– Kjennskapen til kunstarten «Norsk musikkdramatikk» er totalt ukjent

Tidligere denne måneden fremmet stortingsrepresentant Tage Pettersen (H) et spørsmål til kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery:

Hva vil kulturministeren gjøre for å gjøre norsk musikkarv tilgjengelig for dagens publikum, og for å gjøre større deler av vår musikkhistorie kjent?

Svaret som kom fra statsråden, er som forventet. Det er et typisk politikersvar.

• Les hele bakgrunnen for spørsmålet og svaret fra Lubna Jaffery her.

Først forklares det hvor ting foregår for deretter å beskrive hva, hvilke verk og typer, som har fått tilskudd. Til slutt fortelles hvem som kan arbeide videre med saken: «Hvem som helst».

Tilskuddssøknader som ble avvist

I avsnitt tre av svaret skriver statsråden:

Hvem som helst – både orkestre, dirigenter, frivillige og profesjonelle – kan søke midler fra Norsk kulturfond til restaurering av noter slik at de kan klargjøres for fremføring.

Dette er det viktigste og det positive punktet i svaret. «Hvem som helst» som helst kan søke, star det. Men hvilken kategori? Jeg har søkt, et par ganger, men til nå har jeg bare fått avslag.

I fjor søkte jeg om støtte til prosjektet «Kosakkene». Et detaljert budsjettforslag måtte legges ved.

I visshet om at et detaljert budsjettforslag for et slik prosjekt, var umulig å utarbeide, ble dette det eneste og beste jeg kunne få til:

«Tiden som behøves til dette prosjektet er usikker, alt fra et halvt til 1 år. Tidsbehovet er et skjønn og er basert på 25 års erfaring i noteskriver- faget. Jeg jobber vanligvis ca. 20 til 30 timer i uken.

Om man velger en timesats på kr 500,-, kommer man til en sluttsum på prosjektbudsjettet på alt fra kr 260.000,- (halvt år) til 520.000, – (ett år.) Jeg tillater meg derfor å søke om kr 10.000,-».

Et stillesittende og ensomt arbeide skaper sjelden de store utgiftene, så lønn, på bakgrunn av antatt anvendt tid, ble derfor søknadens egentlige sluttsum. Men jeg kunne jo ikke søke om den? Eller, kunne jeg?

Jeg søkte altså̊ om en symbolsk sum, for å undersøke om det i det hele tatt var mulig å få støtte til et slikt prosjekt. Det ble avslag!

Jeg ser tre årsaker til avslaget. Det er jo selvfølgelig flere.

«Hva gjør man for å friste unge mennesker til å interessere seg og kanskje fullføre dette arbeidet?»

En av begrunnelsene jeg fikk på et avslag, var at dette ikke var et kunstnerisk prosjekt! Og at jeg var kopist!

Jeg trekker følgende konklusjoner:

• Enten er jeg en elendig søknadsskriver (meget sannsynlig!), eller så har jeg, av bedømmelseskomiteen, blitt vurdert som inkompetent til å utføre det arbeidet jeg søker støtte til.

• Økonomisk støtte til å forske og å lage spillbare noter fra tause manuskripter fra den norske historiske musikkdramatikken, eksisterer ikke!

En totalt ukjent kunstart

Avsnitt fire i statsrådens svar forteller om eksempler på noter av komponister som det er bevilget midler til restaurering av. Det er jo kjempebra. Det er bare det at mye av dette er kammermusikk. Små former som ikke er tidkrevende.

Men mitt hovedpoeng er «Musikkdramatikken».

Dette er ikke vurdert eller nevnt i kulturministerens svar.
Derfor kommer jeg med følgende påstand:

Kjennskapen til kunstarten «Norsk Musikkdramatikk» er totalt ukjent – også̊ for presumptivt velutdannede musikere og musikkyndige.

Dette er et fag som ikke er prioritert, hverken på universiteter eller høgskoler. Ingen vet, og ingen kan.

«Redningen av ‘Den norske musikkdramatiske arv’ må organiseres!»

Beklager at jeg må presisere dette så sterkt, men det er sant.

Etterutdanning og opplysning er helt nødvendig for forståelsen av at denne kunstarten eksisterer, også̊ i Norge.

Hvordan skal man gå frem om man ønsker å søke midler til å arbeide med våre musikkdramatiske arv?

Og hvordan kan man søke midler til å arbeide med musikkdramatikkens store og kompliserte verk når det kreves så detaljerte budsjetter?

Slik spesifikasjon er umulig å skaffe til veie da beregningsgrunnlaget ikke er fakta, men sannsynlighetsvurdert. Enkelte store operaverk vil det ta minst et år å produsere. Kanskje enda lenger!

Arbeidet må organiseres!

De første dagene med et ukjent operamanuskript, er alltid uoversiktlig, og en lang prosess må̊ forventes. Men den er absolutt nødvendig om vi ønsker at den norske musikkdramatiske arv skal tilhøre fremtiden – med fremførelser og historieskriving.

Det ligger verk av enorme dimensjoner i Nasjonalbiblioteket. Verk som «Den røde pimpernell» av operakomponisten Gerhard Schjelderup eller Catharinus Ellings opera «Kosakkene», Johannes Haarklous «Tyrfing», Sigvard Aspestrands «Der Recke von Lyskovsheid», Bjarne Brustads «Atlantis» og Ole Olsens «Marsk Stig» er noen slike storverk.

Alle disse er lange, de har mange roller, de har flere kor, ballett og stort orkester. Og det finnes flere av samme type. Ingen setter vel i gang så store prosjekter uten en viss form for økonomisk garanti!

Jo, jeg gjør! Jeg har begynt på alle disse nevnte operaene.

Men jeg kommer aldri til å bli ferdig, da jeg er for gammel.
Jeg er dessverre også̊ for gammel til å motta arbeidsstipend.

Så, hva gjør man for å friste unge mennesker til å interessere seg og kanskje fullføre dette arbeidet?

Mener myndighetene virkelig at det er frivilligheten som skal påta seg denne enorme oppgaven?

Redningen av «Den norske musikkdramatiske arv» må organiseres!

Det må̊ forhindres at noteskrivere rundt i landet skriver på̊ de samme verkene, uten at de vet om hverandre – noen med støtte og noen uten.

Vi er ikke mange, men det har allikevel skjedd. Det er bortkastet tid og energi

Det finnes i dag en forening som heter «Foreningen Norges Musikkdramatiske arv» (FNMA)

Foreningens selvpålagte oppgave er å kartlegge alle musikkdramatiske verk som Norge har produsert gjennom tidene. Det materialet som til nå ligger klart, skrevet av historiker Trond Olav Svendsen, viser alle musikkdramatiske verk som er komponert fra 1750 til 1940. Operaer, operetter, sangspill.

Hele dette materialet vil bli presentert som en «leksikal nettside» så fort midlene rekker til for å produsere siden.
Foreningen har sendt utallige søknader om midler til å opprette denne nettside, men bare en har ført til ett resultat – fra Sparebankstiftelsen.

Men det behøves mer.

To redningsprosedyrer

Det å søke midler til opprettelsen av nettsider viser seg også̊ å være vanskelig, selv om det jeg snakker om her, er et nettleksikon som handler om norsk verneverdig historie.

Dette er den teoretiske delen av Musikkarven.

Kanskje det bør opprettes en forening (gruppe) under eller ved siden av FNMA, med det praktiske formål å omforme musikkmanuskripter via noter til hørbar lyd.

Jeg har derfor to forslag til muligheter for redningsprosedyre:

1. «Foreningen Norges Musikkdramatiske arv Studio» (FNMAS). Opprette en forening under eller ved siden av FNMA som med økonomisk støtte kan finansiere og redde den praktiske del av arven. Redde manuskriptene fra kildesortering!

Eller:

2. Opprette åremålsstillinger, på̊ Nasjonalbiblioteket og i Den Norske Opera og ballet (DNO & B), med ansvar for å forske og å skrive nye noter på̊ alle de uspillbare og tause operamanuskriptene som bare ligger og sover.

Mange av disse ligger som kopier i DNO & Bs notebibliotek allerede. Men operaen har ingen stilling med mandat til å omdanne dette heftige materialet til musikk.

Men de har den musikalske ekspertisen, de personer som kan følge dette arbeidet fra dag til dag.

Pianister som tester klaveruttog og sangere som i workshops form viser oss arbeidets fremgang. Dirigenter som fristes til å gjøre innspillinger?

Kanskje også̊ fremførelser i inn- og utland?

Åremålsstillingene bør være i samarbeid med Nasjonalbiblioteket. Hele den samlede norske operahistorien under samme tak. For en drøm!

Beste hilsen Terje Boye-Hansen – nerd!

Boye-Hansen er styremedlem i Foreningen Norges Musikkdramatiske Arv.