– Vi har sprengt hull i at anmeldelser ikke leses
Er debatten om anmeldelsens fallitt på feil premisser? Må anmeldelsene ha ekstreme vinklinger for å bli lest? Og hva fungerer? Kontekst snakket med fem store aviser.
Kontekst tok en runde med fem store mediehus nå som gemyttene har roet seg. Hva fungerer?
Enquete som anmeldelse
– I dag er vi fem journalister, pluss meg som leder, sier Børge Sved, reportasjeleder for kultur i Adresseavisen.
Dette er halvparten så mange som da Sved begynte, i 2010.
Sved legger ikke skjul på at den økte tilgangen på nøyaktige tall om leseradferd førte til at anmeldelsene taper i konkurransen med «harde nyheter».
«Anmeldelser skal ikke være fordumming av kulturen.»
Børge Sved, Adresseavisen
– Men dette er en debatt vi har holdt på med lenge nå. «Hvordan får vi anmeldelser til å fungere på nettet»? spør han retorisk.
Hvordan løse en konsert med en tilreisende artist, er et av spørsmålene som vurderes.
Et grep kan være å spørre publikummere om konserten. Sved påstår ikke at det er en anmeldelse i utgangspunktet, men antyder at metoden kanskje kan utvikles i den retning.
– Det er ikke uvanlig at vi snakker med folk som er ute og koser seg på konsert, at vi dekker det som en happening. På noen konserter har vi bedt publikummere om å vurdere konserten. Utfordringen da blir gjerne at folk kan være ganske ukritiske.
– Men denne tilnærmingen kan sikkert utvikles bedre, for eksempel ved at vi avtaler med noen at de skal følge med underveis med tanke på å gi oss en vurdering etterpå. Kanskje kan vi utvikle en form for folkelig kritikk?
De ekstreme vinklingene vinner
Sved forteller at det er «tatt noen grep» for å anmeldelser til å fungere bedre på nett. Da står selve vinklingen sentralt.
– En nettavis handler om nyheter. Sakene flyter gjennom siden, leserne skråller, og når de har vært innom hos oss, så skråller de kanskje gjennom VG, Dagbladet og Aftenposten, alt i løpet av fem minutter. Konkurransen er beinhard. Derfor må en nettavis ha de beste vinklingene, også for anmeldelser, for å kunne konkurrere.
«Godt levert fra blueslegende» vil ifølge Sveds erfaring falle rett gjennom.
– Hva funker?
– En tittel som «Jeg har aldri hørt en bedre gitarsolo», eventuelt en tilsvarende fristende negativ dom, og drodler frem en annen som han tror ville gått bra på nett: «Den verste coverversjonen jeg har hørt».
– Kan ikke sånn vinkling gjøre vondt for en som kanskje har skrevet en anmeldelse med innslag av både analyse og vurderinger av hva som var bra og dårlig på konserten, samt en vurdering av hvor i musikklandskapet denne artisten hører hjemme?
– Jo, og vi skal ikke bli kyniske. Vi pleier å vise terningen sammen med tittelen på forsiden, slik at leseren kan få et inntrykk av totalen. Vi må absolutt være oppmerksomme på hvordan vinklingene fungerer. Det er greit for meg å miste noen klikk på å være redelige overfor både artisten, fansen og leserne.
Anmeldelser skal ikke være en fordumming
Siden de journalistiske virkemidlene har endret seg, må kulturstoffet tåle å bli sammenlignet med nyhetsjournalistikken.
Derfor råder også Sved sine anmeldere til «å dra på litt», og å tørre å felle tydelige, både positive og negative, dommer.
– For eksempel, om anmelderen mener at noe står til en firer, så består eksempelvis konserten av både gode og dårlige ting.
– Men da er kanskje anmelderen usikker på hva hen skal skrive. Da sier jeg til anmelderen at man ikke skal være redde for å vise sitt eget ståsted, kanskje være litt personlig, og tørre å gi litt mer av seg selv. Jeg mener at det øker troverdigheten din at du våger å si hva som var bra og i tillegg hvordan mindre gode elementer kunne vært bedre.
Sved vil ha proffe anmeldere med bakgrunnskunnskap, som samtidig klarer å gi sin klare mening om forskjellige deler av for eksempel en konsert. Det handler selvsagt også om å klare å begrunne hvorfor.
– En journalist som ikke er en kvalifisert anmelder, går kanskje på en konsert og rapporterer om hvordan musikken ble mottatt av publikum. Det er det jo naturlig at en anmelder også gjør, men en anmeldelse må jo være mer enn det.
– Ut fra sin bakgrunn og erfaring kan en proff anmelder vurdere mer enn at dette var bra fordi publikum jubler. Anmeldelser skal ikke være fordumming av kulturen. Noe er ikke bra fordi publikum liker det, eller dårlig fordi anmelderen hater jazzmusikk.
Smalere sjangre: Vanskeligere publikum
Sved peker på at klare meninger kan fange lesere, og er fornøyd hvis det kombineres med en formidling av innsikt, sammenheng og tyngde i hver anmeldelse.
– Kjernen i diskusjonen om kulturanmelderiet ser ut til å være at anmeldelsene har falt fullstendig igjennom i de digitale og klikkstyrte mediene. Hvordan er det hos dere?
– Jeg mener vi har sprengt hull i dette med at anmeldelser ikke leses. En godt lest artikkel i Adresseavisen ligger fra 20–30 tusen visninger og oppover. Under Olavsfest i år anmeldte vi Bernhoft, Susanne Sundfør og Ola Kvernberg. Flere av anmeldelsene fikk flere enn 30 000 sidevisninger. Jeg syns det er ganske enormt.
Sveds erfaring er at konserter av en viss størrelse er det ganske lett å få lesninger på.
– Det kommer litt lettere, men vinklingen må fortsatt være god. Vi sliter mer med plateanmeldelser, særlig singler. Det er en tøff nøtt vi ikke har fått hull på.
Han innrømmer at det er vanskeligere å få leserne engasjerte i smalere sjangere. Avisen skriver fra Moldejazz hvert år, på langt nær så mye som før, men noen anmeldelser blir det. Trondheims jazzmiljø, ikke minst jazzlinja på NTNU, har jo fostret store jazzmusikere.
Han antar likevel at man skulle ha flaks for å møte noen på gata i byen som ville kjenne i igjen navn fra den nevnte jazzlinja.
– Er det fordi sjangeren i seg selv er smal, eller det fordi vi ikke har skrevet om dem? Det kan vel være litt begge deler, undrer Sved.
(Rett skal være rett, det finnes artister fra jazzlinja som har akslet store festivalscener i årevis, og som er noe i retning av «folkekjære», kanskje ikke med jazzmusikk, men likevel. Red.anm.)
Ifølge Sved er imidlertid Adressas anmelderi mer planmessig og total på bøker og på film enn på for eksempel musikk.
Noe av grunnen ligger i at avisa ikke i samme grad er besatt med skribenter som kun har anledning til å spesialisere seg i musikk, og derfor har vært nødt til å «slippe opp litt», som Sved selv uttrykker det.
Flere leser anmeldelsen enn de som var på konserten
Kine Hult leder kulturdekningen i Stavanger Aftenblad. Der i gården anmeldes mye bøker og filmer, og alle oppsetninger på Rogaland Teater.
Avisa har en fast anmelder for klassisk musikk. Lokale navn prioriteres. Kaizers Orchestras comeback ble selvfølgelig anmeldt og også Susanne Sundførs konsert da hun åpnet det nye konsertstedet Fiskepiren.
– Men avisens anmeldelser skrives for leserne, ikke for å hilse til de vi skriver for, påpeker Hult.
Hun avviser at Aftenbladet ignorerer smalere sjangere, og nevner kammermusikk som et eksempel.
På spørsmål om interessen for anmeldelser hos leserne, forteller Hult om målinger som viser at noen anmeldelser leses av mange ganger flere enn de som faktisk var på for eksempel en konsert. Det kan også gjelde anmeldelser av filmer som er dårlig besøkt.
– Hva er en god anmeldelse hos dere?
– Den skal gi leseren en bakgrunn og en forståelse av verket eller opplevelsen. Den skal inneholde en faglig fundert begrunnelse for hvorfor anmeldelsen konkluderer med at noe er bra, midt på treet eller dårlig. Teksten skal være god å lese, den må være godt skrevet.
– Og det er ingen ulempe om den gjør leserne oppmerksomme på noe de ikke viste, og dermed får utvidet sitt perspektiv etter lesingen.
Når offeret for en anmeldelse velges ut, spiller ikke sjelden verkets aktualitet inn. Et eksempel er sørvestlendingen Tore Renbergs siste bok.
– Der var interessen stor, og vi passet på å publisere anmeldelsen så tidlig som mulig.
– Hult peker på at det fins mange måter å vurdere aktualitet på, men at det at et verk berører samfunnsaktuelle temaer kan telle positivt for om det blir anmeldt eller ikke.
Aftenposten: Målemetodene er feil
Ifølge Cecilie Asker, kulturredaktør i Aftenposten, har kulturanmeldelsene endret seg. Hun mener de har blitt grundigere, lengre og bedre, og at telling av antall anmeldelser derfor bommer når konklusjonen blir at sjangeren er på vei ut.
– Vi har en tydelig strategi for kulturanmelderiet som vi har jobbet med det de siste seks årene. Ikke minst for å få dette stoffet til å fungere på digitale plattformer på linje med annen journalistikk.
– På midten av 2010-tallet sank jo kulturanmeldelsene som en stein, i takt med at klikkjournalistikktankegangen bredte om seg. Anmeldelsene klarte ikke å konkurrere.
«Anmelderen være en person med faglig kompetanse og formidlingsevne.»
Cecilie asker, aftenposten
Nå handler det om å engasjere digitale abonnenter, altså å få sakene lest.
– Vi har jobbet veldig mye med både utvalg, det vil si hva vi anmelder, og hvordan innholdet presenteres. Dessuten må leserne finne anmelderiet når de ønsker å lese det.
Aftenpostens arbeid med «anmelderiet» ble priset under Nordiske Mediedager i Bergen i mai i år.
Ifølge Asker er det en myte at anmelderiet forsvinner.
– Det er noe vi blir møtt med ofte, men det stemmer i hvert fall ikke for oss.
Anmeldelsene bør settes i kontekst
Asker er imidlertid kritisk til måten omfanget av anmelderiet beregnes på, og peker på at mange av medienes anmeldelser for 20 år siden var korte anbefalinger med terning.
– Hos oss er i hvert fall anmeldelsene nå mye lenger, og grundigere. Det er vanskelig å lage en analyse av kunst på under 2000 tegn. Og de leses digitalt, det syns vi er gøy.
Hun mener å se en tendens til mer analyserende anmeldelser også hos Aftenpostens konkurrenter.
Et annet mål i Askers avis er å koble anmeldelsene til nyhetsbildet.
– Hvis anmeldelsene bare blir beskrivelser av hva man har opplevd, og krever stor kompetanse av leseren, uten å være hektet på noe større, er det vanskeligere å engasjere leserne. Målet er å sette anmeldelsene inn i en større kontekst.
Det kan for eksempel gjøres ved å si noe om trender og strømninger og hekte boken på en større kontekst av bøker.
– Men den overordnede oppgaven er å vurdere et verks kvalitet. Derfor må anmelderen være en person med faglig kompetanse og formidlingsevne, og som har vilje til å gjøre den vurderingen. Anmeldelsen har jo også en side som er forbrukerorientert. Vi skal hjelpe leserne. Enten det handler om bok, billedkunst eller dans prøver vi å skape en lyst til å lese akkurat denne analysen. Den type kulturjournalistikk kan bidra til innsikt refleksjon og nye tanker, mener Asker.
Hun understreker at anmeldelser er subjektive analyser fra folk med faglig kompetanse.
– Det er positivt at et verk får positiv kritikk et sted og negativt et annet fordi det kan føre til debatt. Dermed kan denne delen av kulturjournalistikken bidra til nye tanker, sier Asker.
Hun legger til at samspill mellom anmelderiet og kulturjournalistikken kan generere godt nyhetsstoff, og nevner oppmerksomhet og debatt rundt Vigdis Hjorths bøker som eksempel.
VG: Våre prioriteringer har blitt strammere
Marcus Husby, avdelingsleder for VG Rampelys, forteller at avisa nedprioriterer teater og utstillinger, men registrerer at omtaler av store konserter slår an hos Rampelys-leserne.
– VGs lesere har en stor interesse for anmeldelser som omhandler aktuelle artister, forfattere samt store titler i TV- og filmverdenen. Vi merker særlig at omtalene rundt store konserter, som Bruce Springsteen-opptredenen, tiltrekker flest lesere.
– Hva anmelder dere mest og mist? Hva har dere valgt ikke å anmelde?
– Det varierer, men det har vært en stund siden vi har publisert anmeldelser av teaterforestillinger og kunstutstillinger. Men det handler om at vi må prioritere.
– Hva er VGs kriterier for en god anmeldelse?
– VGs anmeldelser skal være presise og lett forståelige. Det er viktig at de har en god vinkling, og at terningkastet er i samsvar med teksten. Dette er sjelden en utfordring, da vi har tilgang på noen av Norges fremste anmeldere innen tv, film, musikk og litteratur, hevder Husby.
– Stemmer det at kulturkritikken hos dere er utrydningstruet?
– Jeg oppfatter ikke at anmeldelsesjournalistikken som utrydningstruet, men den er under endring, som journalistikk generelt. Våre prioriteringer rundt hva vi anmelder har også blitt strengere sammenlignet med for ti år siden. Men det tror jeg gjelder de fleste aviser rundt om i landet.
En oppskrift på en anmeldelse
Dagsavisens kulturredaktør Mode Steinkjer har følgende oppskrift på en god anmeldelse.
– En god anmeldelse skal være en godt begrunnet, faglig vurdering av det være seg litteratur, film, en sceneforestilling eller et tv-drama for den saks skyld.
– Det skal være faglig dyktige folk som vet hva de snakker om, og som greier å formidle en tekst bredt, til forskjellige typer lesere, det vil si å fortelle, med relativt enkle ord, hva dette handler om, og så vurdere kvaliteten på produktet. Kulturanmeldelser kan jo også fungere som forbrukerveiledning, siden våre anmeldere tross alt skriver for en avis som skal nå bredt ut.
– Hvor viktig er dette stoffet for dere?
– Anmeldelsene er viktige for Dagsavisen. Det å sette kulturuttrykk under kritikk, vurdere dem, både i forhold til dens egenverdi, og det å ha en dialog med de enkelte kunstneriske feltene, og ikke minst formidle til leseren hva som er bra, dårlig eller viktig med de enkelte verkene, er viktig for oss.
«Man har gått bort fra at alt skal anmeldes.»
– Har anmelderiet hos dere endret seg i din tid?
– Ja, det har det. Anmeldelsene er under stadig utvikling. Noe til det gode, noe til det dårlige. For vår del kan jeg vel si at vi anmelder noe mindre nå enn før.
– Dessuten tenker vi mer på at anmeldelsene skal fungere digitalt, ikke bare på trykk.
En del av samfunnsoppdraget
– Har anmeldelsene blitt både færre og kortere? Din kulturredaktør-kollega Cecilie Asker i Aftenposten mener at måten anmelderiet har blitt målt på i den pågående diskusjonen om kulturanmeldelser i norske medier, lider under en forfeilet målemetode.
– Ja, jeg tror det har endret seg litt i den retningen at man har tid til å fordype seg i de anmeldelsene man prioriterer. Man har gått bort fra at alt skal anmeldes. Nå er det heller sånn at man prioriterer kanskje en eller to. Da kan man også trenge dypere inn i materien. Det tror jeg jeg kan si meg enig i.
– I hvor stor grad engasjerer anmeldelsene dere leserne?
– Anmeldelser har alltid engasjert leserne, det er litt av grunnen til at vi publiserer dem, i tillegg til at det er en del av samfunnsoppdraget å føre en dialog med kunstfeltet mellom kritikere og kunstnere, uansett hvilket fag de utøver.
– Det blir lest av de enkelte miljøene, men jeg tror også fortsatt at den jevne avisleser, enten det er på digitalt eller på papir, forholder seg til enkeltanmeldere, forholder seg til anmelderiet som både en guide, men også en pekepinn på hvordan vi skal bevege oss i et kunst- og kulturfelt.
– Er du enig i påstanden om at anmelderiet er truet i norske medier anno 2023? I debatten om utviklingen av kulturdekningen i mediene hevdes det fra tid til annen at selve kulturoffentligheten er i oppløsning.
– Da tror det er viktig å se hvilke kunstuttrykk det er snakk om. For noen er det helt klart at anmelderiet er truet.
Kritikken vil aldri forsvinne, ifølge Steinkjer, men den har trangere kår i offentligheten, eller i det man tenker på som den tradisjonelle offentligheten, det vil si de store brede dagsavisene og etermediene, er det ingen tvil om.
– Det er mange årsaker til det. Det har å gjøre med at lokalaviser nå tenker mer lokalt enn de en gang gjorde.
– Enkelte mediekonsern har nærmest kuttet ut kulturdekning, ikke bare anmeldelser, men også andre typer kulturartikler. Mens andre igjen ser at det er nytte i å satse på kultur som en del av det tilbudet en avis kan ha. Det tenker jeg at vi gjør, og det er også noe som vi vil fortsette med.