selv som en ensemblemusiker mer enn en solist.
– Ingen er alene, og uten andre er jeg ingen, sier hun.
Hun har holdt mange solokonserter, og vært solist med orkester. Men hun forteller helst om samspillet som oppstår med andre sangere og musikere. Om stemmene som smelter sammen og blir til en egen, dirrende kraft i rommet.
– Å synge sammen med andre, er som en transeaktig tilstand. Vi kommuniserer gjennom musikken. Den følelsen, den er verdt alt. Det er lykke på jord!
«Om dette gjør at folkesangen og folkemusikken får mer oppmerksomhet, er jeg glad.»
Opheim ble ganske så paff da hun fikk en telefon i sommer.
«Du er nominert til Nordisk råds musikkpris» sa en hyggelig person.
– Jeg tenkte automatisk at det var et verk eller produksjon jeg hadde deltatt i, og spurte hvilket det var. «Det er deg som soloartist», lød svaret.
Automatisk så Opheim for seg en liste med navn som heller burde vært nominert.
– Du ville nominere andre i stedet?
– Ja. Det var det første jeg tenkte på. Mennesker jeg ser opp til og mener fortjener dette mye mer enn meg.
– Er det ubehagelig å få anerkjennelse?
– Jeg er utrolig takknemlig og glad for det. Men jeg ser på meg selv som et verktøy for musikken. Og det er for musikken jeg fremfører jeg er nominert. Om dette gjør at folkesangen og folkemusikken får mer oppmerksomhet, er jeg glad.
(fortsetter under)
Påvirket av andre
Å være var på andre, kan ha sine ulemper. Som ung musiker var Opheim svært mottagelig for hva publikum tenkte. Eller, kanskje tenkte.
– Om jeg så at noen så på klokka, begynte tankene å spinne: «Å, nei, nå kjeder de seg. Nå må jeg raske på her så det ikke blir for kjedelig.» Jeg har til og med droppet vers fra et verk for å komme kjappere gjennom.
– Du tok det som kritikk av deg?
– Ja. Jeg ble veldig påvirket.
Dette endret seg, spesielt ved hjelp av læremesteren Ragnar Vigdal.
– Ragnar gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Han sang med hjertet- med hele seg. Han var ikke i en rolle, men sang det han oppriktig mente og følte. Det lærte jeg av. Jeg forsto at skal jeg synge dette, så må jeg stå stolt i det. Jeg må mene og føle det for å fremføre det. Da snudde noe i meg.
Opheim sier hun har lært seg å stole på øyeblikket.
– Jeg må finne den søylen i meg selv, og stå der.
Hun sier det samme om en annen læremester, Margreta Opheim (ikke i slekt).
– Margreta var sangene hun sang. Hun var bondekona som levde i det gamle bondesamfunnet, melka kyr, passet unger, og arbeidet. Hun sang hele livet. Men hun var nærmere 60 år før hun sang for et publikum første gang.
Opheims store hengivenhet til de hun har lært av, er tydelig i et av stykkene hun har skapt, nemlig «Tre vakre vener». Det har hun viet sine tre læremestere: Margreta Opheim, Ragnar Vigdal og Olav O. Fletre.
Kjærlighetskraften
Opheim forteller at hun med årene har blitt mer åndelig og søkende. Hun tror på kjærlighetskraften i universet. Og den samme kraften finner hun i musikken.
– Hvordan forholder du deg til eldre tekster?
– Jeg må gå i kjernen av hva de betyr, og prøve å forstå den tids måte å uttrykke seg på. I en eldre salme kan det stå «La satan oss ei forvilde». Det betyr at vi snubler og faller, tar valg som ikke står seg i ettertid, men likevel ikke gir opp. Satan er den tids måte å uttrykke dette. I en mystisk gammel middelalderballade må jeg tolke og finne min egen mening. De lurte på det samme i middelalderen som vi gjør nå: hvorfor er vi her på jorda? Finnes et liv etter døden?
«Draumkvedet» er nettopp et slikt verk. Det er Norges mest kjente ballade, mest sannsynlig skrevet i middelalderen, og handler om Olav Åsteson som sover i 13 dager, og i drømme reiser til helvete og paradis.
– Hva er det med Draumkvedet?
– Dette verket har fulgt meg i 30 år nå, og det beveger meg stadig. Overgangen fra jorden til himmelriket. Det sies at sjela di skal ligge på vekta og veies, og den skal være lett som ei fjær før du får komme inn i himmelriket. Sagt folkelig, er det gode råd for hvordan være et godt menneske. Hver gang jeg synger Draumkvedet, opplever jeg en ny forståelse og innsikt.
Opheim sier at hun opplever publikum og folk som stadig mer søkende.
– Det er noe av det en kan få i musikken – en kan hvile i øyeblikket. Jeg tror musikken kan hjelpe folk å få tilgang til det øyeblikket. Vi trenger det mer og mer i vårt samfunn.
– Musikken jeg fremfører har levd i flere hundre år før jeg synger den. Og den skal leve i flere hundre år etter meg, sier hun.
Vossasongar
For mange er Berit Opheim kjent fra sangergruppa Trio Mediæval. For noen år siden valgte hun likevel å gå ut av gruppa.
– Trio Mediæval var et samarbeid jeg virkelig er stolt av. Å være med var fantastisk. Men jeg var kommet til et punkt der det var rett for meg å fokusere på noe annet, forteller Opheim.
Og noe av dette var prosjektet Vossasongar. Opheim arbeider med å samle inn og katalogisere 500 folketoner fra Voss. Hun savnet selv et oppslagsverk der hun kunne finne alle de gamle folketonene fra bygda. Resultatet skal bli innspillinger av alle folketonene, en bok med tekstene, samt lokalhistorie, biografier og bilder av opphavspersonene – der de kan spores.
– Hvert år tenker jeg, kanskje jeg blir ferdig i år. Men alt tar lengre tid enn jeg hadde tenkt. Så vi får se. Kanskje neste år.
Nylig mottok Berit Opheim Statens kunstnerstipend for 10 år for å fordype seg i blant annet dette arbeidet. Sangene henter hun frem fra opptak i arkivet på Nasjonalbiblioteket, fra Arne Bjørndals samling (folkemusikkarkiv for Hordaland), og fra noter. Det finnes noter på om lag 200 folketoner, samlet inn av Olav Sande.
– Hvordan foregår prosessen fra note til sang?
– Jeg setter meg ved pianoet og spiller gjennom det som står så godt jeg kan, mange ganger. Ofte er det utydelig skrevet. Når jeg har funnet en god frasering, synger jeg på den, om og om og om igjen til den er på plass. Ofte står bare det første verset skrevet opp i notene. Da må jeg lete i arkiver og gamle salmebøker og sangbøker.
Sensurerer spotteviser
– Hvordan jobber du med å gå fra noter til fremførelse? Kan noe gå tapt?
– Det kan det, men jeg trekker på min erfaring. Jeg kan sjangeren godt, og føler meg derfor ganske trygg på at jeg kan formidle den troverdig.
Hennes største bekymring er faktisk at folk vil ta innspillingene hennes som en fasit.
– Dette er min tolkning, og det finnes ingen fasit. Folk kan synge disse sangene som de selv ønsker.
«Det finnes folkesanger som kun er laget for å spotte, og det vil jeg ikke videreføre».
500 folketoner er mye materiale. Ikke alt har like høy kvalitet. Og noe er rett og slett utgått på dato, mener Opheim.
– Jeg tar med alt, utenom kvinnediskriminering. Det fjerner jeg. Det finnes folkesanger som kun er laget for å spotte, og det vil jeg ikke videreføre.
Streng eller disiplinert?
– Er du for streng med deg selv?
– Det kan man si. Men jeg synes «disiplinert» er et bedre ord. Det er disiplin som har gjort at jeg har kunnet holde på og gjøre det jeg har gjort.
Likevel har det sine baksider. Berit sier at hun har vært utbrent tre ganger i løpet av karrieren. Høsten 2008 sa det stopp for første gang.
– Jeg var opptatt av å gjøre alt skikkelig, og hadde mange konserter og oppdrag. Jeg beit tennene sammen og var god på å overse signaler.
– Hva var signalene?
– Mye vondter i kroppen. Jeg falt ut i hodet, og mista tråden midt i samtaler. Jeg bekymret meg hele tida. Samtidig var både jobb og privat fullstappet, og jeg durte på. Til slutt orket jeg knapt å løfte armen. Da tok jeg sykemelding.
Utbrentheten lærte Berit om grensesetting.
– En klok kvinne sa til meg: En av de største kjærlighetserklæringene en kan vise noen, er å sette grenser. Det øver jeg meg stadig på. Og å ikke ta ansvar for andres følelser.
Berit Opheim sier at det største i hennes liv er å få lov å være mor.
– Døtrene mine har vært mine fremste læremestere.
Nå er de voksne og flyttet ut.
– Ville du anbefale dine døtre å bli musikere?
– Nei! Det anbefaler jeg ikke til noen. Jeg pleier å si: bli det dersom du må. Men dersom du kan se for deg å gjøre noe som helst annet, gjør heller det. For dette livet er tøft. Og fantastisk. Drivkraften din må være sterk.
