Tre psykologiske behov avgjør om man blomstrer i hverdagen

Jeg pratet nylig med en erfaren og dyktig klassisk musiker som hadde jobbet frilans i en årrekke. Hun livnærte seg hovedsakelig av vikaroppdrag i orkestre og større ensembler.

Det var frustrasjon knyttet til jobbsituasjonen om dagen, fortalte hun. Dette gikk utover både humør og motivasjon.

For det første fikk utøveren færre jobbforespørsler, sammenliknet med for noen år siden – det ble en god del åpne uker. Hun erkjente at oppdragstørke, og å sitte hjemme og vente på telefon, tæret veldig på selvtilliten som utøver.

Musikeren var også tiltagende frustrert over lite selvbestemmelse og følelse av kontroll i arbeidshverdagen. Slik hun så det, var hva, når, hvordan og med hvem hun skulle spille, mye opp til andre. Hun var med andre ord prisgitt orkesterprodusenter (sto hun øverst på ringelista når en vikar trengtes?), dirigenter og fast ansatte kollegaer.

Spesielt kjentes det bittert når orkestrene booket fast ansatte musikere fra andre orkestre som vikarer, i stedet for frilansere som henne. Hun var jo, i motsetning til dem, helt avhengig av disse jobbene!

Videre, som innleid arbeidskraft, følte hun seg ofte mer som en satellitt enn som en ordentlig del av «gjengen» (riktignok med fast plass på frilanser-bordet i lunsjen under orkesterprøver).

Summa summarum medga musikeren at frilanslivet ikke hadde blitt spesielt mye lettere med årene. Det var i liten grad en opplevelse av å klatre på karrierestigen; heller handlet det om å prøve å holde seg flytende i enda et år.

Selvbestemmelsesteorien

Det er unektelig momenter som berører fenomenet motivasjon i det musikeren forteller om sin jobbhverdag.

Spørsmål knyttet til hva vi mennesker trenger for å blomstre og kjenne oss motiverte, har vært forsket mye på. Tidligere har jeg skrevet om skillet mellom indre og ytre motivasjon, og ikke minst om profesjonelle kunstutøveres «motivasjonsfelle»: I det lidenskapen skal bli til et yrke, kan motivasjonen lett gå fra indre til ytre styrt.

Når forskere studerer musikeres beveggrunner for et liv i musikkens tjeneste, finner de som regel indre motivasjon i rikelig monn. Tross alt er musikk som aktivitet uovertruffen i sin evne til både å skape glede og holde den indre gnisten tent.

Men, indre motivasjon er også avhengig av miljøet rundt, ikke bare aktiviteten i seg selv.

Mer spesifikt påpeker den innflytelsesrike selvbestemmelsesteorien (Self Determination Theory) at alle individer i utgangspunktet er drevet mot en positiv psykologisk vekst. I hvilken grad vi er aktive eller stagnerer i denne prosessen, avhenger imidlertid av hvordan konteksten støtter oppunder tre grunnleggende, psykologiske behov:

For det første trenger vi å føle oss kompetente. Vi er aktivt rettet mot å tilegne oss kunnskap og ferdigheter. Å kjenne mestringsfølelse – at vi innehar nødvendige egenskaper for å takle utfordringer og krav – booster motivasjonen. Positiv (uventet) feedback på noe vi har gjort, er noe som bidrar til kompetansefølelsen.

For det andre trenger vi å kjenne på autonomi. Det innebærer at vi opplever å være «agenter i eget liv», med selvbestemmelse og eierskap til det vi driver med – at vi selv kan ta avgjørelser som fører til positive forandringer for oss. I dette ligger også behovet for å uttrykke oss og agere i tråd med egen overbevisning – at vår innsats og involvering ikke blir kontrollert utenfra i for stor grad.

For det tredje trenger vi en stabil opplevelse av tilhørighet – å være en del av et miljø der vi føler oss trygge og forbundet med andre.

Både individuelle og strukturelle grep trengs

Verdensdagen for psykisk helse tematiserer i år viktigheten av møteplasser. Viktige komponenter i en god jobbsituasjon er nettopp følelsen av kompetanse, autonomi og tilhørighet.

I lys av selvbestemmelsesteorien er det mye som tyder på at musikeren jeg pratet med, ikke helt får nok påfyll knyttet til disse grunnleggende psykologiske behovene.

Kompetansefølelsen hemmes når jobbtilbudene uteblir (eller kanskje hun får for lite feedback når hun først er på jobb?); autonomien i jobbhverdagen er mindre enn hun kunne ønske; og følelsen av tilhørighet blir begrenset uten et fast kollegium å «hvile i».

At motivasjon og humør da kan bli skadelidende, er ikke så merkelig – jobben er jo både en viktig møteplass og stor del av livet for de fleste scenekunstnere.

Hva kan gjøres for denne musikeren?

Det trengs nok både individuelle og strukturelle grep for å opprettholde både prestasjon, indre motivasjon og trivsel over tid.

Kikker vi på struktur, bør arbeidsgivere i alle fall legges til rette for at medarbeiderne (både faste og innleide) får nok medbestemmelse, ansvar, oppmuntring, støtte og meningsfull tilbakemelding. I tillegg bør legges det vekt på fellesskap, engasjement og samarbeid. 

Mange orkestre og ensembler er dessuten avhengige av et dynamisk frilansmiljø i tillegg til sine faste ansatte. Institusjonene bør i så måte kanskje være sitt ansvar bevisst, og vise litt ekstra omtanke for nettopp disse utøvernes ve og vel.