Jeg har sunget flere grunntoner enn jeg har celler i kroppen og jeg er lei av det

I en tidligere kommentar ga jeg en noe lettsindig introduksjon til et problem som jeg egentlig, om jeg ransaker mitt indre, tar svært alvorlig og personlig.

• Les også: Jobber kvinnelige sangere hardere enn mannlige?

At kvinnestemmer (også tenorer) får sunget mye, er selvfølgelig ikke galt – det er en velsignelse og jeg unner dem det. Problemet er noe annet, det er om en norm jeg mener er absurd. Det overgår problemet at bassen må kjede seg gjennom øvelser; det handler om autonomi. Det handler om alle stemmer. Det handler om fritt kontrapunkt.

«Jeg har gått hjem fra øvelser altfor mange ganger og følt på verkende tomhet kun på grunn av meningsløse basstemmer.»

Jeg er, på godt og vondt, andrebass. Fordi jeg er velsignet med en evne jeg aldri ville funnet på å benytte meg av utenfor musikken, nemlig det å kunne synge parodisk dype toner, har jeg i kormusikk blitt tildelt rollen som «grunnlaget» – som om jeg ikke duger til annet.

Jeg har sunget flere grunntoner enn jeg har celler i kroppen, og trolig sunget flere lydord enn ekte ord. Om jeg vil synge en melodistrofe, må jeg gjøre det i lunsjen ved å nynne kollegers fraser.

På øvelse og konsert får jeg sitte og hvile og høre på mine venner synge, og uansett hvor fint det er å høre på, blir det i lengden drittkjedelig. Bassen må gå så diskantstemmene kan løpe. Jeg er det glemte barnet. Jeg står på andre siden av gjerdet og ser inn. Jeg vil bli med i leken. Jeg trenger komponistene, de er foreldrene som kan inkludere meg. De og ingen andre har muligheten.

Så hva kan komponistene gjøre?

Jeg ønsker å komme med råd til komponister som ønsker å gjøre min arbeidsdag deiligere OG mer utfordrende. Til de som lurer på hva slags autoritet jeg egentlig har, kan jeg svare at jeg trolig har mer erfaring enn de fleste komponister fra faktisk fremføring av kormusikk, spesielt i rollen som bass.

Merk at følgende råd ikke kun har med bassenes rolle å gjøre, men jeg mener hvert av dem er nødvendig for å bryte opp det sedvanlige (litt daffe) lydbildet og skape grunnlag for bassenes frigjøring.

1. Kast homofonien!

Misforstå meg rett: jeg har ingenting imot homofoni. Noen av verkene jeg elsker mest er nesten tvers gjennom homofone, som Messiaens O Sacrum Convivium og Poulencs Figure Humaine, men disse er begge såpass aktive harmonisk og rytmisk at musikken aldri føles kjedelig å fremføre, og tekstinnholdet gir masse rom til fleksibilitet i tolkning. Hubert Perrys My soul, there is a country veksler mellom homofoni og individualitet med åpenbar hensikt.

Om man synger et utelukkende homofont verk, er det opplagt at bassen vil få de mest teknisk elementære oppgavene. Vi får grunntonen, vi får de lengste tonene, vi sørger for at hjulene på kvintsirkelen går rundt.

«Jeg vil ha synkoperte trioler, jeg vil ha kvintoler over taktstreken»

Det er klart at det ikke er noe galt med homofoni i seg selv, det som er galt er når komponister glemmer at det finnes noe annet. Det er derfor jeg etter hvert har gått utrolig lei, blant mye annet, Knut Nystedts religiøse kormusikk. Selv om den er full av dissonans, tekniske utfordringer og sikkert emosjonelt innhold, er det rytmiske språket så utrolig bastant i kraft av sin homofoni, det føles som en elefants gange.

Jeg skjønner hvorfor folk bruker homofoni. Det har vært normen for kormusikk i århundrer. Det vil ofte låte greit, det er lett å innøve, lett å skrive, men vil svært sjeldent være utfordrende eller gripende. Ofte låter musikken som den ble skrevet foran et piano, og det skjønner jeg også, for det er mye, mye lettere. Å skrive musikk rett fra hodet der melodiene virkelig betyr noe for komponisten, er langt mer krevende.

2. La rytmen danse, la musikken flyte.

Nystedts O Crux, elsket av mange for sitt intense klangbilde, gir oss en lekse av halvnoter og firedeler, som et maleri bestående av kraftige farger i helt rette linjer. Et annet bedåret verk, Kim André Arnesens Even when He is silent, tross sin prakt og sterke emosjonelle innhold, blir for meg en utfordring å lytte til og synge på grunn av sin labbende rytme. Det blir som en samtale med noen som snakker vel-dig ty-de-lig.

Løsningen: synkoper, trioler, sekstendeler, polyrytmer. Dette er kjempegrunnleggende ting, og det er sjokkerende hvor sjeldent det brukes i musikk jeg deltar i. Mange komponister tror de har en melodi når de har en lang rekke firedeler, jeg mener de tenker for enkelt. Kanskje det har med landet vi bor i å gjøre? På norsk har vi ikke engang et bra ord for det engelske «tuplet». Mangler vi en tilstrekkelig forståelse av rytme?

3. Gjør det interessant.

Det høres kanskje vagt ut, men det er enkelt. Bare behandle bassen som mennesker med håp, drømmer og aspirasjoner. Ikke maskiner.

Jeg er ikke mot arbeid. Jeg ser på musikk som en aktivitet der et visst arbeid er nødvendig for å oppleve ekstasen jeg er ute etter, og det er derfor jeg skriver dette innlegget. Jeg tar faget mitt på alvor. Jeg ønsker å se korsangen som en forlengelse av min skapning, ikke som en bigeskjeft der formålet først og fremst er å oppfylle en komponists eller et publikums ønsker. Jeg har gått hjem fra øvelser altfor mange ganger og følt på verkende tomhet kun på grunn av meningsløse basstemmer. Jeg ønsker utfordringene.

Jeg etterlyser et nytt, moderne, fritt kontrapunkt

Det er en grunn til at jeg elsker å synge Bach. Der får jeg gjøre noe. Men barokkens strenge kontrapunkt er ikke relevant for vår tid. Likevel tror jeg at vi mangler et tilsvarende konsept for vår samtid. Jeg får glimt av det til tider, som i Helmut Lachenmanns Consolation I. Det ga meg alt jeg ønsket, frihet, lidenskap. Det var veldig gøy. Men den estetikken er ikke publikumsvennlig, det skjønner jeg godt, det er ikke bærekraftig for en kultur. Må man virkelig gå til støymusikk for å ha det gøy? Ellers opplever jeg moderne kormusikk overveldende som nye ord forsøkt presset inn i gamle språk.

I en ideell fremtid kan vi i korsang oppnå et opphøyd samspill der utøverne også får være individer. Frihet er en fellesopplevelse. Foreløpig er kormusikken nedtynget av unødvendig selvbegrensing. Jeg vil ha synkoperte trioler, jeg vil ha kvintoler over taktstreken, jeg vil ha sprang du aldri skulle trodd jeg klarte, jeg vil improvisere på en meningsfylt måte, jeg vil forløse komponisters kreativitet, og jeg vil ha alt dette på en gang.

Mennesker er mennesker. Vi har alle de samme interessene, vi vil ha det like gøy. Jeg nekter å reduseres til grunntone og «dom dom» bare på grunn av min fysiske disposisjon. Musikk er et uforståelig gedigent fenomen, vi må sammen skinne lys på alle dets ansikt, men det vil vi aldri få til om enkelte stemmer brukes som leketøy og får sin fremtids dør lukket foran dem.

• Dette er en kommentarartikkel og uttrykker skribentens egne refleksjoner.