Janne Eraker: – Steppdans bærer på et stigma

Man kan da vel ikke bare steppe på hvilket som helst gulv?

– Jo da, man kan det, men mange steder tillater det ikke.

– Å? Hvorfor ikke?

– Fordi vi har på sko med metallbeslag på tå og hæl. Med god kontroll og teknikk trenger man ikke å ødelegge gulvet, men er du redd for parketten din …

En lite generisk labyrint

Dansen Haus kalles øvingslokalet hennes. Navnet er et vink både til Dansens Hus og til Hausmania i sentrale Oslo hvor hun leier et lyst og ganske stort lokale.

– Dansere har sjelden tilgang på arbeidsrom/øverom. Jeg leier dette sammen med Siri Jøntvedt, en renommert samtidsdanser. Det er veldig fint å være to om det, for da kan vi dele på oppgaver. Her har vi vært i et par år.

Eraker tar meg imot ved samme inngang som Kafé Hærverk. Vi går videre inn i bygget.

– Det blir stadig vanskeligere å finne rimelige, sentrale lokaler i Oslo sentrum hvor man kan øve regelmessig. Det er deilig å være sentralt. Også er det så lyst.

Hausmania er en type lokale som gentrifiseringen av Oslo sentrum stadig vekk fjerner. Litt slitent, åpenbart ingen interiørarkitekt, plakater, tagging, rare slagord skrevet med sprittusj.

Alle større byer trenger et eller flere steder som Hausmania. Et fristed, rimelig å leie, fritt for altfor mye HMS og kommunale forskrifter som gjerne kveler kreativitet.

Eraker tar oss med i en labyrint av korridorer, trapper, ståldører, høyre, venstre, opp, ned, nei, det var et bøttekott.

– Her leier vi videre ut til andre dansere i det frie feltet. Ikke til kommersielle aktører. Kun fattige dansere, sier hun og smiler.

Tregulv og veggtepper

– Dette gulvet er importert fra Danmark. Det er et massivt lønnetregulv som man ikke får tak i her i landet, sier hun om mottageren av skoenes metallbeslag.

Eraker og Jøntvedt har brukt mye tid og midler på å pusse opp. De fikk støtte fra Kulturrådets Arena-ordning som ble brukt til blant annet gulvet og veggtepper som er montert på skinner.

– Teppene gjør det mulig å justere både klangen og lyset i rommet. De dekker nemlig nesten alle fire veggene og alle vinduene.

– Men klang? Danser du ikke? Hvorfor spiller klangen i rommet rolle?

– Klangen er kjempeviktig.

Eraker har som sådan gitt ut plate sammen med en rekke musikere hvor steppdansen fungerer som slagverk, hvor hun, Audun Strype, Morten Qvenild og flere jobbet mye med hvordan de skulle spille inn steppdansens lyd.

– Mange steppdansere ser på seg selv like mye som musikere som dansere. Jeg er nerd på tekstur og klang, sier hun.

Oljet, ikke lakket

Jeg ser mer på det fine tregulvet. Lyst og fint, men fullt av merker.

– Det er en av de få dedikerte steppdansgulv her i landet. Det er oljet og ikke lakket. Lakk gir nemlig en spissere klikkelyd. Gulvet har litt svikt slik at det er godt å danse på. Det trenger nok en sliping nå og ny grundig oljebehandling. På dette gulvet kommer musikken i steppdansen godt frem.

Og det er tydelig. Eraker tar på seg skoene. Når hun demonstrerer teknikker for meg, så låter det høyt. Hælene i gulvet har en tydelig basslyd, mens tåspissene setter aksentene som smeller i veggene. Nesten like stort spenn i frekvensene som en god djembe.

– Vi vasker sjelden gulvet, men soper det ofte. Og når man vasker må man ikke bruke for mye vann. Da kan treet svelle.

Steppdans: trommenes ukjente slektning

Først setter hun an en funky groove like stramt og myndig som en god trommis. Deretter skraper hun skoene rytmisk i gulvet som et vispekomp på skarptromme.

– Jeg kan skjønne at ikke alle vil ha slike bevegelser på sitt nylagte gulv.

Hun er konsentrert og svarer ikke.

– Det finnes steppdansere som overhodet ikke legger vekt på hvordan overkroppen ser ut. De tenker kun rytme og musikk.

– Men hva med folk som Fred Astaire og Gene Kelly. De strekker da på armene og passer på hodets posisjon.

– Ja, men det er fra jazzdans, ballett og ballroom-dans. De to var fantastiske, men det er en annen retning enn den opprinnelige steppdansen. Det er et gap mellom hva steppdans er og folks oppfatning om hva det er. Folk assosierer det mer med musikal nå.

Hun snakker om hvordan steppdans og jazzens utvikling lenge gikk hånd i hånd, før stepp ble den glemte kusina.

Jazzen fant veien inn i akademia, mens steppdansen sto igjen i teppene på sidescenen. Hun spør:

– Visste du at Duke Ellington hadde med steppdanser som solist til musikken?

Selv velger Eraker «å være blasfemisk og blande alt jeg vil».

– Jeg kjenner tradisjonene, kan teknikkene, men det er nybrottsarbeidet som er mitt kunstneriske prosjekt. Så får det internasjonale steppdanspolitiet si hva de vil, sier hun og ler.

Steppdans er like mye musikk som dans

Eraker insisterer på viktigheten av å se på steppdans som musikk.

– Jeg har brukt mange år på å komme inn i musikkmiljøet. Norsk jazzforum, for eksempel, ville først ikke godta meg som musikermedlem. De hadde flere styremøter og måtte til slutt komme og høre på en konsert. Men siden det har jeg fått utrolig mye støtte fra dem. Jeg har og mange fine samarbeid med musikere fra vidt forskjellige sjangre, og jeg setter utrolig pris på det jeg lærer av dem, og det vi kan lage sammen.

Kunnskapen om steppdans er hos de fleste tydeligvis ganske sporadisk. Jeg er heller intet unntak der.

– Dette er musikk. Men stepp bærer på et stigma, og det er vanskelig å bli kvitt klisjeene, sier hun.

– Men det er fint å se at stadig flere får forståelse for hva jeg driver med.