Musikken i Makta: Kaste noe ut og håpe på det beste
Kåre Vestrheim hadde en klar idé om hva han ville med Makta komponistlag: Ting skulle bare skje.
Dette intervjuet er ikke med Kristoffer Lo. Likevel er det han som får det første ordet:
– Det var en eller annen ekstrem magi ved det vi gjorde. Jeg har aldri gjort noe sånn for film og tv, noensinne.
Dette intervjuet er med Kåre
I noen gamle fabrikklokaler ved Akerselva på Sagene i Oslo, hvor for øvrig Slash var innom i fjor sommer for å kverne ut noen riff, smiler Kåre Vestrheim.
– Ja, det var kanskje noe magi. Det var i hvert fall den frieste komposisjonsprosessen jeg har hatt for en serie, sier han.
Vestrheim, med ben i skinne og krykker (en surfeulykke), sitter mellom en miksepult, en vegg med tangenter, en vegg med gamle båndspillere og andre analoge anretninger, og en journalist som i likhet med store deler av landet har hatt en fast søndagsrutine siden høsten 2023: Makta.
Vestrheim er hovedkomponisten bak lydsporet til NRKs bejublede og både bane- og fjerde vegg-brytende tv-serie. Også Lo var en sentral bidragsyter – som en del av kvartetten Makta komponistlag under deres foreløpig eneste oppdrag.
Slash hadde ingenting med dette å gjøre.
Det hadde derimot Andréa Louise Horstad og Eivind Helgerød, som er resten av komponistlaget, samt Mannskoret Rust, som blant annet står for den fryktinngytende strofen av «Internasjonalen» man hører i seriens åpningsvignett. ‘Rust’ fordi koret var et hurtig sammensatt ensemble av rustne stemmer; venner, kollegaer og bekjente av Vestrheim.
Lite flinkt
Det viktigste å vite om lydsporet til Makta, er at innspillingsprosessen, som hovedsakelig foregikk i løpet av fire to dager lange innspillingsperioder fordelt over 2022 og 23, var like improvisatorisk som resultatet høres ut.
Vestrheim oppsummerer det slik, på et vis som man gjerne kan tenke er hans mantra til selve livet:
– Man kaster noe ut, og håper på det beste.
Altså: Kristoffer Los vrengte tuba-marsj i introen, stampende trommer, en analog tape-loop som ble svingt via et dørhåndtak, opp i taket, ned i båndspilleren for så å bli fysisk krønsjet sammen, noen synthgreier, noe plipp-plopp, litt froskete stemningslyd som ikke så mye bygger opp under protagonistenes karakter som de beint frem driter i det og heller eksisterer i sin egen sfære.
– Det skulle ikke være for flinkt, sier Vestrheim.
– I stedet for å polere i evigheter på detaljer, satte vi heller frem mikrofonene frem i rommet noenlunde riktig og sa ‘kjør’.
Og så drev de med hver deres greie.
– Plutselig kunne jeg for eksempel høre at Andréa hadde funnet frem en kubjelle som hun gnisset på, som endte opp med å bli en mye brukt del av lydsporet.
– Det er jo tre andre ekstremt dyktige komponister med på dette her, så det ville føltes feil om jeg skulle fortelle hvordan det skulle være.
At musikken er en karakter i seg selv, er for øvrig ikke så underlig. Musikken ble ikke satt til bilder, men heller til manus.
– Å lage musikk med et filmklipp foran meg føler jeg ofte blir begrensende, sier Vestrheim. Manuset derimot – det åpner for kreativiteten i huet mitt.
Så timevis av Makta-jamming ble heller kuttet opp i mindre biter og navngitt basert på hvordan det hørtes ut i mapper på Vestrheims datamaskin. De han syntes ble best, eller var mest relevante, ble sendt over til produksjonsteamet i Motlys.
Som her, i et klipp med tittelen Bolleskvulp:
Riffet til kjenningsmelodien ble til på én take (utenom koret), og er basert rundt Los ni toner lange tubariff. Den var der fra begynnelsen. Vestrheim leter på maskinen, finner den første innspillingsversjonen, hører på tubariffet og sier:
– Den første tilbakemeldingen fra NRK var ‘det er litt mye trompet’.
Problemet ved at toner blir til sang
Litt justeringer måtte til, i hovedsak for at det ikke skulle bli «for komisk» men det frislupne hovedetoset vedvarte.
Serieskaper Johan Fasting hadde ifølge Vestrheim sagt at han ville at seerne «skulle sitte seg i sofaen og føle seg litt ubekvem», og Vestrheim på sin side hadde fått tillit til å la en gjeng musikere få improvisere fritt – men kunne da heller ikke garantere hvordan resultatet ville høres ut.
Den improvisatoriske leken ble imidlertid holdt i tøylene.
– Det ligger i en musikers natur å ta musikken et sted’, at det er progresjon i det man holder på med. Men dette var ikke det jeg ønsket her.
Vestrheim spiller av et klipp med myke men stødige mellotrontoner, hvor flere instrumenter kommer til og bygger seg opp mot noe som ligner en melodi.
– Hør her! Nå begynner det jo å bli en sang. Dette kan ikke brukes!
Han setter på et annet eksempel, «en Red Hot Chili Peppers-aktig greie» med et skarpt, funky gitarriff og drivende trommer.
– Dette kunne vært brukt i en bilscene eller noe, men det var heller ikke noe som passet inn i det lydbildet jeg ønsket å skape.
– Vi jobbet oss inn mot en sonisk palett og så kunne jeg gi enkle beskrivelser og føringer før jeg trykket på record og vi begynte å improvisere. Andre ganger kunne jeg gi strammere rammer som å improvisere frem et statisk beat som skulle spilles til et click. Jeg måtte prøve å se for meg hva slags «moods» som kunne trenges til de forskjellige episodene og formidle dette til komponistlaget. Jeg var også i tett dialog med regissør, serieskaper og klippere mellom hver opptaksession om dette.
Til siste episode av serien det brukt en litt annen innfallsvinkel for å formidle ønsket stemning.
– Du ba de andre om å spille noe som var for eksempel litt Joy Division-aktig eller Sex Pistols-aktig?
– Ja, i denne episoden er vi dypt inne i 80-tallet og det var ønskelig å understreke dette med musikken. Det var også en morsom innfallsvinkel. Vi koblet opp masse autentisk utstyr fra 80-tallet og dro i vei ut på lange Krautrock passasjer og synt-pop-tripper som skulle funke som underlag til forskjellige scener. Sex Pistols-referansen var til introlåten som var ønsket i punkeversjon.
Vestrheim setter på. Fuzzgitar og skarpe trommer. Opprør og hanekam. Et frislipp av energi.
Makta er ikke ferdig
Han berømmer sine medkomponister igjen, og håper at det ikke blir det siste de gjør sammen.
Og det er det ikke. Senere denne måneden skal Makta komponistlag opptre for første gang med Mannskoret Rust under Musikkforleggerprisen – en tilstelning hvor de også er nominert til «Beste score». Og komponistlaget har allerede vunnet en pris, for beste musikk under festivalen Cannesseries i fjor.
Betaling altså, for at Vestrheim legger mye av seg selv i det han komponerer. Musikalske temaer som ble lagt ned av han selv eller de andre i komponistlaget, fortsatte å dure i bakhodet etter at «den ekstreme magien» var ferdig for dagen, eller før den skulle begynne igjen.
Så også med de mest gjenkjennelige sekundene av dem alle. De hjernegravende to stavelsene som utgjør «makt-a makt-a makt-a» i tittelsekvensen kom til han da han syklet til studioet en morgen.
– Det var nesten så jeg stusset. Så enkelt kan det gjøres.
Siste episode av Makta vises på NRK søndag. Musikken til serien kan høres der du hører på musikk, for eksempel på Spotify.